Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Voldsutsatte

Vi ruinerer krisesentrene

Vi strekker oss langt for de voldsutsatte fordi ingen andre gjør det. Men om vi ikke sier ifra nå, om vi lar kommunene slippe unna og unndra seg sine pålegg, ja – da gjør vi brukerne våre en bjørnetjeneste.

RUINERER TILBUDET: Hvordan kan vi, med den stolte historien om kamp for våre medsøstre, svikte kvinnekampen, kollegaer og brukere, ved å tie om dette?, spør Tove Smaadahl. Foto: Audun Braastad / NTB Scanpix
RUINERER TILBUDET: Hvordan kan vi, med den stolte historien om kamp for våre medsøstre, svikte kvinnekampen, kollegaer og brukere, ved å tie om dette?, spør Tove Smaadahl. Foto: Audun Braastad / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Nylig fikk vi beskjed om at lederen ved Krisesenteret i Midt-Troms sier opp jobben. Hun sier opp ene og alene fordi de økonomiske betingelser hun er gitt av eierkommunene, til å utføre det ansvaret å drive krisesentertilbudet ut fra loven – ikke er tilstrekkelige.

Kjernen i krisesentrenes lavterskeltilbud har vist seg å gjøre oss til de beste hjelperne. Vi er på tilbudssida på voldsofrenes premisser. Det betyr å gi et verdig og hensiktsmessig tilbud til de som oppsøker oss, og som etter en lang kamp endelig ser en mulighet til å fri seg fra en voldelig og helseskadelig hverdag.

Hadde Gørill Traasdahl, lederen ved krisesenteret, sagt opp jobben fordi hun hadde fått et mer attraktivt jobbtilbud et annet sted, hadde vi ikke reagert med oppgitthet eller fortvilelse. Gørill elsker jobben sin. Hun har i flere år jobbet bevisst for å gi et godt tilbud i tråd med krisesenterloven, til innbyggerne i de ti eierkommunene. Hun vet at nærhet til tilbudet var viktig for at voldsutsatte skulle kunne komme å få beskyttelse og hjelp.

Til tross for motstand fra politikerne vedrørende økonomiske midler til driften, har hun kjempet for å nå målet, men innsett at kampen er tapt.

Krisesenterloven ble innført i 2010. Da fikk kommunene ansvar for å gi ALLE et krisesentertilbud, de fikk også det økonomiske ansvaret. Vi håpet det beste og fryktet det verste.

Flere kommuner har tatt et stort ansvar og styrket krisesentertilbudet, men altfor mange kommuner har det ikke. Kommunepolitikerne har skåret driftsbudsjett inn til beinet, som medfører at flere må redusere antall ansatte eller ikke har midler til sårt tiltenkte stillinger.

Hvis vi sier klart ifra, får vi trusler om nedleggelse, og at kommunene da vil kjøpe tjenester fra andre krisesentertilbud. Noen kommuner er stadig ute og «shopper», på jakt etter et billigere krisesentertilbud i andre kommuner. Dette medfører mange timers reise fra hjemkommunen, jobb, skole og barnehage, for voldsutsatte. Mange ser seg ikke i stand til å dra til et krisesenter.

Det er bred enighet i Krisesentersekretariatet om at vi ikke kan utføre lovpålagte oppgaver for velferdsstaten med knapper og glansbilder. Vi kan ikke undergrave og usynliggjøre det enorme ansvaret kommunene er gitt for å ivareta voldsutsatte, ved å tåle marginale rammer og uholdbare driftsbetingelser.

Voldsutsatte trenger oss i sitt nærmiljø, og vi strekker oss langt for dem fordi vi har erfart at ingen andre gjør det. Men om vi ikke sier ifra, om vi lar kommunene slippe unna og unndra seg sine pålegg, ja – da gjør vi også vår brukergruppe en bjørnetjeneste.

Hvordan kan vi, med den stolte historien om kamp for våre medsøstre, svikte kvinnekampen, kollegaer og brukere, ved å tie om dette? Hvordan kan vi la kommunene og styringsmaktene ruinere tilbudet til voldsutsatte i vårt samfunn?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media