HODEBRY:  Istedenfor å ruste ned, har Obama vedtatt å bruke 84 milliarder dollar over de neste ti årene til å fornye landets kjernevåpenarsenal. Dette er noe av det som vil by på hodebry for Jens Stoltenberg når han tiltrer som generalsekretær i Nato onsdag.  Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
HODEBRY: Istedenfor å ruste ned, har Obama vedtatt å bruke 84 milliarder dollar over de neste ti årene til å fornye landets kjernevåpenarsenal. Dette er noe av det som vil by på hodebry for Jens Stoltenberg når han tiltrer som generalsekretær i Nato onsdag. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Vi må snakke om atombomben

NATO og generalsekretær Jens Stoltenberg må se elefanten i rommet: Kjernevåpnenes rolle i fremtidens forsvar.

Meninger

Helt siden organisasjonen ble etablert i 1949 har NATO med jevne mellomrom blitt påstått å være i oppløsning, i krise, ved «en korsvei» og med stø kurs mot historiens skraphaug. Men hver gang har NATO greid å fornye seg selv, og finne nye oppgaver. Den ene årsaken er pragmatisk. Som i et moderne parforhold har medlemslandene berget ekteskapet ved å gi hverandre rom til utfoldelse. Den romslige suvereniteten hvert land har til å ta egne valg, og muligheten til å kritisere alliansens fellespolitikk, har vært institusjonens suksessoppskrift.

Den andre årsaken er geopolitisk. Ved årsskiftet snakket ekspertene om hva NATO nå skulle finne på etter operasjonen i Afghanistan. USA virket mer interessert i kinesiske kystvaktskip enn i russiske kryssere. Og Europa hadde fullt opp med indre problemer. Men med ISILs brutale fremmarsj i Midtøsten, og med Russlands inntog i Ukraina, har Stoltenberg nok å ta fatt i når han onsdag tar over som NATOs første norske generalsekretær.

Men det finnes enda en stor og viktig utfordring, som ikke har fått like mye oppmerksomhet de siste årene, men som like fullt vil by på hodebry for Stoltenberg: kjernevåpen.

Mange forbinder kjernevåpen med den kalde krigen, med Dr. Strangelove, eller Ole Kopreitans «Nei til atomvåpen»-tralle i Karl Johans gate. Det er noe som hører fortiden og fiksjonen til. Men NATOs medlemsland besitter fortsatt rundt 8000 av verdens 17 000 kjernevåpenstridshoder. Mange av dem er hundre ganger kraftigere enn bombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki i 1945. Noen få er tusen ganger så sterke.

For å sette det hele i perspektiv: En mellomstor atombombe som rammer Oslo, vil kunne redusere alt innenfor Ring 3 til singel og aske. I tillegg kommer livsfarlig stråling i mange tiår, radioaktivt regn, matvareknapphet og enorme flyktningstrømmer.

I skrivende stund foregår det en massiv kjernevåpenmodernisering på begge sider av Atlanteren. Ifølge Barack Obama er sannsynligheten for at atomvåpen skal bli brukt høyere nå enn under den kalde krigen. Men istedenfor å ruste ned, har Obama vedtatt å bruke 84 milliarder dollar over de neste ti årene til å fornye landets kjernevåpenarsenal. Kongressens eget budsjettkontor anslår at prislappen vil være nærmere 355 milliarder dollar, som tilsvarer to norske statsbudsjett.

I juli anklaget amerikanske myndigheter Russland for å ha brutt INF-avtalen fra 1987, som forbyr landbaserte atommissiler av mellomdistansetypen. Med konflikten i Ukraina som bakteppe, har Vladimir Putin stadig minnet om Russlands betydelige arsenal av kjernevåpen, og dets villighet til å bruke dem. Putin har godkjent et storslått moderniseringsprogram av det russiske forsvaret. Prislappen er 770 milliarder dollar, eller et knapt norsk oljefond. Den russiske presidenten har varslet at landets kjernevåpenkapasitet vil bli betydelig skjerpet.

«Dette er virkeligheten, ikke bare ord», som Putin selv har uttrykt det.

Alt er imidlertid ikke bekmørkt. Flere og flere bekymrer seg for konsekvensene av kjernevåpen og kostnadene ved å ha dem. Et økende antall av verdens land har tatt til orde for et eksplisitt folkerettslig forbud mot atomvåpen, på lik linje med de eksisterende forbudene mot kjemiske og biologiske våpen. Gjennom Ikkespredningsavtalen (NPT) fra 1968 og dennes artikkel seks ble verdenssamfunnet enige om å fremforhandle «effektive tiltak» for total kjernefysisk nedrustning. I bytte mot at atomvåpenstatene skulle kvitte seg med kjernevåpnene sine, gikk ikke-atomvåpenstatene med på å avstå fra å utvikle sine egne. Atomvåpenstatene har ennå ikke holdt sin del av avtalen.

Mange ikke-atomvåpenstater er i ferd med å miste tålmodigheten med den beskjedne nedrustningen som har foregått siden NPT ble inngått. Disse ser for seg en avtale som tar sikte på gjennomføring av artikkel seks samt et forbud mot bruk, med eller uten atomvåpenstatene om bord. Om ikke annet for å sende et signal til sistnevnte om at det er på tide å få opp farten, og ta nedrustningsforpliktelsene på alvor.

Det er uklart hvordan NATOs medlemsland vil stille seg til dette. Siden 1954 har NATOs militære doktrine vært basert på bruk av kjernevåpen. Alliansens strategiske konsept fra 2010 slår fast at NATO skal være en kjernevåpenallianse. Samtidig er  kjernevåpnenes rolle tonet kraftig ned, og konseptet slår også fast at NATOs medlemsland er forpliktet til å legge til rette for en kjernevåpenfri verden.

At NATO sender såpass sprikende politiske signaler er et produkt av politisk dragkamp innad i alliansen. Og så lenge nedrustningsmaskineriet har stått i stampe, har dette heller ikke vært noe stort problem. Men presset bygger seg opp. Under Stoltenberg er det godt mulig at alliansens medlemsland vil måtte ta stilling til et eksplisitt, folkerettslig forbud mot atomvåpen. Da nytter det ikke å si ja takk, begge deler, eller unngå spørsmålet, hvilket har vært NATOs strategi frem til nå. Stoltenberg må være forberedt på å ta debatten om atomnedrustning innad i NATO, slik NPTs artikkel seks forplikter medlemslandene til å gjøre.

Da det var klart at Stolenberg ville bli valgt til generalsekretær, hevdet en journalist i Wall Street Journal at han var en dårlig kandidat til jobben, fordi han i 1995 hadde vært med på en demonstrasjon mot franske atomprøvesprengninger i Stillehavet. Dette, mente journalisten, var bevis på at Stoltenberg ikke forsto betydningen av kjernefysisk avskrekking. Men avskrekkingsresonnementet er i ferd med å smuldre opp. Sannsynligheten for at atomvåpen kommer på avveie og brukes av terrorister avhenger av at det finnes slike våpen å stjele. Og terrorister, som opererer på tvers av landegrenser, lar seg vanskelig skremme av kjernefysiske angrep.

Colin Powell, tidligere amerikansk utenriksminister og forsvarsminister, uttalte i 2010 at «jo mer jeg hadde å gjøre med atomvåpen, desto mer forsto jeg at disse våpnene er ubrukelige.» Som militært virkemiddel er atomvåpen lite effektive, og det er uklart hvordan de skal kunne brukes til å oppnå militære mål. Men at de humanitære konsekvensene av en atomkrig vil bli enorme, er hevet over enhver tvil.

Men hva med Putin? Det kan virke naivt å ta til orde for et forbud mot kjernevåpen, gitt uroen i Ukraina. «Russland forstår bare maktens språk», lyder et stadig tilbakevendende refreng. Men ingen er tjent med et nytt våpenkappløp mellom øst og vest.

I 1954, under den kalde krigen, tok de skandinaviske statsministrene Einar Gerhardsen og Hans Christian Hansen avstand fra alliansens politikk om utplassering av amerikanske atomvåpen i Europa. Gerhardsen og Hansen takket nei til å stasjonere atomvåpen på henholdsvis norsk og dansk jord. Dansken Anders Fogh Rasmussen blir av mange omtalt som en skuffelse.

Nå er det opp til nordmannen Stoltenberg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook