Jeg var en av de mange tusen som møtte foran Stortinget tirsdag 8. januar.

At demonstrasjonen mot ulv vil ha noen som helst innvirkning på hovedlinjen i rovdyrpolitikken, har jeg ingen tro på. Men politikerne trenger stemmekveg. Litt sandpåstrøing, som å ta ut noen ulv til, foretar de nok. Total avvisning i første omgang sikrer en stor buffer.

De ulvemotstanderne som er mest synlig i offentligheten representerer gjerne jakt og utmarksnæringene. Alle oss andre, som utgjør flertallet av dem som bærer byrdene, sier ikke så mye. Ulvene er ofte nærgående, ikke bare på natten, men også midt på lyse dagen. Inn på tun og nære skogsområder, hunder blir tatt på hushjørnet, elg og rådyr forsvinner.

Vi som bor her har vært vant til å bruke skog og mark fra vi lærte å gå. Her ligger mye av vår identitet. At våre barn ikke skal kunne ferdes fritt rundt som vi gjorde, er en endring av livsbetingelsene på landsbygda som enkelt kan sies: «bunnen er falt ut». Frustrasjon og sinne i første omgang, over tid en dyp sorgfølelse.

Det er knapt en ulvedebatt/krangel uten at ordet «følelse» blir brukt. Vi på landsbygda «føler»at ulven er farlig. Underforstått; vi lar oss overmanne av frykt som ikke har noen reell årsak. Hvor historieløs går det an å bli!