FELLESSKAPET FORVITRER: Ansvaret for det flerkulturelle fellesskapet kan ikke overlates til enkeltindividet, ingen er villig til å satse sin egen unge i et eksperiment, skriver filmskaper Trine Vollan. Hun har valgt å la barna bli værende på en skole der nesten alle elevene har etnisk minoritetsbakgrunn. Illustrasjonsfoto: Berit Roald / SCANPIX
FELLESSKAPET FORVITRER: Ansvaret for det flerkulturelle fellesskapet kan ikke overlates til enkeltindividet, ingen er villig til å satse sin egen unge i et eksperiment, skriver filmskaper Trine Vollan. Hun har valgt å la barna bli værende på en skole der nesten alle elevene har etnisk minoritetsbakgrunn. Illustrasjonsfoto: Berit Roald / SCANPIXVis mer

Vi som ble igjen

Integrering: Er jeg dum som lar barna mine gå på en skole der de snart er de eneste etniske norske?

Jeg har sett det gang på gang: Foreldre som for første gang skal sende sine små lam inn i skolegapet. Virrende rundt, fra skole til skole, fulle av spørsmål, undring, frykt, engstelse. Hva er bra for barnet mitt, hvilken skole skal jeg velge, hvor vil hun få det best, hvor er de beste lærerne, de beste vennene, den beste aktivitetsskolen, de beste lokalene, de beste utearealene, kort sagt: Hva er best for mitt dyrebare barn?

Jeg skulle ønske vi slapp. Slik mine foreldre gjorde da jeg begynte på skolen. Det var nærskolen som gjaldt. Men i dag har vi valg. Hele tida. Og vi vil jo det beste for våre barn. Derfor vaker vi rundt, skanner tilbudet på jakt etter den beste skolen og de beste forutsetningene for at det skal gå bra med vår lille datter eller sønn. Hvis vi vil framstå som ansvarlige foreldre, sender vi ikke ungene våre til nærskolen uten videre. Vi må henge med, undersøke, snakke med skolen, kolleger, foreldrene i barnehagen og så videre.

PÅ VÅR SKOLE har dette vist seg å ha en veldig negativ slagside. Skolen har et stort antall innvandrerelever, mange av dem med kort fartstid i Norge, og de norsknorske foreldrene blir skeptiske. Foreldrene kommer på skolebesøk og myser bekymret rundt: Er det tilstrekkelig mange norske elever her? Usikkerheten fører til at foreldrene søker om overflytting til andre skoler i nærheten der andelen norske elever er større. Ingen ønsker å ende opp som en minoritet på skolen, i eget land. I fjor skulle en gruppe norske elever fra nabolaget begynne sammen på første trinn. Vi var på skolebesøksdag, førskoledag og diskuterte til og med følgegruppe. For sikkerhets skyld hadde de likevel søkt om overflytting til naboskolen. Og hva skjer? Rett før sommeren ser utdanningsetaten i Oslo at det er stor søkning til naboskolen, tildeler den en ekstra førsteklasse — og vips forsvinner de norske elevene dit. Tilbake står en håndfull norske elever på første trinn. Så sårbart er det.

VI BLE. Vi har ett barn til på skolen. Men det er ikke lett. Det er stort kunnskapsmessig sprik mellom elever på samme trinn. Samarbeidet mellom skole og hjem er vanskelig, blant annet på grunn av språkproblemer. Lærerne jobber knallhardt. På første trinn har det i løpet av skoleåret kommet flere nye elever inn i klassen som ikke kan et ord norsk, senest nå i mars. Norske elever slutter. Fra høsten blir vår pode eneste norske gutt i klassen. Er jeg dum? Er jeg en naiv idealist? Jeg vil gjerne at barna skal gå på nærskolen, og jeg vil være med på det flerkulturelle løftet, men jeg kan ikke gjøre det alene. Jeg har trøstet meg med at ungene kanskje ikke blir best i engelsk, men at de får noe annet, noe viktigere på denne skolen — en læring for livet. Men når skoleledelsen sier at skolen ikke har sjans til å hevde seg mot vestkantskolene på de nasjonale prøvene, blir jeg bekymret. Blir ungene faglige tapere på en sånn skole?

HVA ER EGENTLIG galt med å være alene som norsk? Er det så farlig? Det har noe med språk å gjøre, interesser, hverdagsliv. Å ha noen å bli med hjem, gå i bursdag til, gå på ski med, spille fotball med. Finne noen for seg. Til min overraskelse er det lite kontakt på fritida mellom unger med ulik bakgrunn, noe av skylda ligger kanskje i at mange av innvandrerbarna ikke går på aktivitetsskole eller SFO og at de ikke har tradisjon eller ressurser til å delta i det vi regner som vanlige sosiale aktiviteter. Foreldre med minoritetsbakgrunn deltar sjelden i det frivillige arbeidet, det faller på de få norske foreldrene på skolen. Korpset ligger nede med brukket rygg. Det finnes ikke økonomi til å drive det, det vil si foreldre til å skaffe midler. Foreldreutvalget består av 90 prosent norsknorske foreldre, hvert år er det med nød og neppe vi greier å dra i land et 17. maiarrangement, noen få sjeler må dra hele lasset. Det er dårlig oppmøte på foreldremøtene, og jeg må innrømme at jeg savner å være i et skolemiljø der vi foreldre har noen felles referanser, at vi i det minste kan kommunisere med hverandre.

JEG ER FOR et multikulturelt samfunn, men samtidig ønsker jeg trygghet, ro og en følelse av at skolen er bra for ungene mine, av at her vil de lære og få venner. Ansvaret for det flerkulturelle fellesskapet kan ikke overlates til enkeltindividet. Vi vil alle det beste for våre barn, vi søker trygghet. Ingen er villig til å satse sin unge i et kulturelt eksperiment. Det må styring til. Skoleetaten kan ikke lukke øynene for denne utviklinga. Vi er på full fart mot et klasseskille i osloskolen: Rene innvandrerskoler med svake resultater på den ene siden av hekken, og hvite skoler med ambisiøse foreldre og barn og gode resultater på den andre. Alle har fritt skolevalg, sier enkelte. Men det er ikke så enkelt. De ressurssvake blir ved sin lest, altså nærskolen. De ressurssterke skanner markedet og finner det de tror er en god skole for sine barn. Det nye Norge består av elever med bakgrunn fra hele verden. Det må skolene gjenspeile. Den polariseringa
som foregår i Oslo er uheldig for alle, og for framtida. Dette er politikk. Det dreier seg om boligpolitikk, integrering, skolegrenser, fritt skolevalg. Det dreier seg om hva slags skole vi ønsker, hva slags utdanning, hvordan vi ønsker å bygge det nye Norge der mennesker med ulik bakgrunn skal samhandle i framtida.