Vi som elsket Sør-Afrika

SÅ ER DET PÅ NYTT tilbake på verdens netthinner, bildene av det Sør-Afrika vi har ønsket å glemme og fortrenge. Unge svarte afrikanske menn sammenkrøpet av smerte etter å ha blitt dynket med bensin og påtent av mobben. Omstreifende svarte sør-afrikanske menn med pangaer og mord i blikket som brenner ned og raserer blikkskur og tvinger vettskremte flyktninger og immigranter på ny flukt.

Denne uken ble det meldt at 42 mennesker ble drept i angrep på flyktninger og immigranter i slumstrøkene rundt Johannesburg, og titusener drevet på flukt. Det er ikke Sør-Afrika anno 1988 – det er Sør-Afrika anno 2008. Hva har gått så galt?

«Gode nyheter» er en forutsetning for det norske «godhetsregimet» som ligger til grunn for bistands- og utenrikspolitikken, og som etter hvert holder liv i tusener av nordmenn. På 1990-tallet var det først og fremst Sør-Afrika som skulle spille rollen som fast leverandør av «gode nyheter».

EN NORSK POLITISK ELITE som på 1980-tallet hadde etablert solide bånd til African National Congress (ANC) i eksil, aksepterte uten å mukke ANCs enfaktor-forklaring om at volden mellom tilhengere av Inkatha Freedom Party (IFP) og ANC i 1990-1994, som førte til at ca. 20 000 sør-afrikanere ble massakrert, utelukkende var et resultat av apartheid. ANC var for lengst utpekt til rollen som «the good guys». ANC innehar fremdeles denne rollen å dømme etter uttalelsene som norske ministrer så regelmessig kommer med i forbindelse med statsbesøk til Sør-Afrika.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det har ikke vært til hinder for videreutviklingen av denne rollen i Norge at ANC etter 1990 ikke har vist seg fra en særlig sosialdemokratisk side – med avviklinger av tollbarrierer som førte til at hundretusener mistet arbeidet på 1990-tallet, med en stadig økende arbeidsledighet (nå 40 prosent) og fremveksten av en parasittisk postkolonial elite med bånd til ANCs ledelse, som har beriket seg på offentlige kontrakter.

Det var heller ikke mye sosialdemokrati å spore i det faktum at den dramatiske sosio-økonomiske ulikheten fortsatte å øke, at vanlige sør-afrikanere måtte venne seg til fremveksten av en ny gruppe smakløse «ANC-kamerater i business» som til stadighet paraderte sine Gucci-dresser og svindyre Mercedes-Benz-er på avisenes sosietetssider, i den suverene forakten for vitenskapelig ekspertise på HIV/AIDS og for ofrenes lidelser som ble lagt for dagen av president Thabo Mbeki, i videreutviklingen av statskringkastingen SABC etter bulgarsk kommunist-kringkastingsmønster («en mann, en dag, et statsbesøk: her er presidentens time», og den grunnleggende mangel på toleranse for intern og ekstern uenighet fra ANCs partiledelse.

MEN DET VAR tross alt mye å glede seg over for de utvalgte utsendte representantene for det norske «godhetsregimet». Sør-Afrika fikk med grunnloven i 1996 en av de mest progressive og menneskerettighetsvennlige grunnlovene i verden. Dødsstraffen ble erklært som grunnlovsstridig i 1995, sør-afrikanske homser fikk lovens (om ikke virkelighetens) beskyttelse mot overgrep, og sør-afrikanske kvinners rettigheter under loven ble styrket, selv om de fortsatte å bli myrdet av sine menn i en takt av én kvinne per 6. minutt. En virkelighet hvor unge sør-afrikanere i prinsippet hadde de samme demokratiske rettighetene og rett til utdanning, arbeid, helse og bosetning uavhengig av «rase», representerte utvilsomt et nytt og bedre Sør-Afrika.

VI SOM VOKSTE OPP i priviligerte og beskyttede Norge under anti-apartheidkampen på 1980-tallet, som leste Nelson Mandela og Steven Biko, vi elsket Sør-Afrika. Og vi trodde at ANC mente det de sa.

Men de av oss som kom til Sør-Afrika mot slutten av 1990-tallet, og som fant det bryet verdt å snakke med vanlige sør-afrikanere i townshiper og uformelle bosetninger, ble raskt rammet av et ubehag. For en del av oss fant der vanlige sør-afrikanere som slettes ikke var så euforiske over «det nye Sør-Afrika» som oss selv. Vi fant folk som stadig vekk slet med å brødfø seg og sine familier i en kontekst hvor matvare- og boligprisene stadig vekk økte. Vi fant soner av urban sosial og økonomisk ekskludering hvor innbyggerne levde i plankeskur og måtte gå milevis for å hente vann fra kommunale tappekraner. Vi fant arbeidsledige tenåringer som var høye på tik (metaamfetamin) midt i uka. Vi fant vanlige sørafrikanere som var møkk leie av kriminalitet, drap og voldtekter i nabolaget, og som ikke la fingrene i mellom i sitt syn på verken nigerianske dopdealere, opphevelsen av dødsstraffen, eller korrupte politifolks manglende innsats for vanlige sør-afrikanere.

Og vi fant raseri og maktesløshet. «Du kan ikke slippe en fugl ut av et bur uten først å lære den å fly», sa en eldre mannlig townshiplærer til meg, et par uker etter at liket av en ung gangster som var blitt knivstukket og som blødde i hjel i løpet av de to timene det tok ambulansen å komme til stedet.

«Det blir bedre; Sør-Afrika har bedre forutsetninger for å lykkes enn de fleste andre land i Afrika,» svarte vi, og henviste rasismen, xenofobien, og de strafferettslige overbevisningene til vanlige sør-afrikanere vi traff til menneskerettslige og utviklingsmessige voksesmerter. Og ble det for ille, kunne vi dra inn til sentrum av byene, hvor gigantiske amerikaniserte shoppingssentre vokste frem som paddehatter, og hvor den nye multikulturelle sør-afrikanske overklassens barn syntes det hele var «awesome» og var mer opptatt av å diskutere siste mote over en caffe latte enn det akk så utmattende temaet «Sør-Afrikas utfordringer».

Endel av de nye liberale og/eller afrikanistiske akademikerne på universitetscampusene som på bakgrunn av sine mer eller mindre troverdige «struggle credentials» hadde etablert et stabilt og inntektsbringende intellektuelt hegemoni som de ikke var nevneverdig opptatt av å undergrave ved å være altfor makt- og myndighetskritiske. Kravet om «å snakke sant til makten» gjelder som kjent bare når man ikke selv er ved maktens tinder.

«Stans denne volden nå; det er ikke slik vi oppfører oss,» sa Desmond Tutu fortvilt og formanende denne uken. Men dette er også Sør-Afrika. Et land som neste år vil velge til president en voldtekts- og korrupsjonsanklaget uutdannet afrikansk patriark som offentlig har antydet at han lengter tilbake til den tid da man fritt kunne slå ned homser, som har tatt til orde for å reintrodusere dødsstraffen, som har støttet en statsråd som har krevd at politiet «bruker sine våpen» til å skyte og drepe mistenkte kriminelle, og som har erklært at ANC har en gudegitt rett til å styre Sør-Afrika, og vil gjøre det «til Messias vender tilbake».

Navnet hans er Jacob M. Zuma, og den norske politiske eliten bør ikke bli altfor overrasket om Sør-Afrika under hans ledelse tar nye skritt bort fra demokrati og menneskerettigheter og i retning av en autoritær afrikansk populisme. Det er konturene av det forferdelige raseriet Zuma forsøker å ri på og må beherske vi dessverre har sett denne uken. ANCs ledelse og Zumas støttespillere i fagbevegelsen COSATU har vært raskt ute med å eksternalisere ansvaret og distansere sine tilhengere fra volden ved å insinuere at Inkatha eller mystiske «3. styrker» (kodeord for apartheidsympatisører) står bak. Men flere i mobben sang denne uken Zumas egen kampsang «Umshini Wami» («Bring meg maskingeværet») på vei til sine myrderier.