Vi som er på ofrenes side

RASISME: «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», skrev Arnulf Øverland. Nå gjør Frp disse ordene til sine egne.

I et debattinnlegg i Dagbladet skriver Mazyar Keshvari (Frp) at Frps representanter blir urettmessig stemplet som rasister i den offentlige debatten. Han beklager seg over norske politikeres unnfallenhet. De evner ikke å se dem som lider under norsk innvandringspolitikk. Den mislykkede integreringen fører til vold og elendighet. Innvandrerungdom er blant de største ofrene. Derfor, skriver Keshvari, er Frp innvandrerungdoms siste skanse! Frp er et offer som taler på vegne av andre ofre.

Det er et snev av sannhet i påstanden om at andre politiske partier føler en viss berøringsangst når problemer knyttet til integrering dukker opp. Det er en hårfin balansegang mellom å ta problemer på alvor (Frps mantra) og å bidra til stigmatisering av hele grupper. Men vi må greie å holde to tanker i hodet på en gang: å anerkjenne problemer er ikke ensbetydende med fallitterklæring og krisemaksimering.

Det er vanskelig å ta Frps rolle som solidaritetens og ofrenes forkjemper på alvor. Keshvari skriver at Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer deres egne søstre, mødre, barn og barnebarn. Samtidig argumenterer han for at Norge, som verdens rikeste land, bør stramme inn innvandringspolitikken. Her snakker han om alle innvandrere under ett – flyktninger, familiegjenforente og arbeidsinnvandrere. Om de har ulike migrasjonsgrunner, så har de ifølge Keshvari en ting til felles: de er en byrde for det norske samfunn. Han glemmer rent å nevne at vi faktisk har behov for arbeidskraft fra utlandet og at det flerkulturelle Norge på mange måter er en suksesshistorie.

Et eksempel på suksess: mange av ungdommene Keshvari appellerer til i sitt innlegg gjør det særdeles bra. Spesielt gjelder dette barn som er født i Norge av innvandrere, såkalte etterkommere. De er ambisiøse og gjør det godt både på skole og i arbeidsmarkedet; de er i ferd med å bli leger, økonomer, advokater, revisorer, sykepleiere, sosialantropologer. Vi snakker om en gruppe som kommer til å bidra på alle samfunnets arenaer.

Men en del ungdommer opplever at de blir stemplet som fremmede, selv om de er født og oppvokst i Norge. Når man i den offentlige debatten omtaler dem som en homogen gruppe som primært er et offer for eller bidragsyter til kriminalstatistikken, bidrar man til at disse ungdommene føler seg fremmede i sitt eget land. Hvordan påvirker Frps retorikk disse ungdommenes følelse av tilhørighet?

Nå vil Frp antagelig påpeke at dette nok en gang er et forsøk på å bagatellisere problemene. Det er ikke hensikten. Vi må jobbe for å fremheve alt det som faktisk går bra, samtidig som vi tar både problemene og Frp på alvor. Men er det Frp som har de beste løsningene på utfordringer i det flerkulturelle Norge?