-Vi mangler god litteratur

- Jeg har en stygg mistanke om at problemet er snudd på hodet i denne debatten: Hva vi mangler er god litteratur. Når det skrives virkelig gode fiksjoner, vil en god kritikk oppstå av seg selv, sier forfatter Jan Kjærstad.

Han har abonnert på svenske og danske aviser i 15 år, og synes ikke norske anmeldere har noe å skamme seg over. - Tross et par lysende navn har Sverige og Danmark i det store og det hele ikke bedre aviskritikere enn Norge. Det sitter mange anmeldere rundt om i Norge og gjør en heroisk innsats for litteraturen. Ære være dem, sier Kjærstad.

Dagskritikkens største problem er plassen. De beste kritikerne har alltid vist sin kvalitet gjennom beskrivelsen av fiksjonen. Men når anmelderne får mindre plass, er det det beskrivende elementet som forsvinner først; anmeldelsen blir redusert til en normativ konklusjon, et stempel som forkynner «godt» eller «dårlig». Som leser finner Kjærstad dette meget utilfredsstillende.

Det vi mangler

- Det vi mangler i Norge, er ikke «markante» anmeldere, som ofte bare markerer seg selv, som bare briljerer når de kan skrive negativt. Det vi mangler er personer som makter å skrive en overgripende kritikk, tekster som kan brukes til referansemateriale i hele det litterære miljøet - medregnet lesere og forfattere.

Jeg tenker ikke på kronikker, men på bøker. Årsaken til at Horace Engdahl og Anders Olsson i Sverige og Erik Skyum-Nielsen i Danmark har spilt en så stor rolle, er først og fremst at de har skrevet bøker: «Den romantiska texten», «Stilen och lyckan», «Den okända texten» og «Modsprogets proces». Det er særlig her de gjør sin lesning tydelig. Slike bøker får en veldig ringvirkning, ikke minst for formdiskusjonen. Dette mangler vi i Norge. Men det er tilløp til slike tekster i tidsskrifter som Vagant og Vinduet. Det er også yngre krefter i flere av de større avisene som viser en sjelden nysgjerrighet. Kjærstad håper redaktørene tar vare på disse og gir dem armslag.

Kjærstad er enig med Trond Haugen i at anmeldere ikke skal «hjelpe» en ny litterær generasjon fram. - Men kritikerstanden som helhet, inkludert de mer profesjonelle, akademiske litteraturviterne, kan fungere som fødselshjelpere. De beste kritikerne bør våge å være mer ambisiøse. Vi har liksom glemt Georg Brandes. En god kritiker kan fungere som en katalysator, både for enkeltforfattere og for en gruppe. Hvis tida er gunstig, kan en visjonær kritiker være den som setter en bevegelse i gang.