Vi skal knuse dem!

De verdier som idretten lærer våre barn, forsterker trolig både vold og rasisme i samfunnet.

Hvor finner vi demokratiet i idretten? Finner vi demokratiet på målstreken under et 100-meterløp? Avgjøres seieren i fotball på grunnlag av publikums stemmer? Er Norges representanter til olympiske leker valgt ved en folkeavstemning? Hvor mange barn og unge sitter i styrene i norske idrettslag?

Jeg stiller disse retoriske spørsmål om idrettens påståtte demokratiske tradisjoner etter at Gudleiv Forr slo et slag for «idrettens idealer» i Dagbladet nylig. Ifølge Forr står idretten for idealer som demokrati og folkelig engasjement. Disse idealene bør nå mobiliseres i kampen mot rasisme og vold; ja, hver gang «det er snakk om kamp mot sosiale fenomener som truer individ og samfunn», skriver han.

Foreldre bringer kanskje sine håpefulle til idretten i håp om at de skal lære medbestemmelse, respekt for andres meninger og demokratiske spilleregler. Kanskje får barna med seg litt av dette under trening og i konkurranser. Men det er sannsynlig at de lærer andre verdier bedre, for eksempel at «vinneren tar alt», «det er skam å tape», «vi skal knuse dem!» osv. Dette er verdier som vanskelig lar seg forene med antivold og antirasisme, ja, kanskje de til og med forsterker vold og rasisme i samfunnet.

Siden antikken har filosofer, politikere og oppdragere tillagt idretten oppgaver og idealer som Forr refererer til. Disse er både et offer for, og produsenter av, «den store illusjonen» om idretten: illusjonen om at idrett dreier seg om demokrati og frivillighet, om folkelighet og deltakelse, om amatørisme og idrettsglede. Én må gjerne hevde at idretten skal ha dette som idealer. Å dokumentere at dette har vært eller er realiteter i idretten, er vanskeligere. Idrettens historie er mer preget av skinndemokrati og elitestyring, utestengelse av ulike grupper, penger og stort alvor osv. Det viktigste poenget i diskusjonen om «idrettens idealer» er imidlertid at idrett dreier seg om noe helt annet. Idretten opererer ut fra helt andre verdier enn de ovennevnte; ja, ut fra en kode og logikk som med nødvendighet fører til de tilstandene Forr bekymrer seg for, dvs. profesjonalisering, kommersialisering, doping, sportsvridning av samfunnet, idoldyrking og reklame.

Johan Galtung hevdet for 20 år siden at den vestlige idretten er bærer av dype kulturelle verdier og strukturer. Den sentrale verdien er ifølge Galtung «å vinne». Jeg vil gå enda lenger. «Vinne/tape», symbolisert ved «Seieren», er idrettens grunnleggende og universelle kode. Seierskoden er kjernen i alle kjente historiske og nåtidige idrettsformer. Den moderne vestlige idretten opererer dessuten ut fra tilleggskoden «forbedring/tilbakegang». Alt som foregår i idretten, og i dens interaksjon med andre samfunnsområder, blir holdt opp mot disse to kodene. «Vil dette gjøre at vi vinner?», «er dette en forbedring eller tilbakegang?». Alle ledd og alle nivåer gjennomsyres av denne doble koden. For eksempel vil trening av både miniputter og A-lag i fotball være både umulig og utenkelig om ikke det skulle fokuseres på å skåre mål, helst flere mål enn motstanderen. For å få det til må pasningene gå raskere, hodespillet må bli sikrere, mottaket bedre osv.

Denne doble koden har resultert i en vekstlogikk som er historisk unik. Alt i idretten måles, beregnes, rangeres, standardiseres og disiplineres for å forbedre prestasjonene slik at seieren kan innkasseres. Kontinuerlig reflekteres det over resultatene. Ble det tap, men framgang, er det et signal om at man er på rett vei. Ble det både tap og tilbakegang, da må noe gjøres, for eksempel skifte trener. Som en trosartikkel er vekstlogikken nedfelt i det olympiske motto: hurtigere, høyere, sterkere. De som tror sterkest, er de som tar mannen før ballen, supplerer treningen med kosttilskudd og dopingpreparater, installerer seg i et «høydehus», viser dommeren finger'n osv. Disse «troende» er idoler for våre barn og unge. Næringslivet bruker dem som reklameplakater og hyrer dem for å holde foredrag om «teamwork» og «suksessfaktorer». Politikerne bygger dyre idrettsanlegg for dem, og holder dem om skuldrene og utbasunerer at «det er typisk norsk å være god». Forskerne bruker dem som forsøkskaniner når de skal teste ut grensene for menneskets yteevne. Mediene skriver side opp og side ned om dem og tjener gode penger på det. Og vi vanlige publikummere lar oss underholde og begeistre av dem. De fleste områder i samfunnet gjør seg altså nytte av idrettens ytelser i sin egen virksomhet, og gir dermed idretten de nødvendige ressurser for å realisere dens vekstlogikk.

Denne samfunnsmessige aksept skyldes at idretten mer enn andre samfunnsområder symboliserer og tester ut det moderne samfunnets mest sentrale verdi, «FRAMSKRITTET». Forberedelse, innsats og ressursbruk kan lett sammenholdes med entydige resultater og si om det er gjort framgang eller tilbakegang. Dette er ikke like lett å se eller å få til på andre samfunnsområder. Hva skal for eksempel betegnes som «framskritt» i politikken? Er det «framskritt» i økonomien når en bedrift går så det suser på bekostning av en annen? Er det «framskritt» eller «tilbakeskritt» når noen forskere forkaster andre forskeres resultater? Likevel er det viktig at «framskrittet» tematiseres og realiseres i samfunnet. Ikke i noe annet delsystem er «framskrittet» så lett å observere som i idretten. Det innebærer også mindre samfunnsmessig risiko og ressursbruk å teste ut hvilke prinsipper eller operasjoner som skal anvendes for å realisere denne verdien i idretten enn på andre samfunnsområder.

At idretten ble organisert i klubber og foreninger, ble viktig i denne sammenheng. Å ordne og koordinere sosial samhandling i medlemsbaserte organisasjoner var en institusjonell oppfinnelse av avgjørende betydning for framveksten av det moderne verdenssamfunnet og dets delsystemer, hevder Rudolf Stichweh. Fra begynnelsen av 1800-tallet og framover var det en sterk vekst i multinasjonale selskaper og sivile organisasjoner. I disse organisasjonene ble prinsippene for det moderne samfunnets virkemåte inkorporert og realisert. Hver organisasjon spesialiserte seg i den type virksomhet de sprang ut av. Idrettsklubber og idrettsforbund administrerte og koordinerte, planla og gjennomførte, ulike former for idrettsaktivitet i tråd med idrettens doble kode og logikk. De definerte selv kriteriene for medlemskap, og inkluderte kun ledere og medlemmer som aksepterte og videreførte koden og logikken. Gjennom organisasjonene spredte den vestlige idretten og dens logikk seg til store deler av verden. Men ikke alle fikk delta. Noen grupperinger ble holdt utenfor på grunn av «feil» kjønn, klasse, rase osv. Disse måtte nærmest selv danne egne foreninger og klubber for å få drive med idrett. «Demokrati» har aldri vært en sentral verdi i idretten som organisasjon eller aktivitet.

Idretten er ikke i strid med seg selv slik Forr hevder. Det at idrettsledere har måttet forklare seg om reklameavtaler, trenerskifter, lønnsforhold, kosttilskudd og doping handler ikke om spenninger som oppstår når kulturarv og kommersialisme støter sammen. Det handler om at idretten forsøker å realisere sin doble kode og logikk og fylle den funksjon den har fått i det moderne samfunnet. De ovennevnte «problemene» er en konsekvens av idrettens kode og virkemåte i det moderne samfunnet. Koden og virkemåten krever at ressurser skaffes, at de beste trenerne og spillerne ansettes, at de nødvendige kosttilskudd benyttes osv. Dette skaper interessekonflikter og frustrasjoner mellom aktørene, men alle vil i samme retning. Denne utviklingen kan vi like eller ikke like. Men det er vanskelig å opprettholde en moralsk indignasjon under dette perspektivet. Vi får den idretten samfunnet har muliggjort.