Vi som tror på magi

FOTBALL: Professor Rune Slagstad har i en årrekke analysert den kollektive instrumentalisme som har preget det moderne Norge og påvist hvordan teknokratiet og rasjonalismen har dominert skoler, helsevesen, samfunnsøkonomi og arkitektur. Få vil bestride at dette har gitt positive resultater. Et samfunn uten kollektiv organisering og rasjonalitet ville vært svært ubehagelig å leve i, men likevel: er det ikke en grense for hvor langt vi skal organiseres før livet blir konformt og kjedelig?

I et innlegg i Dagbladet lørdag proklamerer Slagstad, noe overraskende, en ny triumf for den sosialdemokratiske systemtenkning. Med Drillos comeback som landslagstrener har Gerhardsens plansystem gjenvunnet en viktig arena. "Drillos og Brofoss’ reguleringsregime var to varianter av samme logikk: effektiv målrealisering." Til grunn for dette ligger Drillos dogme nr 1: "Det finnes ikke stilkarakterer i fotball. Målene teller, ikke noe annet", som Slagstad underbygger med henvisning til autoriteter som Arne Scheie, Dag Solstad og Jo Nesbø. Sistnevnte skal ha slått fast den evige sannhet om nordmenns forhold til fotball i formelen "i Norge tror vi ikke på magi".

Det er mulig at dette gjelder for de ovenfornevnte herrer – fra Gerhardsen til Solstad – men med hvilken rett felles en slik knusende dom over oss andre, vi som om to uker i titusentall fyller opp tribunene over hele landet, hvor vi synger, danser og drømmer, kler oss ut i latterlige kostymer og omfavner vilt fremmede, vi som tømmer familiens feriekasse og valfarter fra by til (og fra nederlag til nederlag) når landslaget en sjelden gang får prøve krefter mot de aller beste i internasjonale mesterskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kan ikke ethvert barn se at vi ikke bare tror på magi, men på mirakler og trolldom? Den som tror at vi er kommet bare for å se hvem som kan få en lærekule flest ganger inn mellom to metallstolper, har ikke forstått noen ting av hva dette dreier seg om. Å si at fotball handler om å score mål, er like sant som at erotikk handler om forplantning.

Selv har jeg som grasrotsupporter sammen med tusenvis av andre galninger opplevd de fleste av Norges kamper i de tre sluttspillene vi har deltatt i etter krigen. De som tror at vi ikke tror på magi, de sitter på VIP- eller pressetribunene. Vi er naturligvis opptatt av å vinne fotballkamper – vi hater nederlagene – men enda verre er ydmykelsene. Alle supportere som opplevde Norge-Italia først i New York og senere i Marseille og Norge-Slovenia i Belgia, vet hva jeg snakker om. Her endte vår kollektive organisering i sin egen parodi, i undertrykkelse av enhver kreativitet. Det var ikke bare landslaget som ble slått ut, men våre drømmer som ble knust foran øynene på hel verden.

Vi grasrotsupportere bærer på en hemmelig drøm som driver oss frem hver eneste søndag, gjennom sludd og nederlag - drømmen om at en dag skal ’våre sterke menn’ vise resten av verden, eller i hvert fall resten av Norge at det er akkurat vi som behersker ’the beautiful game’ bedre enn alle andre. Jeg har aldri truffet en fotballsupporter som drømmer om ’defensiv organisering’ eller 4-5-1. Våre drømmer er ikke av denne verden. Vi drømmer om det umulige og det mirakuløse, om det vi skal fortelle våre barnebarn når de blir store nok til å være med på stadion. Den drømmen handler om fotballkunstnere i fri utfoldelse, de som gjør ting med ballen som alle vi andre 12-åringer bare kan fabulere om.

I en tid hvor det er moderne å stå frem med både det ene og det andre: Er det mulig å be om en smule respekt for våre drømmer og vår tro på magi? Vi er bare et lite (men tross alt ufarlig) mindretall i vårt gjennomregulerte, sekulariserte samfunn. Fantasiene våre er omtrent like urealistiske som Rune Slagstads drøm i Dagbladet 25/2 om en skrivestue på Nordvestlandet tegnet av Sverre Fehn, arkitekten som åpnet for den evige himmel. Slik er magiens verden i hus og hytte - og på stadion. Det er snart fotballvår igjen.