PÅ BESØK: Dyrevernalliansen var i forrige uke på besøk hos nabogården til Indergård. Da var også Indergård selv tilstede. Her ser vi informasjonsrådgiver Kaja Ringnes Efskind og en mink fra nabofarmen. Foto: Iselin Linstad Hauge
PÅ BESØK: Dyrevernalliansen var i forrige uke på besøk hos nabogården til Indergård. Da var også Indergård selv tilstede. Her ser vi informasjonsrådgiver Kaja Ringnes Efskind og en mink fra nabofarmen. Foto: Iselin Linstad HaugeVis mer

Vi mobber ikke

Akkurat som ei burhøne aldri kan bli lykkelig, har rev og mink behov som aldri kan sikres i et lite bur.

Debattinnlegg

Det er trist å lese hvor lite pelsdyroppdretter Mari Indergård faktisk kan om dyrene sine. I sin kronikk «Derfor minker min tålmodighet» i Dagbladet 3. september, påstår hun at pelsdyrene hennes er harmoniske og slett ikke kunne tenkt seg å vært ute av det trange nettingburet sitt. Slike uttalelser er skremmende ufaglig.  

Ikke uten grunn konkluderte Den norske veterinærforening alt for over ti år siden med at det ikke er mulig å oppnå akseptabel velferd for små rovdyr når de holdes i bur. Vårt fremste fagorgan på området, Veterinærinstituttet, har uttalt at dette dyreholdet er uforenelig med god velferd.  

Som oppdretter bør Indergård holde seg oppdatert om fagkunnskap. Det burde være unødvendig at Dyrevernalliansen må opplyse henne om dette.  

Akkurat som ei burhøne aldri kan bli lykkelig, har rev og mink behov som aldri kan sikres i et lite bur. De har rovdyrs artspesifikke behov for bevegelse og utforsking. De har medfødt trang til å ønske å jakte og streife over store områder. Dyra får dessuten naturlig nok dårlig helse av det stillesittende livet.  

Når Indergård også bruker mange ord på å fremstille seg selv og andre i pelsnæringen som mobbeofre for ondsinnede dyrevernorganisasjoner blir det lettere parodisk.

Dyrevernalliansen er en landsdekkende organisasjon, bestående av engasjerte faste ansatte med ulik fagkompetanse som selvsagt tar avstand fra voldelige og ulovlige aksjonsformer. Ikke driver vi med trusler og sjikane heller. Men vi sier klart i fra når dyr lider.  

Pelsdyroppdrett startet i Norge på 1930-tallet, lenge før dagens fagkunnskap om revens og minkens behov. Driftsmåten med burhold tok kun utgangspunkt i hva som var praktisk og økonomisk for oppdretteren. Driften har fortsatt siden den gang, uten annet enn minimale endringer.   Pelsnæringen har i alle år vært tydelige på at små nettingbur er eneste aktuelle driftsform. En hovedårsak er at pelsen ikke ville vært kommersielt omsettbar som luksusprodukt om dyra fikk leve et aktivt liv på bakken. I motsetning til annet husdyrhold, lar dyrevelferdsproblemene i pelsdyroppdrett seg derfor ikke løse.

Mari Indergård påstår at vi systematisk trakasserer bønder. Dyrevernalliansen arbeider for et landbruk som ivaretar dyrevelferden. Et eksempel er vårt prosjekt Bedre dyrevelferd, der vi samarbeider med bønder som gir dyrene et bedre liv enn forskriftene krever. Det har ikke vært mulig tilpasse Pelsdyropdrett til dette prosjektet, da det ikke foreligger en tilfredsstillende alternativ driftsform.

Mengden dyr som lider i pelsindustrien er enorm. Nesten en million rev og mink er buret inne under uakseptable forhold.   Venstre, Arbeiderpartiet, SV og MDG har vedtatt at de ønsker en styrt avvikling av pelsdyrnæringen, og Frp vil fjerne den massive statsstøtten som de får i dag. Pelsdyroppdrett på andre arter enn mink og rev ble forbudt i Norge fra 2011.  

Den aktuelle politiske problemstillingen nå er om Norge fortsatt skal tillate et dyrehold som sannsynligvis ville blitt forbudt hvis det hadde startet opp i dag. Vi oppfordrer landets bønder til å støtte opp om bærekraftig  husdyrproduksjon som tar dyrevelferd på alvor.  

Lik Dagbladet Meninger på Facebook