Vi som ble igjen

Integrering: Er jeg dum som lar barna mine gå på en skole der de snart er de eneste etniske norske?

FELLESSKAPET FORVITRER: Ansvaret for det flerkulturelle fellesskapet kan ikke overlates til enkeltindividet, ingen er villig til å satse sin egen unge i et eksperiment, skriver filmskaper Trine Vollan. Hun har valgt å la barna bli værende på en skole der nesten alle elevene har etnisk minoritetsbakgrunn. Illustrasjonsfoto: Berit Roald / SCANPIX
FELLESSKAPET FORVITRER: Ansvaret for det flerkulturelle fellesskapet kan ikke overlates til enkeltindividet, ingen er villig til å satse sin egen unge i et eksperiment, skriver filmskaper Trine Vollan. Hun har valgt å la barna bli værende på en skole der nesten alle elevene har etnisk minoritetsbakgrunn. Illustrasjonsfoto: Berit Roald / SCANPIX Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Jeg har sett det gang på gang: Foreldre som for første gang skal sende sine små lam inn i skolegapet. Virrende rundt, fra skole til skole, fulle av spørsmål, undring, frykt, engstelse. Hva er bra for barnet mitt, hvilken skole skal jeg velge, hvor vil hun få det best, hvor er de beste lærerne, de beste vennene, den beste aktivitetsskolen, de beste lokalene, de beste utearealene, kort sagt: Hva er best for mitt dyrebare barn?

Jeg skulle ønske vi slapp. Slik mine foreldre gjorde da jeg begynte på skolen. Det var nærskolen som gjaldt. Men i dag har vi valg. Hele tida. Og vi vil jo det beste for våre barn. Derfor vaker vi rundt, skanner tilbudet på jakt etter den beste skolen og de beste forutsetningene for at det skal gå bra med vår lille datter eller sønn. Hvis vi vil framstå som ansvarlige foreldre, sender vi ikke ungene våre til nærskolen uten videre. Vi må henge med, undersøke, snakke med skolen, kolleger, foreldrene i barnehagen og så videre.

PÅ VÅR SKOLE har dette vist seg å ha en veldig negativ slagside. Skolen har et stort antall innvandrerelever, mange av dem med kort fartstid i Norge, og de norsknorske foreldrene blir skeptiske. Foreldrene kommer på skolebesøk og myser bekymret rundt: Er det tilstrekkelig mange norske elever her? Usikkerheten fører til at foreldrene søker om overflytting til andre skoler i nærheten der andelen norske elever er større. Ingen ønsker å ende opp som en minoritet på skolen, i eget land. I fjor skulle en gruppe norske elever fra nabolaget begynne sammen på første trinn. Vi var på skolebesøksdag, førskoledag og diskuterte til og med følgegruppe. For sikkerhets skyld hadde de likevel søkt om overflytting til naboskolen. Og hva skjer? Rett før sommeren ser utdanningsetaten i Oslo at det er stor søkning til naboskolen, tildeler den en ekstra førsteklasse — og vips forsvinner de norske elevene dit. Tilbake står en håndfull norske elever på første trinn. Så sårbart er det.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer