HÅPLØST: Det finnes ikke et fag som heter «matematikk for mennesker med dyskalkuli» som vi kan ta på videregående, skriver artikkelforfatter. Foto: Neirfy / Shutterstock / NTB scanpix
HÅPLØST: Det finnes ikke et fag som heter «matematikk for mennesker med dyskalkuli» som vi kan ta på videregående, skriver artikkelforfatter. Foto: Neirfy / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Høyere utdanning:

Vi som er glemt i opptaksregelverket

Å søke opptak til studier når man har dyskalkuli er ikke lett.

Meninger

Mens dysleksi er kjent, spesielt kanskje fordi vår statsminister Erna Solberg har det, er dyskalkuli fortsatt noe som ofte blir forbigått. Selv om det trolig er like mange som har dyskalkuli, som dysleksi. Kanskje derfor er det ekstra vanskelig for oss med dyskalkuli å få opptak til studier. Vi er blitt glemt i opptaksregelverket. Vi passer ikke inn.

Å ha dyskalkuli er å ha en spesifikk matematikkvanske. Det er en nevrobiologisk årsak til at matematikk blir vanskelig, om nesten uhåndterlig, for oss med dyskalkuli. Og det er ikke mulig å få tilrettelegging i like stor grad som man kan få med dysleksi. I norskfaget har jeg fått tilrettelegging som dyslektiker, og jeg har ingen problemer med å uttrykke meg skriftlig. I fagene 1P og 2P har ikke tilretteleggingen som trengs vært mulig.

Fredrik Holm
Fredrik Holm Vis mer

Det finnes ikke et fag som heter «matematikk for mennesker med dyskalkuli» som vi kan ta på videregående. Matematikk slik det er lagt opp nå, er dessverre ikke mulig å bestå. Dette betyr at jeg etter 3 år på videregående fikk et kompetansebevis, og ikke et vitnemål. Jeg har også et papir som sier jeg har dyskalkuli, og derfor ikke har mulighet til å få karakter i faget matematikk, til å legge ved dette kompetansebeviset. Men dette hjelper meg lite når jeg skal søke opptak til studier.

I år søkte jeg opptak til bachelorstudier ved flere høgskoler. Jeg fikk plass på 4. ønsket mitt ved NTNU Gjøvik. Til studieønskene jeg hadde rangert høyere fikk jeg imidlertid ”ikke kvalifisert”. Dette er fordi jeg vurderes som en realkompetansesøker. De ser på hva jeg har gjort i livet, og om det kvalifiserer til å begynne på studiet.

Jeg er nemlig 26 år i år. Og det betyr mye når man søker opptak og har dyskalkuli. Fram til jeg var 24 kunne jeg søkt dispensasjon. Jeg kunne kommet inn på studier med kompetansebeviset mitt, som om det skulle vært et vitnemål. Mens dispensasjonsmuligheten utløper året etter, fortsetter jeg å ha diagnosen dyskalkuli. Det er ikke slik at det er mulig for meg nå magisk å bestå matte eller å bli kurert for dyskalkuli, selv om det virker som om høgskolene i Norge mener det.

Plutselig kan jeg ikke få dispensasjon på bakgrunn av en diagnose som har en nevrobiologisk årsak, men jeg må heller bevise at jeg er aktuell for et studie ut fra det jeg har gjort de siste årene. I tillegg slutter det nasjonale regelverket å gjelde for meg, og jeg må forholde meg til hver enkelt høgskole sitt regelverk om hva de mener jeg burde ha jobbet med de siste årene for å bli kvalifisert til et studie. Jeg søker som realkompetansesøker, selv om jeg ikke har relevant realkompetanse. Dette er den eneste søkerkategorien jeg kan søke i. Jeg mister også alle alderspoengene mine, sånn bare for å toppe det hele. Så jeg er litt oppgitt.

At jeg har dyskalkuli i en alder av 26 år bryr de fleste høgskolene seg lite om, fikk jeg oppleve i årets opptak. I stedet for at mine 3 år med studieforberedende kunne brukes, må jeg nå dokumentere at jeg hadde jobbet med IT, jobbet i barnehage eller med noe som innehar saksbehandling, for å få opptak til studiene jeg søkte til. Jeg må plutselig dokumentere relevant arbeid eller utdanning. Og det er forskjellig krav til samme studium avhengig av hvilket studiested det er. Studiestedene selv bestemmer realkompetansekravene. Dette førte til at jeg fikk opptak til et studie på NTNU Gjøvik, men ikke til et studie som var helt likt på Høgskolen i Østfold. Jeg føler jeg har god grunn til å være oppgitt.

Jeg brukte kanskje litt for lang tid på å finne ut hva jeg ville i livet, og jeg ser at dette straffer seg nå. Det er ikke det at jeg ikke vil studere på NTNU. Jeg vil til og med si takk til NTNU for at de har fått med seg at det finnes folk med dyskalkuli der ute! Men, jeg er bekymret for alle som har prøvd før og for alle som kommer etter meg. Vil de bli like urettferdig behandlet som meg? Det er på tide noen gjør noe. Og det litt raskt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook