BLE FEILLEST: «Bryllupsreisen» ble gjennomgående feillest, skriver forfatter Knut Faldbakken om romanen hans fra 80-tallet. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
BLE FEILLEST: «Bryllupsreisen» ble gjennomgående feillest, skriver forfatter Knut Faldbakken om romanen hans fra 80-tallet. Foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Virkelighetslitteratur

«Vi sees i min neste bok!»

Hvor er etikkens plass i kunsten? spør forfatter Knut Faldbakken i denne kronikken.

Meninger

Tidlig på åttitallet ga jeg ut en roman som skildret et samlivsbrudd sett fra mannens synsvinkel. Tittelen var «Bryllupsreisen» og den vakte en god del oppsikt og debatt, ja, raseri, av flere årsaker (enkelte mente f.eks. at den var pornografisk, kvinneundertrykkende, osv. – vi snakker åttitall her).

Ett moment som ikke nådde avisspaltene, men som jeg ble konfrontert med personlig, var at jeg hadde brukt min egen situasjon som utgangspunkt for handlingen. Dette var kanskje ikke noen urimelig tanke, da jeg selv nettopp hadde gjennomlevd en skilsmisse. «Bryllupsreisen» var dessuten fortalt i første person, altså en «jeg-roman», hvilket nærmest automatisk skaper identifisering mellom romanpersonen og forfatteren. Anklagen var at jeg på denne måten «hengte ut» min ekskone. Dette stemte overhodet ikke. Jeg hadde tvert imot med omhu gjort hustru-karakteren svært ulik min ekskone, både når det gjaldt utseende, yrke og generelle personlighetstrekk. Hovedargumentet i boka rettet seg mot noe ganske annet enn forfengelig revansje. Personen som ble «uthengt» i «Bryllupsreisen» var en lett omskrevet versjon av forfatteren selv.

Likevel har den tanken slått meg når jeg nå har fulgt debatten om «virkelighetslitteraturen», at jeg i flere kritikeres øyne likevel kunne ha havnet i «avsløringsgrøften» dersom romanen var blitt gitt ut i dagens klima, gitt dens personlige tonefall og rikdom på intime detaljer. Kritikere som engasjerer seg i slikt står for tiden tydeligvis fritt til å utføre et rene detektivarbeid for å avdekke forbindelser mellom teksten og virkelige personer og hendelser.

Paradokset er i dette tilfellet at min roman i virkeligheten var en høyst personlig beretning, basert på min egen rystende erfaring med et vanskelig samlivsbrudd. Det jeg ønsket å formidle var ikke hustruens diskutable atferd, men tvert imot ektemannens sjokk, angst og forvirring idet han oppdager at kona er på vei ut av forholdet. Dette var et aspekt jeg selv hadde fått førstehånds kjennskap til. På den tiden da boka kom ut, ble en slik vinkling oppfattet som svært kontroversiell i enkelte mannsmiljøer. Samtidig raste feministene over det de oppfattet som et negativt bilde av den kvinnelige hovedpersonen.

«Bryllupsreisen» ble altså gjennomgående feillest. Bok (og forfatter) ble dyktig hudflettet i et flertall artikler (og salget gikk tilsvarende strålende!).

Forbindelsen mellom denne gamle historien og dagens virkelighetsdebatt og – mer og mindre skjulte – krav om etiske regler for skjønnlitteratur, ligger i det opplagte faktum at en forfatter, som enhver annen kunstner, må bruke seg selv, sin egen virkelighetsoppfatning og sin fortolkning av denne, som råstoff for sin produksjon. Når et nytt stoff formes i kunstnerens hode, står etiske betraktninger langt bak i køen av nødvendige hensyn og avveininger som må skje langs veien til ferdig verk.

Betydelig kunst har alltid utfordret det til enhver tid herskende syn på moral og sømmelighet. Nå har plutselig virkelige – eller innbilte – «ofre» for fiksjonsforfatternes brutale yrkesutøvelse fått sine arge forsvarsadvokater. Offerrollen er blitt en yndet posisjon, politisk, sosialt og nå også i kulturdebatten. Skulle vår samtid så sterkt preget av selvpromotering og ekshibisjonisme, kunne påberope seg en spesiell beskyttelse – mot kunsten? Har ikke Karl Ove Knausgård med sin seks binds nådeløse selvutlevering, fullstendig blåst lokket av enhver debatt om etikk-kontroll av skjønnlitteraturen?

Jeg mener selvsagt ikke at det skal være fritt fram for enhver form for fortegning og nedrakking av gjenkjennelige personer. Men avveiningen av verkets plassering i gråsonen mellom det åpenbart krenkende – litterær «hevnporno» – og det glemte begrepet «god folkeskikk», må ligge hos kunstneren, ikke nedfelt i noe slags regelverk. Historien har mange eksempler på hvor galt dét kan gå.

Den nødvendige beskyttelsen finnes allerede. Vi har lovparagrafer mot blant annet injurier, ærekrenkelser og hatefulle ytringer. Graden av «utålelighet» må forfatteren vurdere selv, samt risikoen for å måtte stå til rette for overtrampet, både sosialt og i forhold til lovverket. Den risikoen må vi forfattere leve med.

Slik August Strindberg demonstrerte det da han utbrøt i fjeset på en av sine argeste motstandere: «Vi sees i min neste bok!»

Les intervju med Faldbakken i Dagbladets bokbilag mandag 28. november.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook