Vi som elsker kinesere

Alle mener vi bør ha ytringsfrihet i Norge. Men bør ytringsfrihet være et krav i alle land? Kanskje ville vi ikke engang tenkt retten til å ytre seg hvis vi hadde levd et annet sted, men vært mer opptatt av andre menneskeretter i stedet. At «tanken om menneskerettighetene fikk gjennomslag i vestlig filosofi, politikk og samfunnsliv for drøye 200 år siden» som professor Jens Saugstad skriver (Dbl 24.4.), betyr ikke at menneskerettigheter ikke har eksistert tidligere. Andreas Føllesdal hevder at menneskerettighetene er «et produkt av den vestlige sivilisasjon», og mener åpenbart at noe lignende ikke finnes i andre sivilisasjoner. At vi har å gjøre med en oppdagelse a la relativitetsteorien til Einstein, som Saugstad skriver.

Det har imidlertid eksistert menneskerettigheter lenge før europeerne uformet dem skriftlig. Alle kulturer har normer for folks rettigheter og plikter. Mange steder er det fortsatt viktigere å ha mat enn uttrykke sin personlige mening og kritisere andre. På konferansen om menneskerettigheter i Beijing i april sa delegater fra 30 land mat, utvikling og sikkerhet var livsviktigere enn ytringsfrihet. De mente det var hyklersk av utviklede vestlige land å pukke på individuelle menneskerettigheter de ikke selv overholdt.

I en verden der 1 milliard mennesker sulter og 11 millioner barn dør før de er 3 år, bør andre rettigheter enn ytringsfrihet prioriteres. Jeg ville foretrukket å overleve fremfor å ha retten til kritisere «de vestlige liberale demokratier», som Saugstad kaller dem. Altså ville jeg i visse situasjoner gitt avkall på retten til private ytringer og valgt andre rettigheter mindre aktuelle i Norge, men høyst aktuelle andre steder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den individuelle friheten Vesten lovpriser vil ikke engang oppfattes av mange i India og Kina, der selvet og identiteten har et annet innhold. «Den europeiske filosofien blir nødvendigvis rystet av en slik tankegang», skrev Francois Julien i Le Monde i februar i år. Bedømt etter professorenes reaksjon har han rett.

Torbjørn Færøvik kommenterte mitt syn på menneskerettigheter, kinesisk kultur og kollektivistisk identitet under overskriften «Tøv om Kina» (24. 4.). Færøviks manglende innlevelse i kinesisk selvoppfatning og forståelse for særtrekkene i en årtusengammel kollektivistisk kultur undrer meg. Hans utvendige og fordomsfulle betraktninger er et bevis på at det er mulig å besøke et land i 34 år uten å forstå så mye av det. Mest av alt minner det om vestlige misjonærer som ville omvende hedningene og de vantro til den rette Gudstro. I Færøviks tilfelle til den vestlige demokrati- og menneskerettsoppfatning.

Hans mangel på kulturell empati kommer fram når han tviler på om kritikken de siste månedene har såret det kinesiske folks følelser. Vi får håpe alle folk vil føle seg såret når moderlandet sidestilles med Nazi-Tyskland, når bilder manipuleres i media for å få vist at regjeringen brutalt slår ned fredselskende munker, og når CNN forteller at kinesere, det er en gjeng «tyver og kjeltringer».

Reiser man til Kina med åpent sinn og nysgjerrig blikk for å lære noe fra en kultur og fra mennesker som er forskjellig fra en selv, som har sine styrker og svakheter som alle andre, og uten hele tida å bruke Vestens målestokk på godt og dårlig, på menneskerettigheter og demokrati, så vil man finne noe særegent og forskjellig fra det norske. Man vil finne mye vi kan misunne kineserne, som ivaretagelsen, følelsen av tilhørighet, det å slippe alle valgene for å realisere sin individuelle frihet, angsten for ikke å vinne i konkurransen, for ikke å være helt vellykket. Men også noe vi bør kritisere, f.eks. manglende respekt for minoriteter, slik vi i Norge viste overfor samene i sin tid.

Forskjeller mellom kollektivistiske og individualistiske kulturer kommer også til uttrykk i språket. På kinesisk er det vanskelig å snakke om et «jeg», et isolert subjekt, og det er også problematisk å snakke generelt om «andre». Kineserne har tradisjonelt ikke opplevd seg som autonome enkeltmennesker løsrevet fra familien og med individuelle «rettigheter». Tvert imot er det en dyd i Kina å se seg som del av en gruppe. Det er et barnslig, umodent trekk å hevde sine individuelle rettigheter og meninger uten å ta hensyn til fellesskapet.

I Kina er harmoni viktigere enn frihet. Kineserne har vært oppdratt til ikke å stikke seg fram, men å finne sin plass i hierarkiet for å skape harmoni. Kanskje skulle kineserne tvinge noen av sine verdier på vår kultur? Personlig foretrekker jeg de solidariske og ivaretagende tradisjonelle levereglene (rettighetene) i Kina enn de superindividualistiske og konkurrerende rettighetene som kjennetegner Vesten.

Færøvik mener Kina er et diktatur. Det mener jeg er helt feil. I Kina vet man hvor makta sitter. Det er alltid en fordel. I de vestlige parlamentariske demokratiene kan man få inntrykk av at makta egentlig ikke sitter i de folkevalgte forsamlingene som velges etter alle kunstens regler hvert fjerde år, men at kapitalakkumulasjonen er drivkraft og formål. Noen mener de folkevalgte forsamlingene har kapitulert og stort sett strør sand på den utviklingen kapitalismen krever, og at det ikke spiller noen rolle om det er en Demokratisk eller Republikansk president, eller om statsministeren er fra AP eller KrF. Demokrati er ikke enkelt og det er viktig å gå bak talemåtene når betingelsene for folkestyret skal forstås. Og ikke stemple alt annerledes for diktatorisk.

Sånn tenker vi som elsker kinesere – og alle andre folkeslag. Kjærlighet gjør blind, som det heter. Men bedre blind, lyttende og begeistret, enn fordomsfull og fiendtlig.