KUULT: Natos generalsekretær Jens Stoltenberg og NATO-sjef og øvelsesleder James G. Foggo med selfie på øvelsen Trident Juncture. Foto: NTB scanpix
KUULT: Natos generalsekretær Jens Stoltenberg og NATO-sjef og øvelsesleder James G. Foggo med selfie på øvelsen Trident Juncture. Foto: NTB scanpixVis mer

Trident Juncture

Vi pynter oss med horn

Geografi er skjebne. Og militærøvelsen Trident Juncture er geografisk følsom, og oppleves av Russland som mer skjebnetung enn den burde være.

Kommentar

Tilsynelatende helt ubesværet svarer både statsminister Erna Solberg og Nato-sjef Jens Stoltenberg at de russiske reaksjonene på militærøvelsen som nå foregår i Norge er som forventet. Synkront svarer de hver for seg det samme. Selv om Russland har varslet to skyteøvelser i internasjonalt farvann rett utenfor norske-kysten, og selv om norske fly onsdag avskjærte to russiske bombefly av typen Tupolev T-160 - som er en del av det strategiske russiske atomforsvaret - som fløy langs norske-kysten helt ned til de var på høyde med Bergen.

Var det forventet? Og hvis slike russiske reaksjoner var forventet, er det da ikke noe overdimensjonert med Nato-øvelsen som samler 50 000 soldater til den største militærøvelsen etter Den kalde krigens slutt? De russiske reaksjonene på øvelsen er fullt lovlige. Men de oser av trass og rettferdig harme. Som tidligere flaggkommandør Jacob Børresen sier til Aftenposten:

- Det er ingen som helst tvil om at disse russiske militære operasjonene i Norskehavet er et direkte svar fra Russland på Nato-øvelsen Trident Juncture. Russerne føler seg truet og omringet, og under press fra Nato, sier Børresen.

Vi har allerede en militarisering av konflikten mellom Russland og Vesten. Russland har kraftig modernisert sin militære slagkraft de siste åra, og Nato har styrket sin tilstedeværelse i alliansens land med grense til Russland, blant annet med rullerende amerikanske styrker. Dette er reaksjoner på den russiske annekteringen av Krim, og støtte til de pro-russiske opprørerne i Øst-Ukraina i 2014, et år Russland brukte militærmakt til å fremme sine interesser i et naboland. Vi er ennå ikke i noen opprustningsspiral, men vi er så avgjort inne i en spiral. En spiral med stadig økt konfrontasjon, noe både militærøvelsen og de russiske reaksjonene er et uttrykk for.

Men er det rasjonelt å fortsette veien ned denne spiralen? Er det ikke i stedet maktpåliggende å bryte ut av den? Mikhail Gorbatsjov - Sovjetunionens siste leder - hadde da han avsluttet Den kalde krigen, og skrev under på store og viktige nedrustningsavtaler, følgende beskjed til Vesten:

- Jeg skal gjøre det verste jeg kan gjøre mot dere. Jeg skal ta fra dere et fiendebilde, sa Gorbatsjov. Det var både ironi og en stor sannhet i Gorbatsjovs ord. For den kalde krigen levde og vokste på det gjensidige fiendebildet.

Siden dengang har mye skjedd. Det viktigste i denne sammenhengen er at president Vladimir Putin har bygget en macho-stat. Men det er en macho-stat på steroider. La oss ta noen tall som viser styrkeforholdet mellom Russland og Vesten. Det russiske brutto nasjonalproduktet er mellom tre og fire ganger så stort som det norske. Det amerikanske BNP er imidlertid mer enn 15 ganger så stort som det russiske. Russlands BNP er omtrent like stort som Spanias, som bare har den 5. største BNPen i EU. Russlands forsvarsutgifter er dessuten en tidel av USAs, og vesentlig mindre enn både Storbritannias og Frankrikes. Dessuten er det kuttet med 20 prosent i år, fordi staten ellers ville gått tom for cash. Derfor, en macho-stat på steroider.

Men det er også sant at Vesten har brutt noen viktige forutsetninger i forhold til Russland, blant annet en avtale etter Sovjetunionens sammenbrudd i romjula 1991, om at Nato ikke skulle utvides. Men i 1999 var de tidligere Warszawapakt-landene Polen, Tsjekkia og Ungarn, blitt medlemmer, og i 2004 var også de tidligere sovjetrepublikkene Estland, Latvia og Litauen blitt medlemmer, pluss flere tidligere medlemmer av Warszawapakten.

- Morten, tror du det blir krig, spurte min kones - og vår - tante Anja meg for flere år siden. Siden har spørsmålet gjentatt og forsterket seg. Tante Anja ser på russisk TV, med rapporteringen og debattene om Natos innringing av Russland, og Natos styrkeoppbygging. Hun får formidlet et fiendebilde som dyrkes av Putin og dagens ledere i Kreml. Og det er her geografien som skjebne kommer inn. For verden ser annerledes ut, sett fra Moskva på den ene siden, og fra Warszawa og de baltiske landene, på den annen. Det som for de baltiske land er vestlige sikkerhetsgarantier, er for Moskva amerikanske styrker ved sin grense.

Overdriver Russland sin frykt og sin paranoia? Ja, sett fra Washington, Brussel og Oslo. Overdriver Nato sin frykt for Russland? Ja, sett fra Moskva. Derfor er Gorbatsjov en helt. Fordi han tok fra oss et fiendebilde.