Vi og horene

«For noen få år tilbake forsøkte PION (de prostituertes interesseorganisasjon) seg på deltakelse i 8. mars-toget under parolen: HORER ER OGSÅ MADONNAER. Det kunne tolkes som at horer også er subjekter. De ble nektet adgang til toget.»

Kirsten Frigstad oppfordrer til debatt om forståelse av prostitusjon i Dagbladet 19. februar. Den utfordringen tar jeg gjerne.

Siden 70-tallet har den feministiske analysen gått ut på å forstå prostitusjon som vold mot kvinner. Jeg vil forsøke å begrunne hvorfor jeg synes dette er en mangelfull analyse eller i verste fall en analyse som fortsetter å holde de prostituerte kvinnene nede i skam og undertrykking.

I tidligere tider (åpenbart også hos noen i dag) var kvinnene i prostitusjonen sett på som nymfomane eller fristerinner som lurte menn. Vi kjenner igjen ideen om at prostitusjon er en egenskap ved enkelte kvinner. Disse kvinnene er annerledes enn kvinner flest, og er horer enten ut fra dårlig moral eller biologiske mangler. Mytene om henne har vært mange opp gjennom historien. Mytenes hensikt har alltid vært å skape et bilde av hora som Den Andre Kvinnen. Hun er ikke som oss - hun er annerledes. Det finnes altså to slags kvinner. Vi og de andre. De ordentlige kvinnene og horene. Horen og madonnaen.

Den feministiske analysen som kom så sterkt på 70-tallet, protesterte mot et slikt syn. Den tok utgangspunkt i at maktforholdet mellom menn og kvinner bestemmer deres ulike samfunnsposisjoner. Kvinner er underlegne menn på mange samfunnsområder. Den strukturelle ulikheten preger både vår tankegang og samfunnets mange institusjoner. Mange områder som før ble regnet som private, ble nå politisert. For eksempel var ikke lenger volden en kvinne opplevde i sitt hjem, en privatsak. Den var uttrykk for menns makt over kvinner og således et samfunnsspørsmål. Tidligere var det den enkelte kvinnes skyld at hun ble voldtatt og mishandlet. Nå tolket man volden inn i rammen av maktforholdet mellom kjønn - mannssamfunnets behov for disiplinering av kvinnekjønnet. I dette perspektivet er kvinner ofre og menn overgripere. Slik blir prostitusjonen også tolket.

Menn har makt, er subjekt - kan handle og ta valg. De prostituerte kvinnene er ofre, objekter, mer eller mindre tvunget inn i det av ulike årsaker som seksuelle overgrep, fattigdom, rusavhengighet og belastet barndom og oppvekst. Det ble forsket (mest blant gateprostituerte), og man slo fast at det å selge seksuelle tjenester var ensbetydende med å selge en del av seg selv og følgelig forbundet med store følelsesmessige omkostninger. Denne forskningen førte til at det i de skandinaviske land ble satt i gang sosiale hjelpetiltak for å rehabilitere kvinnene. Bildet av den prostituerte kvinnen hadde altså endret seg fra tidligere å være fristerinnen til nå å være den rusmisbrukende jenta med en problemfylt bakgrunn. Vi hadde fokus i gateprostitusjon og trodde at dette var hele prostitusjonsverdenen.

Slik er det jo ikke. Prostitusjon i dag dekker over ulike grader av frivillighet og utnytting - derfor er et gjennomgripende offerperspektiv på prostitusjon ufruktbart. Frivillighet og tvang varierer mellom ulike kulturer i fortid og nåtid, innenfor det enkelte land og kanskje i det enkelte individ.

Vi bør altså stille spørsmål som: Må prostitusjon alltid være forbundet med en tvangssituasjon, eller kan det være et valg? Er prostituerte kvinner avvikende eller normale? Er selve kjøpet uttrykk for makt eller avmakt?

Vi er enige om at kvinner generelt er i en underlegen samfunnsmessig posisjon. Men når vår forståelse av prostitusjon springer ut fra en analyse av situasjonen for de mest utslåtte kvinnene på gata, er det nærliggende å ty til den strukturelle forståelsen av kvinner som offer og objekt for menns voldelige makt. Vi har naturligvis ingen problemer med å forstå at de elendige livsbetingelsene hun har, «tvinger» henne til å prostituere seg. Dette bildet er ikke hele prostitusjonsverdenen. Uansett - å bruke den samfunnsmessige offer- objekt-forståelsen på enkeltindivider i prostitusjonen, kan i beste fall framkalle vår medlidenhet, men i verste fall kan det føre til at hun ikke lenger blir sett på som et menneske, et subjekt som kan velge. Er det noe kvinnene i prostitusjonen trenger, så er det å mobilisere all sin kraft og styrke til å velge - kanskje nettopp noe annet enn prostitusjon. For å få til det må hun tilskrives menneskelighet, subjektivitet og identitet, men da risikerer vi også at hun kan komme til å velge noe annet enn det vi synes hun skal.

Hva med «prostituerte» som avvikende eller normale? Jeg har tidligere nevnt at prostitusjon tradisjonelt har vært sett som et sosialt avvik, noe vi feminister opponerte mot. Vi ville ikke finne oss i at individuelle karakteristikker og patologisering skulle forklare hennes deltagelse i prostitusjonen. Men hva skjer hvis vi forklarer deltagelsen utelukkende med kvinnenes bakgrunnsfaktorer som dårlige oppvekstvilkår, rus i hjemmet, psykiske problemer, seksuelle overgrep osv? Eller vi analyserer de sosiale og psykiske avvik og skadevirkninger som prostitusjonslivet medfører, som for eksempel splittet personlighet, tap av selvrespekt, seksuelle problemer, sosial isolasjon osv? Hva skjer da? Vi kommer farlig nær opp til å definere henne nettopp som sosial avviker. Hun er i alle fall ikke som oss andre. Dette radikalfeministiske synet fører i like stor grad til at hun forblir Den Andre Kvinnen, som vi slipper å identifisere oss med, fortsatt stigmatisert og utstøtt. Vi passer oss for å vise vår forakt, hun blir heller gjenstand for vår medlidenhet. Hore- og madonnamyten igjen!

Så om kundene! Om hun er i en tvangsposisjon, er han alltid i en maktposisjon? I 89 lanserte Taksdal og Prieur boka «Å sette pris på kvinner - menn som kjøper sex». Endelig ble fokus flyttet.

Forskningen viser at kunden ikke skiller seg fra vanlige menn med hensyn til alder, sivilstand eller yrke - dog er det en overrepresentasjon blant menn som reiser mye. Kundenes beveggrunner for å kjøpe varierer. Den feministiske forståelsen av menn som subjekt, handlende og maktutøvende, stemmer lite med de uttalte motiv som de intervjuede legger for dagen. Deres uttalelser kan like gjerne tolkes som uttrykk for maktesløshet som noe annet. Forstår vi kundene bare ut fra den strukturelle maktposisjon, blir vi fort moralister som ikke har øye for hva som gjør dem til sexkjøpere.

Siden makt og maktutøvelse varierer så mye mellom ulike prostitusjonsformer og i forskjellige kulturer, er det ikke lett å tegne et entydig bilde. Forskeren Margaretha Järvinen reiser nettopp slike interessante problemstillinger. Hun hevder at det fins flere kjønnsperspektiv man kan ha på prostitusjon. Nemlig at kjønnshandelen ikke er et fenomen på utsiden av samfunnet, men tvert imot konstruert av samfunnet. Den gjenspeiler den kjønns- og maktstruktur vi har, og er således ikke noe abnormt. Det blir derfor viktig ifølge Järvinen å ikke legge vekt på det som skiller kvinnene i prostitusjonen fra andre kvinner, men heller fokusere på at kvinner generelt i samfunnet har mye felles, slik som vårt arbeid for reproduksjonen, at vi er økonomisk underlegne menn, kvinnerollen i kjønnsspillet, disiplinering av kvinners seksualitet og så videre. Hun kaller sitt syn et sosialkonstruksjonistisk syn og mener det ikke er videre fruktbart å forklare de prostituertes deltakelse i prostitusjonen med kvinners bakgrunn, oppvekst eller lignende, heller ikke ved de skadevirkningene man mener prostitusjonen gir.

Men ved å fokusere på det som forener kvinner, risikerer vi å gjøre henne lik oss selv. Våger vi det? Vi våger det kanskje hvis hun er den angrende synderinnen, men ikke hvis hun sier at hun har tatt et valg. For noen få år tilbake forsøkte PION (de prostituertes interesseorganisasjon) seg på deltakelse i 8. mars-toget under parolen: HORER ER OGSÅ MADONNAER. Det kunne tolkes som at horer også er subjekter. De ble nektet adgang til toget.

Samfunnets innsats i årene framover bør være tuftet på det beste i vår humanistiske tradisjon - solidaritet og empowerment, ikke fordømmelse, utstøting eller kvelende medlidenhet.