Norge var det første landet (etter USA) som fikk Internett. Tjue minutter før Storbritannia. Hvilken velfortjent kjendisstatus er vel ikke det, i en tidsalder hvor teknologiske framskritt er selve tegnet på nasjonal dyktighet, øh, nei, på potens. Hva er så resultatet, nærmere tjue år etter at Norge havnet på det tilkoblede kjøret? Anders Behring Breivik. Det er resultatet.

Jeg ser ut av stuevinduet mitt over dalen Oslo, forbi et par enorme kraner som har stått stille i seks måneder. De skal visst være i ferd med å reise en eller annen ny bygning. Over kranene ser jeg den lille dildoen som er Holmenkollen. Jeg kom til Norge i 1995. Jeg forsto ikke den lokale fascinasjonen for et skihopp den gang. Og enda mindre nå, som greia har vært opplyst natta gjennom i seks måneder - først av gynekologiske arbeidslys, siden av et kunstnerisk, støvet rosa et. Holmenkollen fra mitt utkikkspunkt er sinnssykt og skremmende. Det representerer den middelmådighetskulten som ser ut til å gjennomsyre vår eksistens.

Tilbake til Behring Breivik og Norge og Internett.

Det virker som om det er to måter å leve på i Norge; tilkoblet eller ikke. Jeg koblet meg av for noen måneder siden etter et nervøst sammenbrudd som resulterte i en klinisk suicidal depresjon. Ehem, ingen spøk. Jeg hadde vært klar over det en stund, at Internett gjorde meg gal. Menneskelig kontakt på nett - sosiale nettverk, kommentarfelter og blogger virket (virker) bare så til randen fylt av ondskap og hat og støy. Jeg lurte på hva jeg kom til å savne, for jeg ville da sikkert gå glipp av noe ved å melde meg ut?