HOMOFOB: To unge menn i Oslo ble bedt om å skamme seg fordi de holdt hender på en bussholdeplass på vei til Farris spa. Nå er saken meldt til politet. Video: Tor-Sven Berge Vis mer

Hatkriminalitet:

«Vi står overfor et menneske som basunerer ut et hat jeg aldri før har opplevd maken til»

At to menn som holder hender kan framprovosere slike ytringer hos noen, skremmer meg.

Meninger

Vi holdt hender, vi skulle til Farris Bad. Jeg er en mann, det er kjæresten min også. Vi er homofile. Vi skulle feire at vi endelig var i samme by igjen etter måneder med jobb og reise fra hverandre. Vi bor i Oslo, skulle ta bussen til sentrum, og toget derfra til Larvik. Vi er på Alexander Kiellands plass og skal krysse veien for å komme oss på busstoppet sørgående retning mot sentrum. På bussholdeplassen sitter det en mann, og to 17–18 år gamle jenter.

Midtveis roper mannen til oss: «Skam dere!». Mannen ler, og slår ut med armene. Jeg trodde det var en kommentar til at vi krysset veien utenom gangfeltet, og brøt trafikkreglene. Vi trakk på skuldrene og smilte tilbake. Mannen fortsatte å si at vi skulle skamme oss. Jeg spurte hva han mente med det.

«Dere er søppel. Hvordan våger dere å vise dere fram på gata på den måten? Barn kan se dere!»

Vi står hånd i hånd, på en bussholdeplass i Oslo, midt på lyse dagen, og står overfor et menneske som basunerer ut et hat jeg aldri før har opplevd maken til. Vi bestemte oss intuitivt for å stå i hatet, sammen, ikke vike. Sammen svare tilbake. Mannen spydde ut fornærmelser, alt fra ting som handler om sex, til at: «sånne som dere» er en skamplett i samfunnet.

Vi sto i hatet og svarte høflig tilbake: «Vi skammer oss ikke. Du har ingen rett til å si slike ting til oss. Vi er ikke søppel. Vi har like mye rett til å være her som deg».

Jentene prøvde å gå oss i forsvar. De var tøffe, og de sto opp for oss. Mannen ba dem å klappe igjen, og kom med flere fornærmelser. Han henvendte seg til oss igjen og sa:

«Sånne folk som dere burde bli skutt, og hvis jeg hadde hatt en pistol så hadde jeg skutt og drept dere».

Kjæresten min tok fram mobilen og begynte å filme situasjonen. Han snakket om at han skulle bli bestefar og mente at homofile er ødeleggende for barn. Det fikk meg til å tenke på mine besteforeldre. De som alltid støtter meg for den jeg er. Jeg føler meg så heldig som har slike fine besteforeldre, foreldre, familie, venner, kollegaer som står med meg, og ikke mot meg.

UTSATT FOR HATKRIMINALITET: Erlend Auestad Danielsen (på bildet) skulle feire at han og kjæresten endelig var i samme by igjen etter måneder med jobb og reise fra hverandre. Så ble de utsatt for hatkriminalitet fordi de er homofile. Foto: Tor-Sven Berge
UTSATT FOR HATKRIMINALITET: Erlend Auestad Danielsen (på bildet) skulle feire at han og kjæresten endelig var i samme by igjen etter måneder med jobb og reise fra hverandre. Så ble de utsatt for hatkriminalitet fordi de er homofile. Foto: Tor-Sven Berge Vis mer

Jeg ble bekymret for hans kommende barnebarn, for hatet som potensielt kan komme til å gå i arv. Det skremmer meg. Og midt oppi dette tankeraset, mellom besteforeldre, Farris Bad, skam og henrettelse, så glipper det ut av meg: «Hvorfor har du så mye hat mot meg?»

Resten kan dere se i videoen. Han sier kjipe ting, bussen kommer, han går på. Vi blir igjen. Han smiler med hån i øynene. Bussen kjører videre.

Jentene prøvde å muntre oss opp, ga oss støtte og fine ord. I skrivende stund smiler jeg, fordi jeg setter pris på deres medmenneskelighet og mot. Men da klarte jeg ikke å ta det inn. Jeg var så sint, frustrert, og i sjokk. Neste buss kom, vi gikk på. Tårene kom da vi passerte Telthusbakken. Trusselen var over, skjoldet gikk ned, og all frustrasjon rant ut av meg.

Jeg gråt og gråt, skammet meg, følte på både seier og tap. Jeg følte vi hadde vunnet. Vi hadde stått der, sagt mannen imot og vernet om vår integritet. Men, vi sto også igjen med masse drit. En stappfull buss er ikke et sted for lettelse, å gråte innenfor andres intimsoner føles nedverdigende og vanskelig å håndtere.

Kjæresten min trøsta meg. Vi trøsta hverandre. Gråte, trøste, tørke ansiktet.

Vi gikk av på Jernbanetorget og gikk mot Oslo S. Jeg klarte ikke slutte å gråte, jeg måtte sette meg ned, hvile litt. Vi gikk bort til fontenen, den bak Østbanehallen. Jeg hang over kanten, tårene trillet ned i det tørre bassenget. Pustet, og etter hvert løsnet knuten i magen. Jeg resite meg og så opp på statuen som sto midt i fontenen. Det er en høy søyle. På søylen står det en mann og en kvinne i bronse. De står så tett at det ser ut som at de holder hender.

Jeg fikk frysninger på ryggen. Begynte å le. Jeg har gått forbi denne fontenen mange ganger, men akkurat der og da, ble den så synlig at det var som om den ropte til oss.

Vi holdt ikke hender, vi droppa Farris Bad.

Vi gikk bort til en politimann på Oslo S. Vi fortalte han hva som hadde skjedd, han tok oss til side og oppfordret til å anmelde hendelsen med det samme. Politimannen beklaget seg for det vi hadde opplevd, han sa at vi var modige som hadde stått i noe slikt og at dette var en politisak. Med lettere steg, gikk vi til Grønland i Oslo og anmeldte saken. Vi ble tatt på alvor, med forståelse og verdighet.

Vi ble bedt inn til avhør med det samme. Etter å ha lekset opp hendelsen i kronologisk rekkefølge, forklarte politibetjenten meg at vi hadde opplevd grov hatkriminalitet, og at grove ytringer som går på person, identitet, og hvem man er som menneske, er straffbart i Norge. Vi ble spurt om å identifisere mannen. Vi var i sjokk, og klarte ikke å huske hvordan mannen så ut, men vi hadde film.

Det er ikke ord mot ord. Vi har bevis på at hendelsen fant sted, hvordan «mannen» så ut, og noe av ordvekslingen. Politiet fortalte oss at det vi hadde opplevd ikke er greit, det skal ikke skje og at vi gjorde rett i å anmelde. Det føles godt når autoriteter bekrefter ens rett.

Jeg har tenkt på hvor skummelt hat er. At to menn som holder hender kan framprovosere slike ytringer hos noen, skremmer meg. Jeg har tenkt på hvor heldig jeg er som bor i Norge, jeg har rettigheter for å være den personen jeg ønsker å være. Det er trygt for meg å si ifra til politiet, og at jeg får hjelp. Jeg har tenkt på at jeg synes det noen ganger er vanskelig å holde hender offentlig, særlig hvis jeg er sliten. Noen ganger blir synligheten for stor. Det er ganske dumt, fordi det er når jeg er sliten og føler meg sårbar at jeg trenger en hånd å holde i aller mest.

Jeg har tenkt på at jeg ikke hadde opplevd dette hvis jeg gikk alene. Jeg tenker ikke på at jeg er homofil når jeg spiser, står i kø, sitter på do, når jeg svømmer, når jeg sover, når jeg jobber, når jeg henger med venner og familie. Jeg er en privilegert, hvit mann i vesten, og det er mye urett jeg aldri kommer til å kjenne på kroppen. Alene sklir jeg inn i mengden. Det er først når jeg uttrykker min romantiske kjærlighet for et annet menneske, at ordet homofil dukker opp og at jeg må forsvare den jeg er.

Homofobi har aldri føltes så ekte for meg som etter hendelsen. Men hva med de andre kampene jeg aldri kommer til å føle på kroppen? Selv om man ikke opplever alle kampene for menneskerettigheter personlig, betyr ikke det at de er mindre reelle og aktuelle i samfunnet. Alle mennesker har en livserfaring som er unik. Jeg tror på at samfunnet blir friere, klokere og mer solidarisk hvis vi lar alle disse livserfaringen få en stemme og like stor plass.

Kjæresten min og jeg feiret Pride i Oslo. Som fargene i regnbueflagget, gikk vi side om side i paraden med venner og ukjente. Hvor ingen skal måtte tilpasse seg, eller endre på sine farger. Vi feiret mangfoldet. Vi holdt hender. Og det skal vi fortsette med.

Vitner til hendelsen på bussholdeplassen oppfordres til å ta kontakt med politiet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.