IKKE UTEN NETTET: «Det står for meg som umulig at han kunne ha kommet dit han kom og gjort det han gjorde om han ikke var tanket opp på millioner av timer på nett,» skriver Kate Pendry. Tegning: Marco Vaglieri / Scanpix
IKKE UTEN NETTET: «Det står for meg som umulig at han kunne ha kommet dit han kom og gjort det han gjorde om han ikke var tanket opp på millioner av timer på nett,» skriver Kate Pendry. Tegning: Marco Vaglieri / ScanpixVis mer

Vi må snakke om Anders

Det spektakulære ved Behring Breivik er at han ikke kunne ha eksistert uten Internett.

Norge var det første landet (etter USA) som fikk Internett. Tjue minutter før Storbritannia. Hvilken velfortjent kjendisstatus er vel ikke det, i en tidsalder hvor teknologiske framskritt er selve tegnet på nasjonal dyktighet, øh, nei, på potens. Hva er så resultatet, nærmere tjue år etter at Norge havnet på det tilkoblede kjøret? Anders Behring Breivik. Det er resultatet.

Jeg ser ut av stuevinduet mitt over dalen Oslo, forbi et par enorme kraner som har stått stille i seks måneder. De skal visst være i ferd med å reise en eller annen ny bygning. Over kranene ser jeg den lille dildoen som er Holmenkollen. Jeg kom til Norge i 1995. Jeg forsto ikke den lokale fascinasjonen for et skihopp den gang. Og enda mindre nå, som greia har vært opplyst natta gjennom i seks måneder - først av gynekologiske arbeidslys, siden av et kunstnerisk, støvet rosa et. Holmenkollen fra mitt utkikkspunkt er sinnssykt og skremmende. Det representerer den middelmådighetskulten som ser ut til å gjennomsyre vår eksistens.

Tilbake til Behring Breivik og Norge og Internett.

Det virker som om det er to måter å leve på i Norge; tilkoblet eller ikke. Jeg koblet meg av for noen måneder siden etter et nervøst sammenbrudd som resulterte i en klinisk suicidal depresjon. Ehem, ingen spøk. Jeg hadde vært klar over det en stund, at Internett gjorde meg gal. Menneskelig kontakt på nett - sosiale nettverk, kommentarfelter og blogger virket (virker) bare så til randen fylt av ondskap og hat og støy. Jeg lurte på hva jeg kom til å savne, for jeg ville da sikkert gå glipp av noe ved å melde meg ut?

Jeg gikk glipp av mobbing, idioti, kvinnehat, ikke-samtaler og trolling. Kort sagt: Det sinnssykeasylet som er Internett. Det er ingen som lytter, er det vel. Dere lytter ikke til dette, dere bruker det bare til å fôre raseriet deres, fordi det er alt dere har. Det gjelder ikke dere alle, selvfølgelig. Men noen av dere. Mange av dere.

Dette er et lite land (gjenta ad nauseam) og alle kjenner noen som kjenner noen. Min «søskenbarn på Gjøvik»-forbindelse med Behring Breivik er denne: Jeg kjenner en som kjenner en nabo av Breiviks mor. Før 22. juli var Anders kjent (ikke på en kjærlig måte) som Sukkergutten. En bortskjemt, bløt sønn, som ble behandlet som en liten prins av sin mor. En bortskjemt gutt. «Hvordan går det med sukkergutten?» pleide naboen å spørre. Og mor pleide å svare «Øøh, det går bra med ham, han har flyttet til en gård ... »

Jeg kjenner mange norske sukkergutter. Ikke personlig. Men jeg kjenner dem igjen når jeg går forbi Olympen, eller er ute en sein lørdagsnatt i Ålesund. Breivik var fryktelig gjenkjennelig. Det ondes banalitet. Jeg har aldri likt menn som Breivik. Bokstavelig-tenkende sukkergutter. Ikke min type. Og likevel: Han er ikke sukkeraktig i det hele tatt. Ikke noen gullgutt, ingen liten prins.

Han er en oppblåst tåpe. Hvorfor har ikke dette blitt vårt fremste samtaleemne? At han er en feit kødd, at fengselslivet har gjort ham gusten og oppblåst? Jeg sier dette bare fordi det er det eneste som virkelig ville gjøre ham noe. Å påpeke at han ikke akkurat er Guds Gave, at han svikter laget, at han er en bløt, dunete, umandig barnemann. Som blunker mot kameraene som et marsvin. Hvor horribelt er det ikke at han kom seg dit, og kom seg unna. Den eneste spektakulære ved Breivik er at han myrdet folk.

Nei, vent. Det spektakulære ved Behring Breivik er at han ikke kunne ha eksistert uten Internett. Alle massemordere og seriemordere hater mødrene sine, og han virker ikke å være noe unntak. Men det står for meg som umulig at han kunne ha kommet dit han kom og gjort det han gjorde om han ikke var tanket opp på millioner av timer på nett.

Han er ikke så flink, eller så robust, eller så selvdisiplinert. Å ha dratt til et bibliotek og funnet ut det han fant ut for å nære ideologien sin. Utenkelig. For lat. Å ha skrevet brev og postet dem og ventet i ukevis på et svar fra likesinnede bokstavelig-tenkende hatets menn? Tror ikke det. Hvor skulle han ha funnet dem? Nett-tenkingens pornografiske øyeblikkelige tilfredsstillelse gjennomsyrer hans ideologi, hans modus og hans paranoia. Konspiratorikere er Nettets uekte barn. Ikke for å fornærme uekte barn.

Der har vi det. Det fins det virkelige liv. Og det fins det tilkoblede liv. Og aldri må de to møtes uten aktsomhet, selvinnsikt og en god porsjon ironi. Av hvilke ingen er tilgjengelige for vesener som Breivik.

Denne rettssaken kan dra det hele fra tragedie til farse. Det handler ikke om svar, det handler om å stille de rette spørsmålene. Vi vet at han gjorde det, og (om du kan bære å slepe deg gjennom den kloakken som er hans horrible manifest) hvorfor. Hva er det som ennå må avgjøres? Bare hvorvidt han var gal eller ond. Det evige spørsmål.

De juridiske definisjonene framstår så ute av takt med magefølelsen vår, gjør de ikke? De gjør det med min, i alle fall. Ironien er at om han er gal undergraver det på en måte grusomheten av det han gjorde. Om han er ond, ikke gal, blir vi tvunget til å ta logikken hans på alvor, og det er den største grusomheten av alle. Jeg har lyst til å latterliggjøre tåpen, bruke ironi og humor til å punktere ballongen.

Men det var intet latterlig ved det han gjorde i den timen, de timene. Jeg har lyst til å gråte over at en tåpe ødela håp. At en middelmådighet slaktet vårt velbefinnende. Jeg har lyst til å gråte over at en sukkergutt kommer til å få All Denne Oppmerksomheten for evig og alltid.

Jeg er dypt forvirret, også. Kanskje det var poenget. Jeg undret, som jeg undret over Baneheia, ellevte september og voldtektbølgen: er dette (u)naturlige katastrofer, eller er vi alle forbundet med hverandre? Er dette et resultat av oss. Det er spørsmålet. Det eneste spørsmålet. Er Breivik et resultat av oss? Og hvis så, kunne vi ha stoppet det. Ham. I sporet sitt.

Øøh ...

Hvorfor kan ikke de gode og de vise og de vittige og de modige lage overskrifter? Hva er det som skjer?

De elementære reglene for logikk - at ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis, og at påstander som kan legges fram uten bevis også kan forkastes uten bevis - har blitt skylt av gårde siden vi kom oss på nett. Enhver kan si hva som helst, konspiratorikere kan tas på alvor, Breivik ble tatt på alvor; hva i all verden skjedde med de Ironisk-tenkende? En gang i tiden var det sånn at den Bokstavelig-tenkende ble satt ut av den Ironisk-tenkende. At de uten vidd - den vidunderlige egenskap å kunne innse at Livet er en vits og ethvert menneske bare et bananskall unna ydmykelse - var lavere på rangstigen. Det har vel å merke ingenting med intelligens å gjøre. Sans for humor har ingenting med IQ å gjøre.

Så passende at Behring Breivik ber mulla Krekar om å vitne. To sider av samme mynt, to dypt uironiske menn, ubøyelige, uten den kjærlighet som er evnen til å le, to barnemenn som Vi Tar På Alvor.

Den rike verden er fattig på samvittighet. Norge gikk på nett før hvert annet land på planeten, etter USA. Dere har ikke satt spørsmålstegn ved teknologien og deres forhold til den. Vår store leder, en god og klok mann, faktisk, er teknologifrik. Han elsker iPaden sin. Han bør ikke elske den betingelsesløst. Vi vasser rundt på grunna, sier amerikanske akademikere. De burde vite det, de gikk på nett før oss. Grunna, der hvor dype tanker, reflekterte tanker, ikke kan eksistere. Vi er flinke til å vite litt om alt. Vi er flinke til å rope. Grunna.

De fleste haiangrep skjer på tre fots dyp.

Oversatt av Helga Krog Borchsenius