FORDØMMER EUROPAS POLITIKK: I mai 2015, i fraværet av europeisk handlingsvilje, startet Leger Uten Grenser en redningsaksjon i Middelhavet. - Basert på våre erfaringer kan vi ikke gjøre annet enn å fordømme den merkelige logikken bak å sette i gang militæroperasjoner for å senke smuglerbåter, i stedet for å sørge for trygge og lovlige alternativer til å reise med båt, skriver to styreldere i Leger Uten Grenser. Foto: Francesca Mapelli/MSF
FORDØMMER EUROPAS POLITIKK: I mai 2015, i fraværet av europeisk handlingsvilje, startet Leger Uten Grenser en redningsaksjon i Middelhavet. - Basert på våre erfaringer kan vi ikke gjøre annet enn å fordømme den merkelige logikken bak å sette i gang militæroperasjoner for å senke smuglerbåter, i stedet for å sørge for trygge og lovlige alternativer til å reise med båt, skriver to styreldere i Leger Uten Grenser. Foto: Francesca Mapelli/MSF Vis mer

Vi redder ikke liv ved å bombe båter

Problemet er ikke smuglerne, men krig, håpløshet og mangel på trygge og lovlige alternativer for flukt. Leger Uten Grenser fordømmer EUs politikk om å senke båter for å redde liv.

Meninger

På det man beskriver som «rekordtid» har Europas land blitt enige om en maritim operasjon mot smuglerne som tar med seg mennesker fra Libya til Europa i båter over Middelhavet.

«Vi er avhengig av deres støtte for å kunne redde liv», tryglet Fredrica Mogherini, EUs utenrikspolitiske koordinator, ovenfor FNs sikkerhetsråd.

Men vi kan ikke sammenlikne «search and rescue» med «search and destroy». Å senke båter som frakter flyktninger for å redde liv er et absurd forslag.

Europa har mobilisert raskt til krig mot menneskesmuglerne, men de har ikke vist noen som helst politisk vilje til å gi flyktningene et alternativ til farlige reiser over havet.

Menneskene i båtene på Middelhavet blir inndelt i to grupper av de europeiske politikerne, som hevder at den ene gruppen fortjener beskyttelse mer enn den andre, på tross av at begge står overfor de samme uoverstigelige hindrene ved å komme seg inn i Europa.

De som flykter fra krig i Syria og Somalia blir ansett som verdig en slags rettslig status dersom de klarer den farefulle ferden over Middelhavet — og blir omtalt som «flyktninger». Dersom man er fra et land som ikke er i krig, men flykter fra økonomisk kollaps, fattigdom og nød i for eksempel Bangladesh eller Gambia, får man ikke samme anerkjennelse. Da er man «ulovlig immigrant».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Desperasjonen er felles for alle disse menneskene. De bruker smuglernettverkene fordi det ikke finnes noen annen utvei. De har tatt et vanskelig valg om å reise til krigsherjede Libya, for så å risikere livet ved å gå om bord i en båt som kanskje klarer å frakte dem trygt fram til Europa. For å illustrere: Nylig reddet vi 487 mennesker som var stuet sammen på en 20 meter lang nedslitt fiskebåt.

Ved å opprette dette desperasjonshierarkiet, har europeiske myndigheter laget sin egen fortelling; de som søker trygghet og håp er en sikkerhetsrisiko og det å hjelpe dem er en barmhjertighetshandling som har sine begrensninger.

Det finnes ingen politisk vilje i Europa til å ta det juridiske ansvaret for å beskytte og hjelpe mennesker i havsnød rett utenfor Europas strender. Derimot får vi demonstrert en samlet politisk vilje til kamp mot smuglerne. Europa fokuserer altså på båtene, ikke på menneskene som sitter oppi dem.

I mai 2015, i fraværet av europeisk handlingsvilje, startet Leger Uten Grenser en redningsaksjon i Middelhavet. Leger Uten Grenser har høylytt bedt Europa om å bidra til søk- og redningskapasitet og om å sørge for trygge og lovlige alternative reiseveier slik at flyktningene ikke trenger å benytte seg av smuglernettverkene.

Leger Uten Grenser har vært med på å redde tusenvis av mennesker de siste ukene. Basert på våre erfaringer kan vi ikke gjøre annet enn å fordømme den merkelige logikken bak å sette i gang militæroperasjoner for å senke smuglerbåter, i stedet for å sørge for trygge og lovlige alternativer til å reise med båt. Det man praktisk talt vil gjøre er å overlate tusenvis av mennesker til seg selv i en livstruende situasjon i Libya — et land i krig, uten noen steder å søke trygghet. Ikke bare står Libya overfor en voldelig konflikt, men på grunn av risikoen er det også svært vanskelig for organisasjoner som Leger Uten Grenser å nå fram med humanitær hjelp.

Med denne strategien bidrar Europa til kretsløpet av misbruk og vold som preger disse lange, risikable reisene. Vi får ofte høre forferdelige historier fra pasienter om hva de har opplevd på reisen til Europa. Mange har flyktet fra krig. De har forlatt Syria etter at hjemmene har blitt bombet i stykker eller fordi landsbyen har blitt angrepet. Andre har flyktet fordi de ikke var i stand til å forsørge familiene sine, og reiser for å finne arbeid slik at de kan sende penger hjem. Selv om årsakene er mange, har valget om å dra alltid vært svært vanskelig og reisen aldri vært trygg og ukomplisert.

Noen av dem vi har hjulpet har krysset ørkenen, og de forklarer at det er en reise som kan ta over to måneder, om bord i stappfulle biler. Ofte ble de behandlet dårlig. En kvinne som var åtte måneder på vei hadde blitt dyttet om bord i båten og falt på magen. Heldigvis lever babyen fortsatt.

Svært mange av mennene vi reddet hadde skabb som følge av elendig hygiene på fangeleirene i Libya. De fleste ble låst inne i fengsel med minimal tilgang på vann og mat. De ble dårlig behandlet, banket opp og voldtatt. Istedenfor å finne en trygg havn i Europa, blir de tvunget til å oppleve sine verste mareritt nok en gang.

Ironien ved den nye beslutningen er at Europa selv har skapt markedet for smuglerne som de nå har gått til krig mot. Smuglernettverkene løser et problem for desperate mennesker så lenge de europeiske grensene er stengt. Smuglernettverkene er et symptom; krig, håpløshet og mangel på trygge og lovlige alternative reiseveier til Europa er problemet.

Samtidig som en disproporsjonal innsats blir satt inn mot symptomet og ikke årsaken til problemet, blir menneskeliv satt i fare slik at man kan bygge enda høyere gjerder rundt europeiske stater som liker å hevde sin menneskerettighetskultur. Europas reaksjon mot de truende og utnyttende smuglernettverkene burde fokusere på årsakene til hvorfor nettverkene eksisterer og på hva som kan gjøres for å sørge for trygge og lovlige alternativer for mennesker på flukt.