«NÆRPOLITI»: Tilstedeværelsen av blålys har gått opp, kriminalitet og ordensforstyrrelser har ikke tiltatt, snarere tvert imot, og vi har en nedgang i antall anmeldelser.
&nbsp;<span style="background-color: inherit;">Foto: Dag G Nordsveen / Samfoto / NTB Scanpix</span>
«NÆRPOLITI»: Tilstedeværelsen av blålys har gått opp, kriminalitet og ordensforstyrrelser har ikke tiltatt, snarere tvert imot, og vi har en nedgang i antall anmeldelser.  Foto: Dag G Nordsveen / Samfoto / NTB ScanpixVis mer

Politireformen

Vi melder oss ikke på i hylekoret imot moderniseringen av Norge

Tilfredsheten i befolkningen må telle mest. Folk her er jevnt over svært fornøyd med den politiinnsatsen vi har.

Meninger

Det fins dem uten traktor og møkkakjeller som tilhører periferien i dette landet. Noen av oss bor bare halvannen time fra Oslo, men sliter med de samme distriktsutfordringene som kommuner langt fra hovedstaden. Men vi melder oss ikke på i hylekoret imot den gigantiske moderniseringen av Norge som nå finner sted.

VARAORDFØRER: Carl-Erik Grimstad (v). Vis mer

Jeg bor i en liten kommune med 5000 innbyggere. Før Jan Tore Sanner benket seg ved kongens bord, hadde vi innledet en prosess for sammenslåing med Nøtterøy. Om snart ni måneder blir vi Færder kommune med en befolkning på om lag 27.000. Prosessen har gått knirkefritt. Men vi vil fortsatt være en utkant. Mange tror Tjøme er en forlengelse av Bygdøy Allé. Det er vi ikke.

Tjøme-samfunnet har boplikt, lave boligpriser, høy barnefattigdom og nedgang i folketallet, dersom vi ikke regner inn flyktningene. Vi har relativt liten næringsvirksomhet – turismen kaster ikke mye av seg. Gjennomsnittsalderen stiger år for år, Forsvaret legger i disse dager ned sin virksomhet i kommunen.

Vi har like mange hytter som hus, dårlig utbygd datanett, vi sliter med «hull» i mobildekningen. Vi har ingen kommuneadvokat til å håndtere kranglevorne, og ofte bemidlede hovedstadsborgere som «tar seg til rette» i strandsonen.

Og så har vi et nedlagt lensmannskontor – den siste lensmannen sluttet for fire år siden. Man skulle tro at en slik nedleggelse skjedde til lyden av sørgemarsj og klagekor. Ikke hos oss. Protestene var få, og i dag er folk jevnt over svært fornøyd med den politiinnsatsen vi har. Tilstedeværelsen av blålys har gått opp, kriminalitet og ordensforstyrrelser har ikke tiltatt, snarere tvert imot – vi har en nedgang i antall anmeldelser. Bygda vår er et rolig sted. I fjor logget politiet inn bare 700 ganger fra Tjøme – inklusive trafikkontroller, forebyggende tjenester på skolene og preventivt arbeid på sjøen med en rask patruljebåt basert i Tønsberg.

I bytte mot det skralt bemannede lensmannskontoret har vi fått spesialiserte tjenester til å håndtere familievold, vi har fått unge politibetjenter av begge kjønn som snakker til barna våre på deres eget språk og vi har fått rullende kontorer oppsatt med datautstyr og med betjenter som driver etterforskning på stedet. Der det før kunne gå timer og dager før det kom teknikere, har omleggingen av politiets tjenester gitt oss gjennomgående bedre og hurtigere service. Riktignok må vi til Stokke (3,5 mil unna) for å fornye pass, men de fleste av oss kan leve godt med det. Jeg tror befolkningen i deler av Nordland vil le av dem som syter over slikt. Det eneste dumme med omleggingen har vært ordet Nærpolitireform – et retorisk grep som bare kritikerne med kløver på dressjakkeslaget har tjent på.

I realiteten pågår det et enormt reformarbeid i politiet – et arbeid som sjelden kommer til medienes overflate. Etter at etaten oppdaget dataalderen (for et par år siden) har etterforskningstida (tida fra hendelse til politijurist) ved Tønsberg politidistrikt for eksempel blitt redusert fra 65 til 16 dager. En gang, på 1950-tallet, jobbet min far som betjent på Borge lensmannskontor i Østfold. Han slet stort sett buksebaken i vakta på kontoret mens han ventet på at fasttelefonen skulle ringe. Og så passet han på køen på kinoen hver søndag kveld. I dag ville han sittet i en godt utstyrt politibil og blitt dirigert rundt i politidistriktet for å vise nærvær der det statistisk sett oppstår flest hendelser. Såkalt «restkapasitet» i politiet, der ansatte før drakk kaffe på stasjonen og venter på oppdrag, er i ferd med å gå ut på dato.

Dette vil gi en gjennomsnittlig responstid som er betraktelig mindre enn den tida det tar å kjøre to mil fra Tønsberg til Tjøme. Kanskje ville min far vært fast representant i kommunens politiråd – et stadig mer anvendelig organ for å informere om utfordringene i kommunen.

Det er en myte at politiet i Tønsberg ikke kjenner vår kommune. Både organiseringen av politidistriktet og et mer moderne datautstyr sørger for det. «Lensmannsetaten» (med egen linje på politiskolen) er en forgangen tid.

Ingen forventer av dagens lensmannsbetjenter at de skal være på ubetalt vakt døgnet rundt, slik min far var på 50-tallet. Skulle vi velge datidas organisasjonsmodell ville fullbemannede kontorer i dag kreve en overtallighet som Norge ikke har råd til. En viss sentralisering må til for at politistyrken, og dens svært kostbare utstyr, skal bli utnyttet optimalt.

Hvorfor er politiets egne ansatte da så skeptiske til reformen, som det framgår av en nylig undersøkelse. Mye har åpenbart med slitasje å gjøre. Motstand mot forandring er et kjent fenomen, krav til effektivisering er ingen vinnersak blant ansatte. I tillegg må mediene ta sin del av skylda for å ha kommunisert undersøkelsen på en måte som jevnt over unnlater å nevne at bare rundt en tredel av de spurte politiansatte faktisk har svart på den. I spørreundersøkelser er det som regel misfornøyd-standpunktet som har størst sjanse til å slå igjennom.

Men på ett punkt har de ansatte rett: Dagens reform tapper i en overgangsperiode politistyrken for mannskaper og ressurser som for mange må synes urimelig. I kommunereformen får Færder nær 50 millioner i omstillingspremie fra Sanner. I politiet får de mest juling – dagens effektivitetskrav, midt i reformperioden, gjør belastningen på politidistriktene urimelig. Når reformen er innført vil mange av disse ressursene frigjøres. Politidirektoratet overfører allerede stillinger til distriktene. Jeg er overbevist om at stemningen i «styrken» vil snu seg til det positive straks alt er på plass.

Det er faktisk ikke slik at det er «de som har uniformen på» som vet best. Det er tilfredsheten i befolkningen som må telle mest, den kunnskapsbaserte tilfredsheten – ikke den med ideologiske overtoner av at alt var bedre før. For det var det ikke.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook