Vi som erobret Amerika

Det tar tid å erobre Amerika. John Moses Clifton - a.k.a. Johnny M. - har hentet meg på flyplassen i Chicago og skal kjøre meg til et hotell i sentrum. Bilturen tar en time. Jeg sitter i baksetet og beundrer Johnny M.s store kropp, jeg vil ikke kalle ham tjukk, eller forspist, for han bærer sin enorme kropp med stil, en slags slentrende, avslappet stil, lett på foten, som en som kan danse, tenker jeg, men likevel så stor at jeg får lyst til å krølle meg sammen og legge meg i nakkegropen hans. Jeg beundrer også hans kjøreferdigheter. Vi glir bortover highwayen, forbi de andre bilene, B.B. King på radioen. Etter hvert virker det som om vi letter fra bakken, som om hele byen ligger under oss - skyskraperne, gatelyktene, neonskiltene, trafikken - sildrende punkter av lys i alt det svarte. Det er seint, nesten natt. Det regner. Det har regnet i mange dager nå. Og så blåser det. Jeg har knyttet et langt hvitt strikkeskjerf rundt halsen.

- Om du ikke var så forkjølet og spinkel skulle jeg tatt deg med på nattklubb, sier Johnny M.

JEG ER PÅ bokturné i USA, på kryss og tvers i USA, og min nye bekjente spør om jeg er fornøyd med turen så langt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Tja, sier jeg.

- Kommer det mange mennesker på opplesningene dine da, spør han og kikker på meg i sladrespeilet.

- Ja, jo, sånn passe.

- Veldig mange?

- Ikke mange, sier jeg.

I går dukket bare tre mennesker opp - fire om man regner med den gale snøftende mannen på bakerste benk som kom på grunn av kaffen - men det sier jeg ikke til Johnny M.

Han skrur musikken høyere.

- Si meg, er Norge et godt land å leve i, spør han. Han snakker høyere nå for å overdøve musikken.

Jeg forteller ham at Norge er et godt land å leve i og blir grepet av en plutselig og overveldende hjemlengsel og ensomhet. Jeg stikker nesen i strikkeskjerfet mitt, og helt ulikt meg begynner jeg å fable om turer i skog og mark, frisk luft og våt bark, gummistøvler og hyttevegger. Jeg skal hjem om to uker, fem dager og åtte timer, sier jeg.

- Er det mange afroamerikanere som meg i Norge?

- Ingen som deg, Johnny M., sier jeg og smiler til ham.

- Nei det er ingen som meg, sier han.

DET ER INGEN som meg, sier Johnny M. og forteller at han er glad i alle folkeslag, nordmenn også, at forfedrene hans kommer fra Afrika, men selv er han amerikaner, at Amerika er det største og vakreste landet i verden, så mange drømmer, tanker, ideer, mennesker - og dyr, legger han til. Han er glad i dyr. Selv har han en hund. En rottweiler. Og hvert år marsjerer rottweileren i Chicagos store homseparade. Jeg spør ikke om Johnny M. også marsjerer i homseparaden, eller om dette bare gjelder rottweileren. Han har tross alt nesten invitert meg på nattklubb.

NEI, DET ER ingen som Johnny M. Han skal også skrive bok, forteller han. Roman. På minst seks hundre sider. Han har tittelen klar. Han spør hva tittelen på min bok er. Jeg forteller ham det. Min tittel er bedre, sier han. Min tittel er så inn i helvete god at den vil få deg til å gråte, og det er derfor jeg ikke vil avsløre den. Jeg vil ikke at du skal gråte. Han ser på meg igjen, blikket er overbevisende.

- Men skal man slå igjennom som forfatter må man være på TV, sier han. Når min bok er ferdig...

- Jeg har vært på TV, avbryter jeg og erindrer en astmatisk heis, et noe provisorisk TV-studio og en oppskjørtet, men vennlig TV-vert som likner litt på Fredrik Skavlan. Forlaget har beskrevet TV-verten som en ekte litteraturentusiast . Det er han som skal intervjue meg. Han sitter bak et bord. Jeg sitter i en sofa. Dekoren minner litt om Jay Leno. Jeg ser meg rundt. Ingen ting skjer. TV-verten roper på en som heter Ilean. ILEAN, roper han. Ilean kommer inn i studio. Kan du fikse kamera, sier TV-verten. Jeg kan vel ikke fikse kamera, sier Ilean og trekker på skuldrene. Hvor er Jimmy, sier TV-verten. JIMMY!! Kan Jimmy fikse kamera? TV-verten blir utålmodig: VI HAR EN FORFATTER HER SOM SKAL SNAKKE OM BOKA SI. KAN NOEN VÆRE SÅ SNILL Å KOMME OG GJØRE NOE SLIK AT VI KAN FÅ HENNE PÅ TAPE? Han snur seg mot meg og beklager: Vår kameramann avgikk dessverre ved døden for to uker siden - Gud velsigne ham - og etter det har vi hatt en del tekniske problemer.

JOHNNY M. KJØRER en stund i stillhet.

- Du er ikke akkurat en sånn kjempefisk som Tom Clancy, er du? spør han. Jeg svarer at jeg ikke er en kjempefisk. Johnny M. sier at det er ikke bare lett å være forfatter. Han sier at man må passe på at man får en god agent, en god markedsføring, første klasse på flyet, personlig assistent, at kontraktene er i orden - de tar deg hvis de kan. De tar deg for alt du er verdt, sier han. Man kan ikke stole på noen når man er forfatter. De vil bare utnytte deg. Det har jeg hørt Tom Clancy si. Det er det som er det vanskeligste.

Jeg sier at det vanskeligste er kanskje selve skrivingen. Å skrive boka.

Johnny M. ser på meg og smiler.

- Å nei, sier han. Jeg vet at når jeg setter meg ned så kommer det til å strømme ut av meg. Ordene kommer til å strømme ut av meg. Jeg har alt her, sier han, slipper rattet og peker på hjertet sitt. Min roman kommer til å ryste landet, sier han. My book will touch the pulse of America!

Johnny M. stopper utenfor hotellet. Han hjelper meg med koffertene mine. Han lurer på om jeg vil anmelde boka hans når den kommer på norsk. Absolutt, sier jeg.

- Om du bare ikke hadde vært så spinkel, sier han.

- Ja ja, sier jeg.

- Men du har sikkert skrevet en helt allright bok, sier han.

- Takk skal du ha, sier jeg.

NESTE DAG KNYTTER jeg strikkeskjerfet enda strammere rundt halsen. Jeg skal lese i en bokhandel i Johnny M.s hjemby. Fem mennesker dukker opp. Kaffen smaker deilig.