LINCOLNS SKYGGE: - Trump blir aldri noen Chavez eller Erdogan. Ikke fordi han ikke vil. Men fordi de amerikanske institusjonene hindrer ham, skriver artikkelforfatteren. Her ved Lincoln-minnesmerket i Washington 19. januar. Foto: REUTERS/Jonathan Ernst
LINCOLNS SKYGGE: - Trump blir aldri noen Chavez eller Erdogan. Ikke fordi han ikke vil. Men fordi de amerikanske institusjonene hindrer ham, skriver artikkelforfatteren. Her ved Lincoln-minnesmerket i Washington 19. januar. Foto: REUTERS/Jonathan ErnstVis mer

Vi som elsker Amerika

Donald Trump er beviset på at USA er et robust demokrati.

Meninger

«En kjærlighet kan begynne brått og voldsomt, men den dør langsomt, litt efter litt. Jeg kan ikke si med bestemthet når det var over, men en dag var jeg klar over at jeg ikke lenger elsket USA. Det var vel på begynnelsen av 50-tallet.»

Slik skrev Jens Bjørneboe i sitt essay vi som elsket Amerika.

Og han fortsatte med ord som fortsatt i dag resonnerer hos mange:

«Amerika var blitt farlig, skremmende, uhyggelig. Det representerte konformisme, korrupt rettsvesen, voldsbruk, verdens sterkeste militærmakt, – og fremfor alt: USA aspirerte til verdensherredømmet.»

Det siste året har vært tungt for de av oss som - i motsetning til Bjørneboe - beholdt kjærligheten.

Der Bjørneboe så konformisme, så vi mangfold. Landet ga oss alt fra Ayn Rand og Ronald Reagan til Martin Luther King Jr. og Timothy Leary.

Der Bjørneboe så et korrupt rettsvesen, så vi domstoler som tvang gjennom alt fra borgerrettigheter og fri abort til kjønnsnøytrale ekteskap og beskyttelse av minoriteters religiøse rettigheter.

Der Bjørneboe så voldsbruk, militærmakt og verdensherredømme, så vi det eneste landet som gang på gang forsøkte å rydde opp i en verden som til tider kan være vanskelig. Landet som forsøkte å forsvare liberale verdier, men som noen ganger feilet. Som ikke bare var Vietnam, Contras og krigen mot narkotika. Men som også var landet som sikret etableringen av FN, organiserte luftbro til Øst-Berlin, forsvarte Korea, igjen og igjen tvang Palestiner og Israelere til forhandlingsbordet og som sto opp mot undertrykkelse på steder så langt fra hverandre som Darfur, Ukraina og Myanmar.

USA er det man leter etter. Leter man etter verdens beste akademikere og universiteter finner man det. Leter man etter antiintellektualisme, og konspirasjonsteorier finner man det. Leter man etter verdens fremste forkjempere for kvinners rettigheter, for miljø og for menneskerettigheter og bistand som faktisk fungerer, finner man dem i USA. Leter man etter dem som kjemper mot tiltak på klima, trosbaserte organisasjoner som hindrer fremskrittene for seksuelle og reproduktive rettigheter finner man dem også i USA. Det gode går alltid hånd i hånd med det vonde.

Den siste tiden har ikke vært lett for oss som beholdt kjærligheten. Det har vært lettere å peke på det vonde enn det gode.

Valget av Donald Trump som president er en sak for historiebøkene. Det er vanskelig å ta inn over seg hva spørsmålet egentlig kan ha vært da velgerne så Donald Trump som det riktige svaret. Noe av forklaringen finnes i en voldsom politikerforakt som har vokst seg frem gjennom 16 år med relativt mislykkede presidentskap. Noe av forklaringen finnes også i at Demokratene midt i et slikt landskap klarte å nominere den ene kandidaten som på alle sett og vis representerte det establishment velgerne var så lei av.

Uansett hva historikerne til slutt vil fortelle oss om årsaken ble utfallet skremmende. USA valgte en leder som gikk til valg på å skulle fylle rollen som den sterke leder. En bølle som skulle banke på plass eliten og fiendene.

Vi har sett den historien før. Letingen etter den sterke mann ender sjelden godt. Hverken navn som Peron, Putin, Chavez eller Erdogan er forbundet med fremgang for sine land og folk. De feirede amerikanske institusjonene hadde ikke klart å forhindre at det samme nå skulle skje i USA.

Og Trump har mye til felles med dem. Den Tyrkiske økonomen Darom Acemoglu sa det slik i Foreign Policy for en liten stund siden:

«Examples of personal rule include Venezuela under Hugo Chavez, Russia under Vladimir Putin, and Turkey under Recep Tayyip Erdogan. These differ from the Mobutus, arap Mois and the Abachas of the world, because they are engineered by democratically elected leaders and maintain a much higher degree of legitimacy among some segments of the population But they still showcase how this process can irreparably damage institutions and hollow out democracy. Now, these examples are poised to include America under Donald Trump.

Trump appears to share several political goals and strategies with Chavez, Putin, and Erdogan. Like them, he seems to have little respect for the rule of law or the independence of state institutions, which he has tended to treat as impediments to his ability to exercise power. Like them, he has a blurred vision of national and personal interests. Like them, he has little patience with criticism and a long-established strategy of rewarding loyalty, which can be seen in his high-level appointments to date. This is all topped by an unwavering belief in his abilities.»

Og Trump leverte.

Før valget ble motkandidatene i primærvalgene mobbet bort og Clinton ble truet med fengsel. Etter valget ble presse som ikke leverte de nyhetene han ville ha ble fratatt akkreditering og politiske motstandere ble utsatt for samme behandling som motkandidatene ble det i valgkampen. Trumps adferd syntes å lykkes.

Acemoglu kalte det demokratiets soft underbelly. Vi er ikke i stand - sa han - til å stoppe slike som grabber til seg personlig makt. Selv ikke USA med sine maktfordelingsprinsipper og "checks and balances". Ingen av institusjonene klarer å holde stand. USA er et land hvor den sittende President i mye større grad styrer byråkratiet enn det vi ser i mange Europeiske land. Og når det gjelder kongressen og domstolene? De institusjonene som så mange ganger har holdt presidenter i sjakk og som er mye av bakgrunnen for at hverken Bush eller Obama fikk gjennomført spesielt mye? Etter først å ha anerkjent at de historisk har spilt en rolle for å sette litt oppessen presidenter på plass, levner Acemoglu heller ikke dem stor ære:

«Their capacity to do this, however, is much less true today, thanks to a historic rise in polarization between Republicans and Democrats and a pronounced shift toward party discipline. Consequently, as political scientists Nolan McCarty, Keith Poole, and Howard Rosenthal document in their book Polarized America, House members and senators are now very unlikely to deviate from their party line. Such a rise in partisanship comes at the worst possible time, just as these protections are needed most. But given how quickly the Republican Party has regrouped around Trump on most issues, it would be optimistic to imagine a principled resistance to his appointments and most policy initiatives from a Republican-dominated Congress.

And so it follows, in turn, that the check on presidential power from an independent judiciary, the second leg of the separation of powers stool, is also unlikely to hold up. In truth, judicial independence in the United States has always been somewhat precarious, dependent on norms much more than rules. The president not only appoints justices to the Supreme Court and top federal judges (a prerogative Trump appears set to fully utilize), but also controls the Department of Justice through his attorney general. Any institutional resistance to inappropriate nominees would only be offered up by Congress, which, as discussed, seems poised to take Trump’s machinations lying down. And so the judicial institutions, too, are headed toward pliancy.»

USA er på vei mot et Chavez-lignende personlig demokrati.

Acemoglu skrev sin artikkel 18 januar. Han var ikke alene i sin analyse. American institutions won't keep us safe from Donald Trump, het det i The Guardian. Is American democracy strong enough for Trump, spurte Politico. Det gjennomsyrte artikkelen at svaret nok var nei. Bloomberg skrev om Trump's Systematic Attack on U.S. Institutions. The Telegraph fulgte opp med å slå fast at Donald Trump is systematically attacking every institution that could hold him in check.

Ikke nok med det. Trumps sjefsideolog - Stephen K. Bannon bekreftet langt på vei hva målsettingen var da han med bred penn slo fast at selve styringssystemet var den store fienden. Målet - ifølge Bannon - var å ødelegge (deconstruct) den administrativt styrte staten.

I dag er det veldig lenge siden 18 januar.

Det er mange måter å oppsummere Trumps presidentskap så langt. Den enkleste er nesten å sitere Clash:

I fought the law and the law won

Det begynte med innvandring.

Det er 27. januar. Donald Trump kommer akkurat fra lunch med Theresa May. Stolt har han beholdt menykortet, for å ha et bevis på at han hadde spist med den britiske statsministeren. I det han ankommer Pentagon setter han seg bak skrivebordet. Klokken 16:42 fredag ettermiddag signerer presidenten ordren.

Et moratorium ble satt på mottak av flyktninger i 120 dager. Flyktninger fra den humanitære katastrofen i Syria ble utestengt for alltid. Alle innbyggere fra syv land med muslimsk flertall ble nektet adgang til USA i tre måneder.

Gjennomføringen ble dramatisk. Alle flyktninger som befant seg i fly på vei mot USA da ordren ble signert ble holdt igjen på flyplassene. Ingen visste helt hva de skulle gjøre.

Eksperter og byråkrater satt i krisemøter for å forsøke å forstå innholdet i immigrasjonsforbudet. Fredag kveld hadde innnenriksdepartementet iverksatt forbudet, men de hadde unntatt mennesker med permanent oppholdstillatelse, såkalt grønt kort. Men i løpet av natten hadde Stephen K. Bannon personlig intervenert og pålagt en utvidelse til også disse.

Forvirringen ble fort til panikk og fortvilelse på flyplasser verden over. Mennesker som hadde bodd i USA i åresvis og skulle hjem tilsine familier ble nektet å sjekke inn. De som allerede hadde sjekket inn ble nektet ombordstigning. De som allerede var ombord ble eskortert ut av sine fly før avgang. Studenter ved toppuniversiteter som Harvard og Yale ble nektet retur fra ferie. Flyktninger som var på vei til flyplasser etter måneder i leir fikk beskjed om å snu. Deres innvilgede asyl var ikke lenger gyldig.

Det er 28. januar på morgenen. Trump har levert igjen. Dene gangen på et av sine sentrale valgløfter. Mannen virker ustoppelig.

Det er 28. januar på morgenen. Høyvannsmerket for Trumps presidentskap.

Det går ikke mange timene før protestene er i gang. Hundrevis samler seg utenfor JFK for å protestere. Folk kom med mat til flyktninger som ikke kom seg ut av flyplassen. De flere hundre blir til tusener. Protestene sprer seg til San Francisco, til LA, til Seattle og etterhvert til hele landet. Litt utpå dagen sender Human Rights Watch ut en melding hvor de sier at flyktningene blir nektet lovfestede rettigheter på flyplassene og ber advokater med immigrasjonskompetanse om å reise til flyplassene og melde seg som frivillige.

Og advokatene kom.

Etterhvert ble scenene ennå mer kaotiske. Ingen passasjerer kom seg av et fly uten at en advokat kom løpende etter for å spørre om noen hadde blitt holdt igjen. Advokatene jobbet døgnet rundt. De flyttet inn på flyplassene. Sov på skift med flyplassgulv til madrass og sakspapirer til pute. Hver sak de kom over genererte et nytt søksmål.

Og domstolene tok sakene raskt.

Allerede på kvelden den 28. januar besluttet den føderale dommeren Ann M. Donnelly å sette deler av immigrasjonsforbudet til side. Begrunnelse? Immigrasjonsforbudet:

«violates their rights to Due Process and Equal Protection guaranteed by the United States Constitution.»

Trumps ordre ble erklært grunnlovsstridig. Og dramatikken fortsetter. Trump tar til Twitter for å kalle Donnelly en «so called judge». Fungerende Riksadvokat Sally Yates får sparken etter å ha nektet å forsvare forbudet i retten, fordi hun mener jussen i det er så dårlig. Trump bruker alle "sterke mann"- triks i boka.

Men det virker ikke.

Først hiver delstatene seg med. Washingtonguvernør Jay Inslees nedslakting av forbudet var et skue av de sjeldne. Han hamrer løs på forbudet som både inhumant, inkompetent og - ikke minst - ulovlig. Han avslutter talen md å erklære at Washington stat saksøker de føderale myndighetene for å stoppe forbudet. Flere andre delstater følger på.

Advokatene gir seg heller ikke. Søksmålene renner inn fra hele landet og Trumps forsøk på å få sakene nektet fremmet blir kontant avvist av domstolene.

Første retrett gjør Det hvite hus allerede 2. februar. Da unntas de med fast oppholdstillatelse fra forbudet. Det hjelper lite for en stadig mer desperat Tump. Allerede 3. februar beslutter den føderale dommeren James Robart at hele forbudet midlertidig skal tilsidesettes på nasjonalt nivå i påvente av rettsbehandlingene. Trump påkjærer Robarts beslutning og får først sin klage midlertidig avvist allerede to dager etterpå og deretter endelig den niende februar. Nederlagene står i kø. Trettende februar blir Trumps bønn om å få utsatt den endelige behandlingen av søksmålene avvist av Robart.

Den 16. februar erkjenner Trump nederlaget. Han trekker det opprinnelige forbudet og erklærer at han vil komme tilbkae med et nytt revidert forslag som hensyntar domstolenes innvendinger.

Det nye forbudet kom Trump med sjette mars. Allerede dagen etter ble Hawaii den første delstaten til å anlegge søksmål og den 15. mars gikk Trump på nederlag igjen. En ny føderal dommer - Derrick Watson - satte forbudet til side bare timer før det skulle tre i kraft.

Presidentens reaksjon kan ikke karakteriseres som noe annet enn hysterisk sinne. Men han var maktesløs.

Den endelige spikeren i kisten kom 16. mars da ennå en dommer - denne gangen Theodore Chuang i Maryland - satte hele forbudet til side. Som en del av sine begrunnelser brukte både Watsonog Chuang Trumps egne uttalelser på Twitter og på hjemmesiden for å vise at forbudet egentlig var ment for å ramme muslimer på grunn av deres religion. Den kraftfulle retorikken som var hans styrke i valgkampen ble hans bane i retten.

I seks uker kjempet presidenten mot rettsstaten. The law won.

Så var ikke domstolene så ettergivende som Acemoglu og mange med han advarte mot. Tvert i mot. Heller ikke delstatene. To av de sterkeste institusjonene i USA - domstolene og delstatene - hadde vist at de besto prøven.

Acemoglus andre store bekymring var forholdet mellom utøvende og lovgivende makt. Den stadig sterkere politiske splittelsen i Washington ville medføre - mente han og mange andre - at ingen ville tørre å stå opp mot Trump. Representantenes hus ville bli et rent sandpåstrøingsorgan som kjørte gjennom Trumps agenda ut av ren frykt og Senatet ville bli mer og mer irrelevant.

Men Representantenes hus ville det annerledes.

I tillegg til å stoppe innvandring fra muslimske land lå det å bekjempe Obamacare - eller Affordable Care Act som den egentlig heter - helt på toppen av Trumps valgløfteliste.

Også her gikk Trump hardt ut. Han brukte alle de klassiske stormannstriksene. Hans nye helselov ble presentert som et ultimatum. Enten vedtar dere dette eller så beholder vi Obamas lov som vi vet dere ikke liker. Kongressmedlemmene ble tatt med på turer med Airforce 1 og gitt løfter om støtte og hjelp for å sjarmere dem. De som tvilte ble truet med at Trump ville sørge for at Republikanerne ikke renominerte dem.

Heller ikke her hjalp det å prøve å være "sterk mann". Trumps lovforslag var dårlig. For de prinsipielt liberalistiske republikanerne det såkalte Freedom Caucus (en høyreorientert fraksjon blant republikanske kongressmedlemmer) gikk det ikke langt nok i å dempe føderal innblanding. De mener helsepolitikken skal ligge hos delstatene og være mest mulig markedsbasert. For de mer moderate var risikoen for å komme i en situasjon hvor flere millioner amerikanere mistet sin helseforsikring utålelig. Uansett ståsted ble det stadig mer ubehagelig for dem å følge diskusjonene i Senatet. Risikoen var høy for at loven ville strande der uansett hva Representantenes hus skulle vedta.

Representantenes hus behandlet loven på akkurat den samme måten de ville gjort om det hadde kommet fra en hvilken som helst president. Ved å vurdere om de var enige i innholdet. Og det var de ikke.

Fredag 24. mars, bare dager etter at Trump måte bite i seg det endelige nederlaget fra den dømmende makt i saken om immigrasjonsforbudet - måtte han kaste kortene i helsereformsaken. Han var ute av stand til å skaffe seg flertall i noen av kongressens to kamre. Det på tross av Republikansk flertall i begge.

Trumps reaksjon på Twitter fremsto mest som et såret barn som ikke har fått godteriet sitt:

Hva kan man si? So sad!

Vi er nå 70 dager inn i Trumps presidentskap. Institusjonene holder. Presidentskapet gjør det knapt. Fra å komme inn som "sterk mann" som skulle gjøre USA stort igjen fremstår presidenten nå mest stakkarslig og maktesløs. Mens han ordgyter på Twitter fortsetter politics as usual i USA. Trump må sloss for hver seier han kan få. Mot en kongress som må overbevises, delstater som hegner om sin grunnlovsfestede selvråderett og domstoler som er villige til å gripe inn.

Det kommer til å komme mange runder. Senest i dag signerte Trump en presidentordre hvor han omgjør store deler av Obamas politikk på klimaområdet. Han har mye mer på sin agenda. Men han må forsøke å gjennomføre den innenfor rammene institusjonene setter opp. Han kan ikke leke The Apprentice fra presidentstolen.

Disse sytti dagene har vist oss at det fortsatt er håp for de av oss som fremdeles elsker Amerika. For USA har aldri handlet om å ikke velge feil folk eller gjøre feil. USA handler om en dynamikk mellom det sivile samfunnet og institusjonene som gjør at alle - også presidenter med illusions of grandeur - må sloss for sin agenda på det amerikanerne på sitt særegne vis kaller for the marketplace of ideas.

Allerede i 1835 skrev Alexis de Tocqueville i sitt standardverk Democracy in America den oppsummeringen Trumps presidentskap trenger:

«The greatness of America lies not in being more enlightened than any other nation, but rather in her ability to repair her faults.»

Trump blir aldri noen Chavez eller Erdogan. Ikke fordi han ikke vil. Men fordi de amerikanske institusjonene - som de viste mot Nixons eksesser, i fremkjempelsen av beskyttelse for etniske og seksuelle minoriteter og ved så mange andre anledninger - har i seg evnen til å bli Great Again når det faktisk gjelder.

Artikkelen ble først publisert på forfatterens blogg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook