«Vi slentrer mot døden»

I morgen ville poeten Ernst Orvil (1898 - 1985) fylt hundre år. Hvor mange ville husket dette jubileet om det ikke hadde vært for at Jan Erik Vold hadde satt seg fore å rydde i Orvils dødsbo? Takket være Vold er Orvil en av de få norske poetene som foreligger i en tekstkritisk utgave, fire fyldige bind - som også inkluderer tegninger, omslag og saklige, entusiastiske kommentarer. I tillegg har Vold utgitt essaysamlingen «Etterblikk» om Orvils lyrikk. Novellene og skuespillene til Orvil er nyutgitt i ettbindssamlinger - og en enslig roman er kommet, men her fins et dusin til å ta av. Til hundreårsdagen har Jan Erik Vold redigert «Utvalgte dikt», en folkeutgave med 169 dikt, nøyaktig ti prosent av den samlede lyriske produksjonen til Orvil. Utvalget er gjort med sans for den sjangermessige bredden til Orvil. Som Vold påpeker i sitt forord, produserte Orvil «reisedikt, landskapsdikt, årstidsdikt, generasjonsdikt, vuggeviser, barnevers, fragmentdikt, samtaledikt, novelledikt, metadikt, forfattet løpende tidskommentarer, gav leksjoner i filosofi, biologi, lingvistikk, historie, plederte sin hedonisme med utholdenhet, iakttok sin hjembys tildragelser gjennom et halvsekel, skrev kjærlighetsdikt, distanserte og mindre distanserte, la inn et ord for elgen, bergsildren, reinmosen, samt den lykkelige frosk i solnedgang». Den som vil ha et påskemysterium, får gjerne det også, under tittelen «Relativitet»:

Når kanonene drønner

ute i Rakke,

flytter sommerfuglen

til en ny blomst.

Eller fra sommerfuglens side

sett: Når sommerfuglen flytter

til en ny blomst,

drønner kanonene i Rakke.

I etterordet plasserer Jan Erik Vold seg «ved foten av dikterens blekkhus». Han påpeker mange trekk til ettertanke for norske litteraturhistorikere; blant dem Orvils evne til å formulere det kreative paradoks og hans uavlatelige forsøk på å utvide sitt lyriske repertoar. «Han så, at å være menneske er å komme til kort,» skriver Vold. Det er få som har klart å formulere denne enkle sannheten på flere måter og med større bravur enn Orvil.

Vi slentrer mot døden,

og veien vi går

går over asfalt og mose.

Veiløs er morgenen,

inntil vi står

bøyd over aftenens rose.

Neste gang du står på hjørnet av Bogstadveien og Vibes gate, under bygningen med det eventyrlige tårnet som var Orvils livslange bolig: Stopp et lite øyeblikk. Og senk hodet. Til minne om Ernst Orvil, poet, en av de største.