TRASSALDER: Som et barn i trassalderen gjorde jeg utrettelig innsats for å motarbeide krefter som ville ha meg til å være på internett. «Internett har kommet for å bli», sa de. «Pøh», tenkte jeg, skriver Astrid Nøklebye Heiberg. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix
TRASSALDER: Som et barn i trassalderen gjorde jeg utrettelig innsats for å motarbeide krefter som ville ha meg til å være på internett. «Internett har kommet for å bli», sa de. «Pøh», tenkte jeg, skriver Astrid Nøklebye Heiberg. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB ScanpixVis mer

Digital verden:

Vi som hater passord

Da jeg ble stortingspolitiker igjen nå i vinter, fikk jeg utdelt en PC som ikke snakket som meg, og en mobil som ikke tenkte som meg. Det likte jeg ikke.

Meninger

«Passordet ditt utløper i dag. Vennligst bytt nå.» PC-en er ikke fornøyd med forslaget mitt. «Bytt til noe som verken er logisk eller enkelt.» Hva? Jeg kommer aldri til å huske det. PC-en maser videre: «Jeg kommer til å be deg om å bytte passord igjen om noen uker. Da må du glemme det du lagde i dag og finne på noe helt nytt». Allerede glemt. «Forresten, du må også lage et helt annet passord til e-posten din. Sosiale medier kommer vi tilbake til». Takk.

Det er ikke så lett for oss gamle. Da jeg ble stortingspolitiker igjen nå i vinter, fikk jeg utdelt en PC som ikke snakket som meg, og en mobil som ikke tenkte som meg. Det likte jeg ikke. Som et barn i trassalderen gjorde jeg utrettelig innsats for å motarbeide krefter som ville ha meg til å være på internett. «Internett har kommet for å bli», sa de. «Pøh», tenkte jeg.

Jeg tror ikke jeg er alene.

Vi som hater passord, liker ikke internett eller ting som er digitalt. Vi får det ikke til, og da blir vi sure. Du vil kanskje få inntrykk av at det er PC-en eller telefonen det er noe feil med. Det inntrykket har vi ikke noe imot at du har. Da får vi litt fred fra maset om at vi må holde oss oppdatert. Vi liker ikke å spørre om hjelp, for da blir det så tydelig at vi ikke henger med, selv om det åpenbart må være enklere for disse unge å gi oss informasjonen på papir, enn det er for oss å lære oss dette nye.

Det er jo egentlig ikke vits at vi skal prøve å henge med heller, for alt på internett endres jo før man rekker å blunke. Kanskje det faktisk er bedre for samfunnet at vi bare holder oss til slike ting som stort sett har vært hele livet vårt. Penn og papir, håndhilsing, blikkontakt, muntlige samtaler, papiraviser og papirbilletter. Vi kan jo ikke risikere at også vi som er litt eldre ender opp med nesen ned i en telefon. Hvem vet hva det vil gjøre med fallstatistikken.

I denne digitale tidsalderen er det derimot vanskelig å stå imot, og en dag sto jeg plutselig der. «Kom i gang med Skype-kurs». Hva skjedde nå? Måtte jeg ha enda et passord? Jeg hørte meg selv si høyt til rådgiveren min: «Kanskje jeg skulle hatt en Facebook-side?» Plutselig satt jeg på flyplassen og kommenterte i mitt eget kommentarfelt via telefonen. Jeg skulle jo ikke bli en sånn en.

Jeg er jo for gammel til å lære meg internett. Hadde jeg mestret det likevel? Før jeg engang hadde rukket å grunne over dette, måtte jeg jammen meg bytte passord på PC-en igjen. Automatisk fikk jeg opp feilmeldinger på telefonen om at jeg måtte oppdatere passordet for å laste inn e-post. Måtte jeg lage enda et passord?

Likevel innser jeg jo at en del er enklere. Jeg kan bestille legetime uten å vente i telefonkø. Jeg kan si hva jeg mener, om hva som helst, uten å vente på brevpost eller nytt opplag av avisen. Jeg kan oppfordre flere hundre mennesker til å holde seg i aktivitet ved å legge ut en enkel video. Jeg kan enkelt få med meg nyheter, selv om jeg kanskje befinner meg på en øde øy. Dette med internett har sine positive sider.

Så selv om jeg kanskje har moderert min motstand mot selve internettet, så vil jeg i alle fall slå fast en gang for alle at dette med passord, det er jeg fortsatt imot.