VÅRENS TØFFESTE: To gutter og ei jente klare for alt, våren 1984, Kroken på Råholt City. Foto: Tom Stalsberg
VÅRENS TØFFESTE: To gutter og ei jente klare for alt, våren 1984, Kroken på Råholt City. Foto: Tom StalsbergVis mer

Vi som også skulle redde denne verden

Netter uten søvn kan brukes til å skanne gamle bilder og redde verden. Eller?

Meninger

En ung kollega skal og vil redde verden både i teori og praksis. Fred over minnet. Nei da. Noen ler og rister på hodet av ham, andre skjønner at sånn skal det være fordi unge folk må brenne for å redde medmennesker, klima og en kald øl. Det er enhver generasjons moralske plikt å redde verden eller? [bilde=1, right]

Jeg skulle redde verden selv, jeg. Det gikk ikke så bra, dessverre. Det hjalp ingenting med V-tegnet, døve protestsanger og asfalttog. Kaffeplukking i Nicaragua eller kvartgode dikt, satire, ironi og skjegg. Hjalp ikke med Jonas, Dylan, cordfløyel, Nietzsche, Steppeulver eller norske professorer innenfor akademia med fasitsvar eller knyttede never eller tøv i avisen. Søren.

Men, hva med de som virkelig forsøkte å redde verden ved å gå inn i politikken eller stå på barrikadene eller bli medlemmer av en sekt, ja, hva med dem? Fikk de reddet verden? Hei, titt ut bakvinduet i historien. Hei, titt ut i samtida. Hei, hva ser du, hvordan ser verden ut? Store spørsmål, hilsen naiv drømmer. Nei, kall meg fatalist, onanist, dystopisk og forfekter av determinisme. Gal? Ja, kjør på. Håpløs? Ja, hvorfor ikke? Tosk? Ja da. Dommedagsprofetier? Tja. Grinebiter? Nei, vet De hva! Skattebetaler? Selvsagt. Selvopptatt? Ja. Kunnskapsløs? Både og. Tørst? Ofte. Forbannet? Hver dag. [sitat=1, right]

Nei, la oss heller begraves med hjelm, sove med knebeskyttere, reise med bombefly, kjøre dollarglis, flykte på ski, seile fra faenskapen, fordømme alle som ikke er akkurat som oss, be til en eller annen meningsløs Gud, gå Birken, snyte på skatten og stole på løgnene om likhet for alle. Og, God Bless (Less) America, Norway og denne teksten forstår du ingenting av, sier du? Du er ikke aleine i denne verden som kanskje ikke skal eller vil reddes, men som skal og må seile sin egen sjø, den som stiger og stiger? Big Bang. Tror du på forskere da?
[bilde=2, left]
Men, hva pokker vet jeg som ikke spiser frokost sammen med de selvforherligende fuglehundene i Civita eller som ikke tror på et knippe tenketanker fra venstresida som ikke hjelper med annet enn egenpromotering og jobb i det store og trygge og vi-gjør-aldri-feil-partiet. Men, jeg skjønner, og det er tungt å innrømme, at jeg i en alder som heter straks i arbeidslivets utkurv, altså skjønner mindre og mindre. Hodet er mjukt som en kokosbolle, men jeg ser fortsatt de som streiker og gir dem en skjerv støtte. Og, jeg ser fortsatt dem som forsvarer skatteparadiser, ja de må vi jo hjelpe der de bor i store, hvite villa russesbussparadisco. #syykt. #lol#ynwa#united#nav#hegnar

Nei, jeg får ikke sove og derfor skriver jeg ikke dagbok, det skulle tatt seg ut, men dette blir mer og mer fragmenterte og løsrevne samtaler ei natt det ikke var mulig å få sove lenge. Unger dør verden over. Religion dreper. Politikere ljuger. Og, hva gjør vi da? Analyserer det amerikanske valget igjen og igjen og snart er det 17. mai. Hurra.
[bilde=3, right]
Jeg blar i fotograf Roberts Franks bok «Americans» fra 1958 med forord av Jack Kerouac. Tenker på Tom Sandberg og Tom Martinsen, de som tok bilder i nærheten av Franks svarte og hvite ånd. Samme Frank (født 1924) som reiste rundt i nærmere 48 stater i tidsrommet 1955 og 56 i en bruktbil der han dokumenterte folk i gatene, bakgatene, på busser, tog, ved jukebokser, i dollarglis, i hotellobbyer, ved bardisker, i kafeteriaer, gatelangs, fattigfolk og rikfolk, bikkjer, unger, landskaper og ansikter. Mennesker på reise, ensomhet, fortvilelse, glede, håp og;

«I think Seminole half Negro woman pulling on her cigarette with thoughts of her own, as pure a picture as the nicest tenor solo in jazz», skriver Kerouac og jeg setter meg inn på den lille kontoret som er et kaos av gamle negativer og lysbilder tatt i tidsrommet 1977 til 1986.

Drømmen om å bli Frank lever på lånt tid, den blir aldri noe annet enn en fjern drøm. Kerouac fortsetter: «As American a picture - the faces don?t editorialize or criticize or say anything but ?This is the way we are in real life and if you don?t like it I don?t know anything about it ?cause I?m living my own life my way and may God bless us all, mebbe?...?if we deserve it?...»
[bilde=4, left]
Men, jeg tilstår - som den chilenske poeten Pablo Neruda så fint sa det, jeg har levet, og vært brennende opptatt av å redde verden og brennende opptatt av å være en selvlært fotograf i lokalavisen som skulle være et springbrett ut for å redde, ja, nettopp, verden, både lokalt & globalt.

Og, nå når de gamle og slemt behandlede negativene, som har ligget i kasser de siste 30 årene, i dag blir skannet (takk og pris for ny teknologi) ser jeg faktisk at det er noen bilder som er bra (selvskryt), fordi det er av folk på jobb, på veien, i butikken og når de brant for noe (den lille gutten ved demo-banneret). Jeg skanner, altså er jeg litt Frank denne natta. Og, snart er det fiskesesong igjen og dikter-Arild er prima: «Så lenge det er ørret er det håp, Arild».

Vips, nå tror jeg verden igjen kan reddes , men så dukker denne oppe: «Vi som elsket Amerika», av Jens Bjørneboe, essaysamlingen ved samme navn 1970: «Vi trenger i dag en verdensomfattende, samlet anti-stormaktbevegelse, - en sammenslutning av små og mindre land til kritikk, analyse og undersøkelser av, men også til aktiv motstand mot de store makters stadig mer stupide og brutale forakt for alt som ikke er våpenmakt.»
[bilde=5, right]
Bjørneboe ante ikke at vi skulle få nettopp dette, hetende EU. Det heter fortsatt NATO også. Det heter fortsatt FrP også. Det heter fortsatt AP også. DNB også. EFTA også. CIA også. LSD også. Nei, jeg tror jeg stemmer PST heretter, men jeg lurer på hva Bjørneboe ville ha sagt i dag? Samme det. I morgen skal det rakes i hagen og naboen har malt benken hvit igjen og det er flyttet inn (bor ute da) en ny uteligger i parken ved siden av oss.

Det er et trekk ved tiden, at gale leder blinde, sa Shakespeare. William skal være glad han døde for 400 år siden. Jeg heier på den unge kollegaen som vil redde verden selv om sekter skal følge sekters gang. Paranoide gamle ml-gubber som enten blogger eller tror på Allah skal vi passe oss for og vi skal virkelig ikke lytte til ytterste høyre og deres propagandiske pappenheimere på sosiale medier. #sende dem ut av landet.

Kronometeret sier «Oslo kl. 05.00. november 1973», Bjørn Aamodt (Knuter, Mulm og andre dikt,Gyldendal forlag):

Nattnorge, blåsvart

og en gordisk knute av kraftførende kabler

Jeg konstaterer dette idet jeg

passerer verftet

og de rødgule lysene på oljeplattformen

der skiftarbeid pågår. Borte ved sidesporet

huker en eldre mann seg ned og

plukker en sneip,

etter å ha ligget noen frosne timer i en tom

jernbanevogn.

Dette er nedskrevet vel 1000 år

etter Harald Hårfagres kirurgiske

inngrep,

og en snau halvtime før vi

påbegynner rigging

til bananlossing. På vegne av Norge

roper Aftenpostenes førsteside

etter arbeidskraft.

PÅ VEI HJEM: Unge fiskere på togtaket ut fra Managua, 1988. Foto: Tom Stalsberg
PÅ VEI HJEM: Unge fiskere på togtaket ut fra Managua, 1988. Foto: Tom Stalsberg Vis mer
PÅ AUKSJON: Drømmen om å bli Robert Frank, på auksjon Romerike 1980. Foto: Tom Stalsberg
PÅ AUKSJON: Drømmen om å bli Robert Frank, på auksjon Romerike 1980. Foto: Tom Stalsberg Vis mer
PUST UNDER BANNER: Fredsmarsj fra Bygdetunet på Eidsvoll til Trondheim 1984. Foto: Tom Stalsberg
PUST UNDER BANNER: Fredsmarsj fra Bygdetunet på Eidsvoll til Trondheim 1984. Foto: Tom Stalsberg Vis mer
HJØRNET AV VERDEN: VM i fotball, Barcelona 1982. Foto: Tom Stalsberg
HJØRNET AV VERDEN: VM i fotball, Barcelona 1982. Foto: Tom Stalsberg Vis mer
TREKKSPILLER: Samme refreng som nå. Inverness, Skottland 1981. Foto: Tom Stalsberg
TREKKSPILLER: Samme refreng som nå. Inverness, Skottland 1981. Foto: Tom Stalsberg Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook