REPRESENTERER RUSFELTET: Helseminister Bent Høie og MIna Gerhardsen, generalsekretær i paraplyorganisasjonen Actis, skal begge delta under UNGASS, den internasjonale ruspolitikkens største og viktigste forum, i New York 17.-19. april i år. Brukerne blir ikke hørt, mener artikkelforfatteren. Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix
REPRESENTERER RUSFELTET: Helseminister Bent Høie og MIna Gerhardsen, generalsekretær i paraplyorganisasjonen Actis, skal begge delta under UNGASS, den internasjonale ruspolitikkens største og viktigste forum, i New York 17.-19. april i år. Brukerne blir ikke hørt, mener artikkelforfatteren. Foto: Vidar Ruud / NTB ScanpixVis mer

Vi som bruker narkotika fortjener å bli hørt

Helseminister Høie reiser til FN med et tomt budskap.

Meninger

Tirsdagens såkalte dialogmøte for rusfeltet var et merkelig skue. I toppetasjen på Thon Hotel i Universitetsgata entret helseminister Bent Høie klokka 10.00 et podium flankert av Helse- og omsorgsdepartementets logoer på store bannere. Langs de første benkeradene svermet byråkrater og representanter fra brukerorganisasjonene om hverandre.

Lenger bak satt framtredende forskere, meningsbærere og institusjonsledere fra hele rusfeltet. Helt bak sto et kamerateam fra NRK. Tema var sivilsamfunnets deltakelse i UNGASS: Den internasjonale ruspolitikkens største og viktigste forum, som går av stabelen i New York 17-19. april i år.

Høie vil være en brobygger, forteller han, en brobygger mellom land som Kina og Russland — som viser henrettelser av narkotikakriminelle på TV og forbyr substitusjonsbehandling og sprøyteutdeling - på den ene siden, og land som Uruguay og Portugal — der narkotika enten er legalisert eller avkriminalisert - på den andre. Norges ruspolitiske «mellomposisjon» gjør det mulig for oss å mekle mellom dem. Det er ikke naturlig for Norge, som ikke er hardest rammet av krigen mot narkotika, å ta en framskutt posisjon som progressiv i internasjonal ruspolitikk, fortsetter han, for så å understreke Norges unike mulighet til å fungere som fredsmekler.

Han møtes av anerkjennende nikk fra Mina Gerhardsen på første rad, generalsekretæren i paraplyorganisasjonen Actis, som består av 27 organisasjoner som «representerer hele rusfeltet», skal vi tro det Gerhardsen selv skriver i Dagbladet.
For det utrente øye kan det se ut som det offisielle Helse-Norge bare gjør jobben sin når de samler alt som kan krype å gå på rusfeltet til et slags allmøte i opptakten til UNGASS. For å sikre at sivilsamfunnet er godt informert om hva, hvordan og hvorfor, samtidig som muligheten blir gitt til alle mennesker involvert - både de som bruker og de som er påvirket av dem som bruker narkotika - til å heve sin stemme på den internasjonale arenaen. Det er bare ett problem med dette bildet: det stemmer ikke.
For det første var ikke dette et møte Helse- og omsorgsdepartementet ønsket. Møtet kom etter press og initiativ fra brukerorganisasjonene på rusfeltet og anonyme aktivister (en del våger rett og slett ikke stå frem med navn i frykt for konsekvenser av sitt progressive syn på narkotikalovgivning), mennesker som følte seg utelatt fra prosessene som føres.

Arrangementet var i realiteten motvillig brannslukking fra myndighetenes side, motivert av at Norge var i ferd med å bli stilt i vanry i FN. Det ble rett og slett for flaut for norske diplomater - som hittil har samarbeidet med virkelig progressive land som Sveits og Colombia - å bli konfrontert med spriket mellom hva de sier i FN og det som skjer hjemme. Fra sentralt plasserte kilder vet vi at man har vært bekymret for at kritikken som kommer fra brukerorganisasjonene i utenlanske medier skal gjøre at Norge mister troverdighet - og føre til at man ikke lenger kan fortelle Russland og Kina hva de bør gjøre.
For det andre har brukerorganisasjonene ingen mulighet til å delta. Myndighetene har for lengst lagt premissene: Allerede ved åpningen av møtet erklærte Høie at i det norske reisefølget representeres sivilsamfunnet av Actis, med sine 27 medlemsorganisasjoner (hvorav det store flertallet er avholdsorganisasjoner).

Avgjørelsen er tatt bak lukkede dører.
Norges rolle som brobygger mellom Russland og Uruguay er heller ikke annet enn tungeøvelse fra Høies side. «Krigen mot narkotika» er ingen krig der partene møtes i skyttergraver eller i franske slott for å skrive traktater. Krigen mot narkotika, er en krig de respektive lands myndigheter utkjemper mot sine egne innbyggere, med nasjonal lov i hånd og straffeimmunitet sikret av internasjonale avtaler, som lar dem fengsle, torturere og i ytterste konsekvens henrette dissidenterende narkotikabrukere, signert på 60 år gamle pergamentruller.

Verken Høie eller hans håndtlangere fra det såkalte sivilsamfunnet, representert ved Actis, kan drømme om at vår påståtte «mellomposisjon» vil hjelpe oss med å overtale land som Indonesia til å slutte å torturere rusavhengige. Uansett hvor balansert Norge måtte framstå for Singapore og Irans delegasjoner, kommer de ikke til å la seg imponere i en slik grad at de slutter å henrette sine innbyggere ved bruk av eksekusjonspelotonger og heisekrangalger.
Faktum er at
det offisielle Norge reiser til New York via Wien for å synge et velkjent gammelt refreng, nedarvet fra en sterk avholdsbevegelse med forgreninger i alle hjørner av samfunnet. Refrenget er så enkelt at alle kan følge det, gammel som ung: forebygging, forebygging, forebygging. Men selv om forebygging assosieres med noe positivt, er innholdet til dels tomt. Som professor i kriminiologi ved Politihøyskolen i Oslo, Paul Larsson, kan orientere oss om, finnes det lite forskning som kan dokumentere effekten av politiets forebyggende innsats mot narkotika. Den kan til og med være negativ.

Dem man har satt seg fore å beskytte kan fort vise seg få situasjonen forverret gjennom stigmatiserende holdningskampanjer og narkorazziaer.
  Logikken til myndighetene er at ungdommer som ikke kan skremmes fra å prøve narkotika med plakater på trikken i hvert fall lar seg kue når uniformert politi banker på døra med trussel om rulleblad - om de ikke går med på ukentlige urinprøver. Skal vi tro politiet i Ringsaker funker dette for hele 80 prosent. I forrige uke kunne de skryte av at bare 20 prosent av ungdommene som ble pågrepet for førstegangsforbrytelser for narkotika endte opp som kriminelle gjengangere. Hurra! Bare to av ti ble vanekriminelle grunnet politiets tidlige inngripen.
I hvilken grad de åtte hadde klart seg helt fint uten politiets «hjelp» sies det ingenting om, men det er rimelig å anta at gruppen sammenfaller med en annen gruppe: nemlig dem som selv klarer å stoppe å bruke narkotika uten hjelp verken fra politi eller helsevesen. Ifølge den amerikanske professoren Carl Hart er tallet i denne gruppen nøyaktig det samme: Åtte av ti som prøver stoffer utvikler ikke et problematisk forhold til stoffet. Det er derfor rimelig å anta at politiet på Ringsaker først og fremst er med på å sementere veien inn i utenforskap for de to av ti som med stor sannsynlighet beveget seg i den retningen uansett, en vei de brolegger med gode intensjoner i form av krenkende urinkontroller og skremselspropaganda.
Og hva vet vi om de to som må finne seg i å leve i skyggen? Hvem var de, og hvordan går det med dem? Det går ut varsel når influensasymptomer er årsak til mer enn 1,4 prosent av legekonsultasjoner i et område blant den generelle befolkningen, men vi vet samtidig særdeles lite om hvor, hvordan og hvorfor rusavhengige, prostituerte og uteliggere spiser, sover og dør, med mindre de dør av selve ursymbolet på sin sykdom: med nåla i armen. Da blir de et tall i rekken av over 250 overdosedødsfall hvert år.

Deres pårørende har kjempet en mislykket kamp ofte nesten helt alene; og mange av dem står også alene i sorgen.
Tomheten i Høies budskap, er enkel å få øye på. Tiltak vi vet virker, som å tillate heroinister å røyke heroin i røykerom, rene kokekar, utdeling av askorbinsyre eller å gi straffeunnlatelse for de som melder fra om at sidemannen er i ferd med å dø av overdose, såkalt «God samaritan»-lovgivning, er skrotet av de gode hjelperne i hans departement. Hvorfor? Jo, fordi disse tiltakene gir en «uheldig signaleffekt». Fordi det skal forebygges. Vi må jo beskytte de unge! Men hvilke unge er det egentlig vi beskytter og hvem er det vi hiver ut i rennesteinen med badevannet?

Om vi velger å lytte til forskere som Esben Houberg ved Universitetet i Aarhus og David Nutt ved Imperial College i London er det stor grunn til å tro at det er nettopp de som i aller størst grad hadde trengt samfunnets beskyttelse i form av å ikke bli stigmatisert og kriminalisert som blir ofret på nullvisjonsutopiens alter. Det er den samme gruppen vi helt siden 60-tallet -.da Nixon fyrte av startskuddet for den globale krigen mot mennesker - har jaget fra gatehjørne til gatehjørne: de unge, de lavt utdannede, de fattige og de mørkhudede
.
Tom Cruise sin rollefigur i filmen Minority Report tvinger oss til å filosofere rundt ideen om at kriminelle i en mulig framtid kan arresteres før de begår sin forbrytelse. Dette er imidlertid ikke ren science fiction. Vi kan i 2016 nemlig ganske presist forutsi hvem som havner i den nevnte rennesteinen: blir du utsatt for en eller flere av seks barndomstraumer inkludert seksuelle overgrep og vold i hjemmet er det 46 ganger større sjanse for at du ender opp som tung misbruker.
Heldigvis tas slike forskningsresultater hensyn til i det stille, om enn uten at dem det gjelder blir tatt med på råd. Da vi fikk pasientreform i 2004 ble det over natten bestemt at de samme menneskene som dagen i forveien ville blitt sendt bak lås og slå og stemplet som trusler mot samfunnet, knapt kunne gå over gata uten følge, da livet i frihet som pasient med sykdommen rusavhengighet er så farlig at man kan dø av det.
Å invitere disse brukerne med til den internasjonale scenen for å påvirke morgendagens ruspolitikk skjer imidlertid ikke uten motvilje. Etter flere tiår med systematisk og politisk styrt demonisering av rusbrukere for å oppfylle nullvisjoner, møtes brukerorganisasjonene av norske myndigheter med mistenksomhet i saker som omhandler dem. Det er ingen tilfeldighet at det er organisasjoner som sverger troskap til nullvisjonene som inkluderes: Det er fremdeles «oss mot dem» - og myndighetenes vilje til å bygge bro til de utstøtte og stigmatiserte i samfunnet er fremdeles liten. Norge vil ikke gå imot andre land som vil avkriminalisere, sier Høie, men han mener fremdeles en slik undertrykkelse av folk som velger seg andre rusmidler enn alkohol er riktig i Norge.
Men vi nekter å sitte stille og se på at vår framtid avgjøres over hodene på oss. Fra Mexico i vest til Afghanistan i øst runger et unisont krav: Ingenting om oss, uten oss! Vi som bruker disse stoffene krever å bli hørt når vi forteller hvordan vi behandles av justis- og helsevesen og de tragiske konsekvensene av både dette og av det livsfarlige illegale markedet.

At avholdsforeninger som Actis skal bestemme vårt beste er helt absurd.
Brukere kan henges, skytes, knebles og tortureres, men vår overbevisning om at vi har rettigheter kan ikke tas fra oss: Vi har historien på vår side. At vi skal straffes for en offerløs handling, en handling som bare påvirker vår egen kropp, er en idé som om kort tid vil finne sin rette plass på historiens skraphaug. Derfor er det med hodet hevet og optimisme jeg reiser til Wien den 16. mars på vegne av brukerorganisasjonen FHN (Foreningen for human narkotikapolitikk) for å tale saken til mennesker som bruker rusmidler, i de forberedende møtene til UNGASS i FNs narkotikakommisjon.
Har du som leser dette en far, mor, datter, kone, sønn, venn eller kjæreste som har blitt kneblet, stigmatisert, fengslet, torturert eller mistet livet som følge av dagens forbudspolitikk - og ikke er fornøyd med å la deg representere av en av Actis' 27 medlemsorganisasjoner -  ikke nøl med å ta kontakt. Jeg skal gjøre mitt ytterste for at også din stemme blir hørt på den internasjonale ruspolitiske arenaen: sturla@fhn.no.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.