BYÅSEN: Jubilanten Håkon Bleken i hans hjem og studio i Trondheim. Foto: Morten Rakke
BYÅSEN: Jubilanten Håkon Bleken i hans hjem og studio i Trondheim. Foto: Morten RakkeVis mer

Anmeldelse: Tom Egil Hverven - «Støvet i lyssøylen»

Vi møter en mann som har ofret «jævlig mye»

90-åringen håper å leve så lenge som mulig, men vet at han ikke har all verdens tid.

Håkon Bleken (90) er ikke kjent for å holde kjeft. Han synger ut om det som ergrer ham, enten det dreier seg om Muhammed-tegninger, bytrikken eller Trondheims ordfører. «Et råskinn», blir han kalt i den samtaleboka Tom Egil Hverven utgir i forbindelse med 90 års feiringen for to dager siden.

Blant våre store kunstnere er han kanskje den som gjennom åra, helt siden 1950-tallet, har vært mest talefør, gjennom avisartikler, debattinnlegg, intervjuer og bøker. Som regel like velformulert. Dessuten humoristisk.

Bor på jobben

Stort sett gir boka et interessant glimt inn i kunstnerens verksted. Bleken har aldri hatt noe skarpt skille mellom privatliv og jobb. Han bor på sine arbeidssteder, først og fremst det store atelieret i Byåsen, der han har Trondheim og store deler av Trøndelag for sine føtter.

Men viktigere enn politikken er likevel kunsten, ikke bare det innholdet den uttrykker, men de tekniske sidene ved den, enten det gjelder kulltegninger, oljemaleri eller utsmykninger. «Lyset i støvsøylen» handler mye om dette, om å finne metoder for å virkeliggjøre kunstnergjerningen, om man kan si det slik.

Morsomt å leve

Bokas første replikk lyder slik:

«Kunsten er mitt tilfluktssted, den er et rom hvor jeg kan være for meg selv, et rom jeg kan bli meg selv i. Jeg synes det er nesten like morsomt å leve nå som da jeg var 17 år. Det har å gjøre med gleden over å oppleve ting. Tidligere reflekterte jeg ikke så mye. Det var kort vei fra en slik glede ned i den svarteste rådepresjon

Det dreier seg altså om å virkeliggjøre seg selv, om alltid å være på vei, inn i noe som både er fortrolig og ukjent. Inspirasjonskilder, erfaringer, kolleger, kritikere, forfattere, musikk, minner; alt dette har først og fremst relevans i forhold til den skapende virksomheten. Man får inntrykk av en nittiåring som tviler mer enn han tror, både når det gjelder politikk og religion. Som ikke slutter seg til ismer, men snarere er sin egen bevegelse.

Sover i lufta

Det er klart at det er spennende å være med når et slikt menneske blir stevnet til en samtale om det meste i livet. Som samtalepartner er Tom Egil Hverven en samvittighetsfull ledsager. Han har studert sin mann nøye. Innimellom forteller han Bleken noe nytt, som her, hvor det snakkes om tårnseilere:

Hverven forklarer: «De er fascinerende fugler, som du gjengir på en uttrykksfull måte. Jeg tror ingen har sett en tårnseiler på den måten. Man ser dem aldri på bakken.» «Ikke?» spør Bleken. Hverven: «Bare i lufta. De kan sove i lufta.» Hvoretter Bleken smeller til med sin frodige språkbruk: «Jøss. Jeg burde kunnet mer om det der. Faen. Det er jo poetisk som bare pokker.»

Idiotiske ting

Vi møter en mann som har ofret «jævlig mye», for eksempel familieliv og barn for «å få realisert de kreftene jeg har i meg». Han sier det slik: «Først de siste fire–fem årene synes jeg at jeg har skjønt noe. Man må gjennom de mest banale, idiotiske ting

Han håper å leve så lenge som mulig, men vet at han ikke har all verdens tid. «Jeg må si jeg gruer meg til døden. Man vet ingenting om hva som skal skje etter døden. Det er fryktelig å tenke på.» Hverven: «Hva skal jeg si til det? Ut fra tilgjengelig viten, skjer ingenting annet enn at man blir til jord.» Men Bleken gir ikke opp håpet: «Man kan ikke vite det heller. Alle dimensjoner kan forandres. Nye vesener kan oppstå, med sanser man ikke visste man hadde. Gud har fritt valg på øverste hylle. Det er gåtefulle saker

En sulten leser

Kapitlene er tematisk redigert og stort sett holder Hverven seg selv utenfor. Men ikke hele tida. Bleken har beskjeftiget seg mye med litteratur, både som billedlig fortolker av Henrik Ibsen, Kjell Askildsen, Knut Hamsun med flere og som en sulten leser, blant andre av Dag Solstad. Her kunne intervjueren med fordel ha gått tettere innpå Bleken i forbindelse med for eksempel Hamsun eller Dante, i stedet for å komme med egne hyllester til poeter som Olav H. Hauge og Alf Prøysen, som Bleken åpenbart ikke har noe sterkt forhold til.

Det føles også merkelig når Hverven sier om en av Blekens favoritter, Olav Nygard, at han oppfatter ham som en språklig tung og verdensfjern naturlyriker. Da svarer heldigvis kunstmaleren: «Tvert imot, jeg synes han skriver et lett nynorsk. Han er en metafysisk dikter som svermer om det kosmiske

Shakespeare

Visse gjentakelser dukker også opp, både i innholdet og når Hverven for eksempel henviser til Shakespeares utsagn «What’s in a name?» og Bleken trekker fram samme sitat noen sider seinere, tilsynelatende uten å huske at dette nettopp er nevnt.

Nåja, dette er pirk om et verk som blir stående både som en underholdende samtalebok og et viktig kildeskrift. «Jeg passer godt som kunstner i vår tid, fordi jeg bruker forskjellige formspråk hele tida,» sier Bleken i en av mange treffende karakteristikker av seg selv.

Sjokkerende

Bleken kommer flere ganger tilbake til at han ikke vil snakke detaljert om sitt eget liv. Barndom og oppvekst er unntak, men visse sider av seg selv som voksen vil han ikke inn på. «Da blir det for mye sjokkerende for både den ene og den andre.» Han sier:

«Jeg har vært borti ting jeg ikke vil fortelle til andre, ikke til en levende sjel. Det handler ikke om perversjoner i den forstand, men det kan være avgjørende for liv og virke.»

Da får det ikke hjelpe at vi som lesere ikke er annet enn mennesker og som sådan nysgjerrige. I likhet med Hverven må vi respektere kunstnerens grensesetting:

«Jeg vil ikke at folk skal vite alt om meg. Det er noe av det verste jeg kan tenke meg, at folk skulle vite alt om meg