Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Vi som ikke bygget landet

Muren falt, verden åpnet seg og vi løp hjem til bankebrettet.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Kommentar

Denne uken var det tretti år siden Berlinmuren falt og en demokratisk revolusjon feiet gjennom Europa. Hva skjedde med 89-erne, generasjonen som trådte ut i voksenlivet da den kalde krigen tok slutt?

Jeg skulle gjerne fortalt mine barn at jeg og mine venner straks kastet oss på toget til Europa i solidaritet med øst-tyskere, tsjekkere, polakker og alle de andre som kvittet seg med åket.

Sannheten er at vi i november for lengst hadde drukket opp studielånene våre og var usikre på om oppstusset hadde noe med oss å gjøre. Det var det største året for frihet og folkestyre i Europa siden 1848, men 89-erne sto på sidelinjen.

Mellom 68erne som pensjonerer seg i disse tider og millennials-generasjonen (født etter 1980) som driver den grønne revolusjonen, er det et svart hull. Det er min generasjon. De som ikke ville være med.

Hvorvidt vi i det hele tatt er en generasjon er diskutabelt. «Vi»? Det pronomenet er avleggs. Det heter ikke vår kamp, det heter Min kamp. Og det skal faen meg være seks bind av den.

Hvorfor ble det sånn? Vi gikk inn i den kanskje mest optimistiske epoken i historien. Verden slo døra på vidt gap og ba oss bli med inn og skape fremtiden. Paradokset med 89-erne er at vi takket nei og trakk oss tilbake våre individuelle lekegrinder.

Det ble vel for mye. Hovedpersonen i Erlend Loes «Naiv. Super» har «problemer med tid» og bruker derfor dagene til å hamre på et bankebrett.

Kanskje hadde vi våre grunner. Da norsklæreren deklamerte Bjørneboe på videregående, himlet mange av oss med øynene. Språket virket skingrende. Falskt. Foreldrene våre var gjerne gamle raddiser som ikke ville innse hvor borgerlige de var blitt. Slagord var teit, engasjement suspekt. Liksom, sa vi. Særlig.

Siden vi ikke hadde andre fiender, ble hykleri den store satan. Aktivister fremsto som autoritære personligheter som bare lot som om de brydde seg. Slik som Kjetil Moslet, programlederen fremstilt av Bård Tufte Johansen på NRKs «Lille lørdag». Moslet skal være «vaktbikkje», men blir servil hver gang makta snakker.

Under EU-avstemningen i 1994 ble jeg konfrontert med min egen vilje til avmakt. Jeg hadde stemt nei, og utover kvelden skjønte jeg med stigende uro at min side ville vinne. Jeg innså at jeg egentlig hadde håpet på ja – ikke fordi jeg hadde følelser for Den europeiske union, men fordi jeg ikke ville være på vinnernes side. Det tok seg ikke ut

89-erne utviklet en rekke sinnrike avmaktstrategier. Ironi var den mest åpenbare. Lille Lørdag var ikke bare et TV-program som gjorde narr av autoriteter, men en slags holdning som ble internalisert i den grad at den selv ble en autoritet. Tullestemmen til Harald Eia ble nittitallets Jantelov: Tror du at du er noe, liksom?

Ironiens mørke tvilling var inderligheten hos forfattere som Hanne Ørstavik og Karl Ove Knausgård. Skepsisen til et språk infisert av reklame og andre maktstrategier preger hovedpersonene til Ørstavik i den grad at de lurer på om de selv er virkelige. «Ute av verden», het Knausgårds debutroman.

Både ironi og inderlighet handlet om å trekke seg tilbake, fra politikk og samfunn. Det finnes ingen sosial dimensjon i 89-ernes bøker, og kanskje er det ingen tilfeldighet at erke-89-eren Kjetil Rolness hylles av den konservative delen av Facebook. Bruker du tretti år på å gjøre narr av teitinger på venstresiden, bør du ikke bli overrasket om du til slutt havner til høyre.

68-erne hadde studentopprøret, millennials-ene streiker for klimaet. Men det er ingen massebevegelser eller demonstrasjoner assosiert med 89-erne. Det er i realiteten utenkelig. «Jeg reiser alene», sto det på lappen åttitallets skilsmissebarn hadde om halsen. Ekte 89-ere kjører ikke kollektivt.

Fraværet av murer og mangelen på en fiende satte ikke 89-erne fri, men fikk dem til å spille idioter, slik som i Lars von Triers film. «En gang iblant tenker jeg at vi kanskje skulle hatt oss en fiende,» skriver Erlend Loe i «L». «En skruppelløs faen som ødela tingene våre og truet oss på livet fra tid til annen».

Når er fienden kommet i form av klimakrisen og millennials-ene fylker seg om nye ledere som Alexandra Ocasio-Cortez, politikeren fra New York, og Greta Thunberg. Svensken skal for øvrig være glad for at hun ikke var 16 år i 1989 – for den streiken hadde ikke funka så bra da!

Men det virker som om 89-erne verdsetter at våre barn organiserer seg, går inn i sin tid og alt det der. Jeg har til og med sett 89-ere som slenger seg med på klimastreik. De står i utkanten, flakker usikkert med blikket og klimabrølet deres er mest et klynk.

Forhåpentligvis er det ikke fordi vi gjenkjenner en tapt sak, men heller fordi muren i våre hoder endelig er i ferd med å ramle slik at vi en dag tør se hverandre i øynene og si: «Vi».

Liksom.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media