VALGKAMPLØFTE: Statsminister Erna Solberg var i går på besøk på St. Sunniva skole i Oslo for å presentere Høyres valgløfte om «tidlig innsats». Foto: NTB Scanpix
VALGKAMPLØFTE: Statsminister Erna Solberg var i går på besøk på St. Sunniva skole i Oslo for å presentere Høyres valgløfte om «tidlig innsats». Foto: NTB ScanpixVis mer

Tidlig innsats og skolepolitikk:

Vi sender femåringer på skolen. Nå er det på tide at vi tar ansvaret

Endelig er alle enige om «tidlig innsats». Nå kan vi gå løs på den andre, store forsømmelsen overfor de minste, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Politikerne har skjønt det nå, «tidlig innsats» er det som gjelder. Alle har stirret godt og lenge nok på kurven som forklarer det hele: Nesten alle ressurser til spesialundervisning settes inn på ungdomsskolen, når det for mange allerede er for seint. Forskningen har endelig overbevist politikerne om det som burde vært opplagt: det er lurere å gi folk ekstra hjelp til å lese og skrive de første årene på barneskolen, enn å vente til de er blitt tenåringer.

Historien om «tidlig innsats» er at slike erkjennelser kan ta utrolig lang tid. SV og de rødgrønnere lanserte en stortingsmeldig om dette allerede i 2006, og ble derfor sure da Erna Solberg lanserte det samme begrepet i fjor som Høyres store satsning framover. Men det kunne jo Høyre trygt gjøre, for i mellomtida hadde de rødgrønne lansert en helt annen satsning - «Ny giv», over 700 millioner i en ekstrasatsning for ungdomstrinnet og videregående. Den forsøker de nå å glemme. Kanskje KrF også forsøker å glemme at de gikk ut mot tidlig innsats da begrepet først ble lansert. Ungdomsskolen var den forsømte perioden, forsøkte partiet å si.

Tilslutt var det noen som fant en statistikk fra skolens lykkeland, Finland. Den viser stikk motsatt tilnærming sammenliknet med den norske. Der er det faktisk «tidlig innsats». Finske elever får mest spesialundervisning når de er små, slik at behovet blir mindre fram mot slutten av skoleløpet.

Så, endelig: i går lanserte Høyre sine konkrete valgløfter for «tidlig innsats». 3000 lærere som skal være spesialister på lese og skriveopplæring, en ny spesialistutdanning for det samme, plikt for skolene til å følge opp de med svake resultater, for å nevnte noe.

Men er vi i mål? Det skal nok krangles om tidlig innsats litt til. Men enda viktigere: Er det noe annet vi har glemt på veien? Erkjennelser som kanskje er like opplagte, men som knapt noen snakker om?

Vi må gå enda lenger tilbake for å finne den første versjonen av «tidlig innsats». 1997 var året da seksåringene for første gang tok oppstilling ved skoleporten. Vi kan for moro skyld kalle det «tidlig innsats, versjon 1.0».

De ble lovet gull og grønne skolepulter. Små grupper, og én førskolelærer i hver førsteklasse. Førskolepedagogikk skulle dominere, og lek ha en selvsagt plass i skolehverdagen for de minste.

Sett i ettertid framstår alt dette som ett lokkemiddel. Godteri som ble gjemt i skuffen straks gjennomføringen var lurt på plass. I dag fungerer førsteklassingenes hverdag i all hovedsak som et helt ordinært skoleår. Førskolepedagogikken kom raskt på vikende front, og ble nærmest radert ut etter at PISA-undersøkelsene kom før første gang i 2000 og viste dårlige resultater for Norge. Lek ble latterliggjort.

Barnet ble bokstavelig talt kastet ut med badevannet, og begge sider av det politiske spekteret tok i et tak. SV hadde kunnskapsministeren da det i 2008 ble innført obligatorisk kartleggingsprøve for alle førsteklassinger.

Å finne ut hvordan elevene ligger an, er nødvendig for å vite hvem man skal gi tidlig innsats. En bør redusere, men ikke hive ut alle testene.

Problemet er heller at ensidig fokus på å rette opp dårlige resultater har ført til et utdanningspolitisk overslag. Leken og førskolepedagogikken er glemt. Det hjelper lite hvis læringstrykk i en stillesittende klassesituasjon samtidig gjør at urolige barnekropper mister lyst og motivasjon. Da er vi like langt. Lek er en helt sentral del av læring for barn. Seksåringer er i «den første pubertet» hvor kroppen utvikler seg fort, og hvor mangel på mulighet til å ufolde seg kan skape vantrivsel.

Dette overslaget har tippet helt over i barnehagen. Også der har det oppstått et press - ønsket om mer undervisning har utfordret læring gjennom fri lek.

Gode intensjoner om å gjøre barna våre klare for et krevende voksenliv, og redusere urovekkende høyt frafall i skolen, har ført oss litt på villspor. Hvem har sagt at det ikke er mulig å ta vare på leken og samtidig utvikle et godt læringsmiljø?

Når alle nå er enige om å sette i gang med «tidlig innsats», bør en tenke på nettopp det - at det skjer «tidlig». Det krever en egen tilnærming som tar hensyn til barnas modenhetsnivå og biologiske forutsetninger. Politikerne må sørge for at det skjer. Vi kan ikke lempe hele jobben over på lærerne i hvert enkelt klasserom.

Og hva gjør de i Finland? Der starter ikke barna på skolen før de er sju. Vi har påtatt oss et stort ansvar ved å sende barna våre på skolen når mange av de allerede er fem. Det bør bli den neste, store skoledebatten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.