Vi som skal stemme Høyre

I Høyre er man skjønt enig om hva som gikk galt ved valget. Er det udannet å være uenig?

TORBJØRN RØE ISAKSEN, leder i Unge Høyre, presenterer noe tilnærmet en preken i Dagbladet 20. september. Han holder til og med frem sosialdemokraten Trygve Bratteli som inspirator. Etter et katastrofevalg med 14,1% oppslutning kan det tenkes tiden i stedet er inne for analyse og selvransakelse. Partiets sentralstyre er skjønt enige om hva som gikk galt, men enighet er ikke lærerikt.Røe Isaksen ironiserer over lokale Høyre-småkonger som slenger med leppa til rikspressen, samtidig som han inviterer oss med på en ny konservativ reise. Selv er jeg for ung til å tilhøre Minerva-generasjonen fra femtitallet, men innrømmer at Høyres reisebeskrivelse ved høstens stortingsvalg hadde så liten appell at jeg la ut på egen vandring. Kursen gikk mot venstre. Og grunnen var verken Hagens krumspring, eller taktisk stemmegivning.

HØYRE REISTE KJERRINGA ved stortingsvalget i 2001, og partiet dro hjem fra regjeringsforhandlingene på Sem som største regjeringsparti. 10 av 19 departementer fikk Høyre statsråd i det som ble kalt «samarbeidsregjeringen». Det folket ikke kunne vite var at samarbeidet i praksis skulle defineres ut fra hvilket parti som fikk de ulike departement og at de tre regjeringspartiene var enige om at hendelser i fireårsperioden i liten grad skulle påvirke regjeringens politikk. Da statsrådene satte seg inn i de sorte bilene sine, demonterte de samtidig antenneapparatet sitt. Det er fristende å snu Trygve Brattelis formulering på hodet: Samarbeidsregjeringen misforsto den tid de levde i, og ga svar menneskene ikke trodde på. Arbeiderpartiets behov for indre opprydning gjorde det mulig for Høyre å regjere slik partiet kunne før 1884. Høyre-statsrådene oppførte seg i økende grad som talsmenn for Statens interesser, og i stadig mindre grad som tillitsmenn for folk flest. Høyre omtalte seg selv som det eneste ansvarlige partiet. Politikere fra andre partier ble karakterisert som populister og vitsemakere, inneforstått at folk som stemte på andre partier var dumme. Selvforherligelsen var total. Evnen til å stikke fingeren i jorden var fraværende. Selv om partiet helt fra 2002/03 har ligget og kavet rundt 15% på gallupene, har stemningen på Høyres landsmøter vært euforisk. Makt beruser. Avstanden mellom Høyre og folk flest har tiltatt gjennom hele perioden. Høyre har fremstått som kaldt, snusfornuftig og arrogant. Så arrogant at partiet mente det norske folk burde takke Høyre og ikke Vår Herre for all velstanden.

FOR MEG HANDLER politikk om å ta stilling til hva slags fellesskap vi ønsker oss, og til hvordan fellesskapet skal fungere bedre. Med 310 000 uføretrygdede og 700 000 mennesker i yrkesaktiv alder med offentlige stønader som viktigste inntekt, skulle det være nok å ta fatt i. Hva skal vi med et parti som knapt makter å ta ordet felleskap i sin munn? For Høyre har politikk de siste fire årene handlet om valgfrihet, mer igjen for pengene og lavere skatt. Hvis man gjør et Google-søk på Erna Solberg finner man 10 000 færre treff på ordet «fellesskap» enn på ordene «valgfrihet» og «lavere skatt». Foss kommer enda dårligere ut. Han får 970 treff på «fellesskap» og 17200 på «lavere skatt». Høyres retorikk er lite inkluderende. Fellesskap er ikke et sosialistisk ord. Det er et vakkert ord, og det kan gjerne brukes av Høyrefolk. En stor befolkningsundersøkelse gjennomført av Hundreårsmarkeringen tidligere i år viser at 60% mener det i dag er mindre politisk styring og fellesskapsløsninger enn for 30 år siden. Av disse mener hele 73% at dette er en uheldig eller svært uheldig utvikling. To tredjedeler av alle respondentene ønsker sterkere satsing på offentlige løsninger innen helse, omsorg og barnehager og 79% vil ha mer satsing på offentlig utdanning. Bare 18% karakteriserer dagens utvikling som meget eller ganske god. Grunnen er sannsynligvis at kvaliteten på det vi tilbys er for dårlig uansett om tilbyderen er privat eller offentlig. Folk er med andre ord ikke så opptatt av valgfrihet, men av gode, fungerende tilbud. Det er ikke så viktig hvilken farge katten har bare den fanger mus, sa Deng Xiao Ping. Et parti uten fellesskapsappell blir lite i Norge.

NÅR JEG SPØR FOLK hva de husker Bondevik 2 for, svarer de mest politisk interesserte kunnskapsløftet til Clemet og Normans tvangsflytting at statlige tilsyn. Perioden har ellers vært preget av ørsmå skatte-, pensjons- og arbeidslivsreformer samt mer eller mindre vellykkede forsøk på å modernisere offentlig sektor. Arbeidet med å strupe kommuneøkonomien derimot, har vært svært vellykket. Folk flest har store problemer med å forstå hvorfor verdens rikeste stat har skolebygg som detter ned, veier som man må ha nyrebelte for å kjøre på, tomme svømmebasseng og eldreomsorg med stoppeklokke. Jeg sliter litt med forståelsen selv også. Som leder skjønner jeg ikke hvorfor Høyre har lagt seg på en endringsstrategi som skulle tilsi at landet var i dyp økonomisk krise. Et rikt land har valgfrihet til å investere i endring. Det er unødvendig å gjøre endringen maksimalt smertefull ved å stenge alle kraner og tråkke på lærere, offiserer, sykepleiere og andre som må føre an i endringen. Å investere i endring gir ofte bedre resultater, men forutsetter ideer, litt raushet og offensiv tenkning.

«ALL POLITICS is local», uttalte en gang den amerikanske demokraten Tip O\'Neill. Jeg bor i den delen av Norge der Høyre gikk aller mest tilbake. Partiet gikk 20% tilbake i min valgkrets i Oslo Vest. Når Oslo Høyre praktiserer en miljøpolitikk som innebærer nedbygging av grønne lunger, og lokale tillitsvalgte i Høyre betegner lokaldemokrati som støy, blir velgerappellen liten. At barnehageplasser knapt er å oppdrive, hjelper heller ikke. Jeg er glad jeg fant et bedre partialternativ, og angrer intet. «Dypt inne i Høyre ligger det et folkelig parti som bare venter på å komme ut», sa Torbjørn Røe Isaksen i et intervju med Kapital i fjor. Skal drømmen bli realitet må partiet på nytt lære seg å lytte, slik Trygve Bratteli anbefaler i Røe Isaksens forslag til ambisjon for Høyre. Det er viktig for oss som kanskje på nytt skal stemme Høyre.