DET BEGYNTE JO BRA: Noel (t.v.) og Liam Gallagher i glansdagene midt på 90-tallet. «Slutten på materialismens tidsalder», kommenterte mannen som oppdaget dem, Alan McGee, til The Press Association i går. Foto: Scanpix
DET BEGYNTE JO BRA: Noel (t.v.) og Liam Gallagher i glansdagene midt på 90-tallet. «Slutten på materialismens tidsalder», kommenterte mannen som oppdaget dem, Alan McGee, til The Press Association i går. Foto: ScanpixVis mer

Vi som en gang elsket Oasis

Men like greit at det er over nå.

En beskjeden notis i Aftenposten. En litt større registrering her i Dagbladet. Nesten en helside i Verdens Gang.

Det var ikke mye i de norske papiravisene søndag som tilsa at en æra faktisk er over.

Men da Liam Gallagher knuste storebror Noels gitar før Oasis skulle på scenen i Paris sent fredag kveld, punkterte han også den slunkne, dalende britpopballongen en gang for alle. Noel Gallagher sa opp med umiddelbar virkning, og med det er antakelig Oasis historie for godt.

Oasis hvem? Britpop hva? En æra er over?

Vel, kanskje du må ha vært der for å oppleve det slik.

Der er i dette tilfellet både åra 1994-1998 og en mental tilstand hos en generasjon fans (født cirka 1973-1983) og i en hel nasjon (Storbritannia) hvor Oasis' relativt konservative rock og grenseløst brautende framtoning gikk opp i en høyere enhet.

Gallagher-brødrene satte i glansdagene på siste halvdel av 90-tallet sin ære i å levere varene som konfliktorienterte (seg imellom), konfrontasjonssøkende (rivalene Blur), kokainsniffende og storkjeftede lads med Manchester City-trøyer, skyhøy drinkeføring og celeber omgangskrets. Man kan bli medieyndlinger av langt mindre.

Oasis ble symboler på arbeiderklasseverdier, sosial mobilitet, patriotisme og framtidstro, og sto slik sett for lydsporet til en epoke hvor Storbritannia blåste opp sin stolthet og nasjonalfølelse — brandet som Cool Britannia — i et helhjertet forsøk på å riste av seg diverse mindreverdighetskomplekser for den amerikanske dominansen innenfor kultur og politikk. Slik ble Oasis og mannen som oppdaget dem, Creation Records-grunnleggeren Alan McGee — i et anfall av pur populisme og snedig tidsåndsurfing — symboltunge ambassadører for Labour-partiet og selveste Tony Blair i Downing Street 10.
Så lenge det varte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TONY OG NOEL: Politikk og pubrock i skjønn forening da Noel Gallagher ble tatt inn i varmen til statsminister Tony Blair. Foto: Scanpix
TONY OG NOEL: Politikk og pubrock i skjønn forening da Noel Gallagher ble tatt inn i varmen til statsminister Tony Blair. Foto: Scanpix Vis mer

Det hele er ganske lattervekkende, men var altså dypt meningsfylt og alvorlig for oss som kjøpte pakka midt på 90-tallet. Det er en ytterst fascinerende epoke, en flaggveivende, pubertal miniatyrjappetid med politisk rødskjær som varte i fire-fem år. Gjentatte forsøk på å blåse luft inn i den sprukne ballongen har siden holdt den så vidt flygende.

I den grad dette handlet om musikk isolert sett, og ikke musikk som en bit av et stort tidsåndpuslespill, baserer hele Oasis-renommeet seg på et fantastisk Beatles-møter-Sex Pistols-møter-T-Rex-debutalbum («Definitely Maybe» fra 1994) hvor summen av attityde, musikk og timing var langt høyere enn delene skulle tilsi. Og et overvurdert og litt overkokt oppfølgeralbum («(What's The Story) Morning Glory», 1995) preget av et par enorme hits, deriblant den allerede eviggrønne «Wonderwall». Resten er historien om bandet som hadde det, mistet det og aldri fant tilbake til det. Mer enn ti år i en ørken preget av uinspirert bluesrock og brutte løfter.

Selv vi som en gang elsket Oasis, klarer ikke å sørge i det store formatet. Minnene er alt vi har hatt i årevis allerede. Derfor er tapet til å leve med. Og vel så det.

Da blir en dobbeltside i papiravisa litt mye.

Selv om en æra faktisk er over.

EGO vs EGO: Liam Gallagher har opplevd at Noel Gallagher slutter i bandet noen ganger før. Men nå er det antakelig over for godt. Foto: Scanpix
EGO vs EGO: Liam Gallagher har opplevd at Noel Gallagher slutter i bandet noen ganger før. Men nå er det antakelig over for godt. Foto: Scanpix Vis mer