Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatten om anmeldelsen av Langelands roman:

Vi skal ikke selge boka di

Kritikernes oppgave er å være en uavhengig vurdering og en motsats til reklamen, ikke å «skape leseglede».

BASKETAK: Etter at Dagbladets Cathrine Krøger ga Henrik Langelands roman dårlig kritikk, beskyldte forlagets representant henne for å føre en personlig vendetta og ikke bidra til å «spre leseglede». Men kritikeren skal ikke hjelpe forlaget med markedsføringen. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladt.
BASKETAK: Etter at Dagbladets Cathrine Krøger ga Henrik Langelands roman dårlig kritikk, beskyldte forlagets representant henne for å føre en personlig vendetta og ikke bidra til å «spre leseglede». Men kritikeren skal ikke hjelpe forlaget med markedsføringen. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladt. Vis mer
Kommentar

Det er en uforutsigbar verden, men dersom du jobber som anmelder i en avis, er det i alle fall én ting du kan være bomsikker på. Like sikkert som vinter blir til vår kommer du til å bli beskyldt for å ha vikarierende motiver eller dårlig moral eller begge deler dersom du skriver en negativ anmeldelse. Det skjedde nylig med min kollega Cathrine Krøger, etter at hun ga Henrik Langelands nye roman «Showtime!» terningkast 2.

Knut Gørvell, salg- og markedsdirektør i Langelands forlag Cappelen Damm, gikk hardt ut på Facebook og anklaget Krøger for å bedrive «lyst-slakting» og for å drive «en personlig vendetta» mot Langeland, det siste til tross for at Krøger hadde gitt Langeland gode anmeldelser tidligere. Hva angår det første, var det basert på at Krøger hadde sagt i et intervju at det kunne være morsomt å slakte. Men beskyldningen var basert på en tankefeil.

Mens de fleste anmeldere nok vil mene at det er en egen kreativitet over å skrive en negativ anmeldelse, fordi du må beskrive et misforhold mellom ambisjon og resultat som iblant kan være direkte komisk, er det ikke slik at anmelderen leter etter muligheter for å slakte. Både anmeldere, lesere og forlagsfolk ønsker seg, på litteraturens vegne, flest mulig gode bøker.

Men alle bøker er ikke gode. Det vet både anmeldere, lesere og forlagsfolk. Forlaget, som har som jobb å støtte opp om forfatterne og selge bøkene de gir ut, vil naturligvis være entusiastiske offentlig. Nettopp derfor er det viktig at det finnes en uavhengig instans, som ikke har noen interesse av om en bok selger godt eller dårlig, som kan si om de synes dette her var vellykket eller ei, om det er verd å bruke penger på. En slik instans er kritikerne.

Kritikerne er verken ufeilbarlige eller objektive. De går til jobben med sitt sett av referanser og preferanser. Men de skal være kvalifiserte, de skal ha oversikt og kunnskap nok til å kunne plassere utgivelsen i et landskap og på en skala, og komme med en konklusjon basert på hvordan boken står seg sammenlignet med andre bøker som leseren kan lokkes til å bruke tid og penger på. De er motvekten til reklamen, som leserne overstrømmes med fra alle andre kanter.

Av den grunn blir det bare pussig når Gørvell mener en av Krøgers oppgaver skal være å «skape leseglede». Dette er naturligvis ikke anmelderens jobb. Selv har han og forlaget hans økonomisk interesse av at en bok som «Showtime!» selger godt. Det er en ærlig sak, men det er naturligvis ikke anmeldernes eller pressens jobb å hjelpe ham med den jobben. Han trekker også frem andre, positive anmeldelser av romanen som et slags vitnesbyrd om at Krøger tar feil, og at det dermed må være noe i veien med hennes anmeldelse.

Men hadde det vært slik at det fantes en fasit i denne jobben, kunne vi nøyd oss med å ha en, opphøyd riksanmelder i Norge, og så konsultert ham eller henne hver gang noe kom ut mellom stive permer. Kritikken av en bok er ikke noe svar med to streker under, det er et oppspark til en samtale, der forskjellige anmeldere vil legge vekt på forskjellige sider.

Selv har jeg ikke lest Langelands bok, men som mangeårig kritiker reagerer jeg når en annen kritikers negative konklusjon umiddelbart fører til at forlaget leter etter bortforklaringer, og mener at hun er hevngjerrig eller sadistisk, i stedet for å forholde seg til det mest nærliggende: Dette var en erfaren, profesjonell leser som oppriktig mente at boken ikke holdt mål, og som gjorde jobben sin og skrev akkurat det.

En side av saken som er verd å diskutere, er i hvilken grad en bok skal vurderes som et produkt i en bestemt sjanger. De fleste anmeldere vil for eksempel mene at en krimroman skal fungere ut fra litt andre kriterier enn en samtidsroman med andre ambisjoner.

Når det er sagt, skal man ikke stryke forfattere for mye med hårene hvis de ikke rett og slett, vel, skriver godt nok. At man skriver innenfor en sjanger, skal ikke brukes som unnskyldning for klisjéfylt språk eller platte persontegninger. Forfattere er skriver på profesjonell basis, og må vurderes deretter.

Det Gørvell og mange anmeldere har til felles, er nok at de skulle ønske det var rom for flere anmeldelser i norsk presse. Når mediebildet er blitt fragmentert og klikkbasert, og store databaser står klare for å gi bokleserne råd og veiledning, er det ikke like lett å få anmeldelser til å bli lest og snakket om. Det er en utfordring både for kritikerne og mediehusene å skape levende, kritiske samtaler om kunstformene i verden slik som den er blitt.

Men en annen utvikling som har blitt stadig tydeligere de siste årene, er at forlagsbransjen og bokhandlerbransjen er blitt mer bestselgerorientert. Det er de samme bøkene som kjøres frem i brede reklamekampanjer og plasseres på paller i bokhandelen. De som vil plassere denne boken i hendene dine, er mange, ivrige og pengesterke. Da er det bra det finnes noen som ber deg tenke deg om før du tar imot og tar frem visakortet.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!