Vi som elsket Dagbladet

Dagbladet blir verre og verre.

MED DELVIS UTGANGSPUNKT

i Morgenbladets nye profil har det foregått en debatt der en del folk i «medielandskapet» har hatt behov for å ytre seg, av flere grunner virker det som omleggingen har provosert. En gruppe er irritert fordi avisen har forandret seg på en måte de ikke liker, den er ikke lenger så smal og intern - vil jeg si - den har åpnet seg for et større mangfold, blitt mer journalistisk og lesevennlig. Motstanderne mener den er blitt forutsigelig og konform, jeg vil påstå at avisa faktisk har beveget seg bort fra dette. Det kommer med andre ord an på brillene man leser med og hvilket forhold man har hatt til avisen tidligere.

En annen gruppe som lar seg provosere av det nye Morgenbladet er Dagbladets redaksjon, det ser ut til at avisen har blitt en truende konkurrent om helgemarkedet. Den mest rabiate ytringen sto på trykk 19.8 og var signert Fredrik Wandrup. Her går det tydelig frem at han selv har problemer med å være i det som en gang var en kulturradikal avis, men som nå kjemper en tilsynelatende schizofren kamp for å overleve. Dette er inntrykket mange får når vi daglig ser forsiden som skriker imot oss med sin blanding av vold og sex, skandaler og «nyheter» om kjendiser. Dette har vi blitt vant til, det samme gjelder dobbeltmoralen i mange spørsmål. Men den nye satsningen på helgebilag har ført avisen over i en ukebladtilnærming som er pinlig og trist for mange av oss «gamle» lesere.

FREDAGSAVISEN

avslører til og med min sønn på 13 år som litt patetisk og flau; en avis skal ikke lefle så åpenlyst for å få nye lesere. En avis skal gi nyheter, politikk og kultur på en måte som opplyser og gir en viss grad av refleksjon. Den type informasjon som Dagbladet gir om moter, sex, musikk og popstjernesladder henter målgruppene i sine respektive blader. Ungdom vil ikke at deres lesestoff skal være foreldrenes lesestoff, og aviser vil de nærme seg for å lære om verden - utenfor den trange mediekulturen som forteller dem om hvordan de skal være for å bli mer trendy. Som mor har jeg nå fått et slags behov for å verne min tenåring for Dagbladets forsider og oppslag, jeg vil ikke presentere ham for slikt som det er mer enn nok av på TV, i reklame, i ungdomsfilmer og blader. Akkurat som det er andre ting jeg ikke har lyst til at skal ligge på stuebordet, vil jeg heller ikke ha Dagbladet der. Det var hva jeg oppfatter som kulturradikalt den gangen avisen hadde sin seksualopplysningsspalte med «Inge & Sten», det er noen år siden nå.

Wandrup brukte sin kommentarplass til å «slakte» siste ukes Morgenblad i en liksom bedrevitende tone, som fortalte mer om «det gamle» Dagbladets journalists identitetsproblem i møte med en «konkurrent» enn om Morgenbladets innhold. Han fremstår som en forvirret tabloidjournalist, som er så overveldet etter sitt møte med en annen type avis at han bare kan svare med en helt usaklig kritikk.

To dager etter, den 21.8, har Dagbladet viet deler av forsiden til «siste nytt om gruppesex», men det er fremdeles også annet og seriøst stoff å lese her. Det er jo derfor det er en problematisk avis; den holder på å revne i spennet mellom det saklige, sitt kulturradikale image og det overfladiske og idiotiske. Det må være ekstremt viktig for avisa nå å ha gode skribenter og journalister, for fortsatt «å være» Dagbladet må det jo være noen klare meninger.

KNUT OLAV ÅMÅS

er blitt spaltist i Lørdagsdagbladet, etter suksessen som debattredaktør, og han bruker sin første spalte til å forsvare at han skriver her. Det er en litt rar artikkel, der ingen navn nevnes, men det er likevel klart hvem som er «skurker» og hvem som er «helter» i fortellingen. Åmås er selv en av «de gode,» derfor vil han skrive der han når ut til mange og ikke bare til en «menighet». Et greit og legitimt synspunkt, men Åmås tipper over i sitt angrep på «de slemme» når disse karakteriseres ved at de: «i total mangel på respekt for det offentlige rom, stadig er ute etter å redusere ærlig mente saker og begrunnede meninger til 'egenmarkering', 'PR-kåthet' og 'posisjonering'». Dette høres ille ut, men slike begreper brukes selvfølgelig - i alle kretser og miljøer. Det er ikke knyttet til den ene siden i en debatt å være mye mer saklig, ærlig og modig, eller feig og selvsentrert. For en seriøs debatt og for en seriøs avis handler det vel om å forsøke å bringe frem det vesentlige, fordi det nesten alltid også vil handle om noe mer enn saken i seg selv. Det er nesten alltid elementer av personlig prestisje, agenda og private hemmeligheter, som gjør at en person markerer seg offentlig. Og det er mange som har behov for å synes, også intellektuelle vil bli lagt merke til - men det må være på andre måter enn i Idol eller Robinson. Det kan virke som om det er påfallende mange unge menn som «må» mene mye, som «må» provosere, og som ofte har behov for å fortelle like mye om seg selv som om den konkrete saken. Dette bør det være lov å påpeke, fordi det faktisk er mye sleivete og ordgytende som får plass på trykk - også i Dagbladet. Det er et problem når ønsket om provokasjon er høyere enn ønsket om en god debatt, eller når formen går foran innholdet.

JEG ER ENIG MED

Åmås i at det er avgjørende med gode blandingsaviser, men hans forsvar for å skrive i Dagbladet, for å medvirke til at: «det dummeste stoffet blir mindre idiotisk og det beste skarpere og mer ambisiøst» virker desverre som en tapt kamp. Dagbladet blir verre og verre, selv om det er viktig stoff innimellom, blir dette konstant slått i bakken av alt det tåpelige.

Åmås siterer min far Jens Bjørneboe: «Også ord er handlinger, og et av hovedpunktene for et skrivende menneske i dag er å få ordene til å bety noe igjen», det er ironisk hvordan Dagbladet rammes av denne uttalelsen. Min mening er at Dagbladet i dag, som så mye av den offentlige kulturen, ville fått min far til å gråte. Hadde han levd i dag ville jeg virkelig ha forstått det andre sitatet Åmås bruker, der Bjørneboe sa at skrivingen ikke hadde hjulpet. Men det finnes heldigvis mange andre steder å lete etter ord med mening, det finnes steder som ikke har gitt etter for markedskreftene. I dette perspektivet er det desto viktigere med motstand og mangfold, for ord kan være avgjørende. Det får jeg stadig bekreftet fra nye generasjoner som oppdager min fars bøker, samt fra eldre lesere som tar bøkene frem igjen og gjerne henter ord å sitere.