Vi synes ikke synd på oss selv!

«Det finnes ingen rasjonelle argumenter for at kun en del av studentene skal ha gode sikkerhetsnett ved sykdom.»

I Dagbladets utdanningsbilag onsdag 14. august sier statsråd Kristin Clemet at hun ikke synes synd på studentene. Studentenes Landsforbund er glad for at statsråden føler det slik. Norske studenter synes heller ikke synd på seg selv. Det er likevel grunnlag for å problematisere det som står mellom linjene i intervjuet med Clemet. En kan nemlig få inntrykk av at statsråden tror studentene synes synd på seg selv. Som leder i en studentorganisasjon som representerer 73000 studenter i Norge vil jeg derfor presisere at dette ikke stemmer.

Norske studenter studerer under et system hvor begrepet «lik rett til utdanning» er en del av så vel dagligtale som den praktiske gjennomføring av høyere utdanning. I de fleste land i verden er de langt unna dette. Senest på en konferanse i regi av ECStA (European Counsil for Student Affairs) i Oslo denne sommeren ble det uttrykt beundring for det norske systemet som legger forholdene til rette for at alle kan ta høyere utdanning. Uavhengig av sosial eller kulturell bakgrunn, økonomiske eller geografiske forhold, kjønn eller alder kan det norske folk studere.

Men vi er ikke fornøyd med den utviklingen det nå virker som om vi er i ferd med å få. Eksempelvis er det ingen over 30 år som får ta del i den nye 40-prosents studentrabatten på kollektivtrafikk som ble vedtatt i det reviderte nasjonalbudsjett for 2002. Muligens finnes det en tanke bak en slik diskriminering, men spesielt god kan den umulig være.

Vi så det samme i statsbudsjettet for 2002. Der kuttet regjeringen reisestipendet gjennom en generell senkning for studenter under 25 år. Eldre studenter mistet alt. Også når studenter rammes av sykdom, finnes det aldersgrenser som påvirker deres rettigheter. Studenter under 26 år som er syke mer enn fire måneder i løpet av studieåret, har rett til syketrygd. De som er over 26, blir ikke ivaretatt av disse rettighetene, og er nødt til å gå på sosialen. Det finnes ingen rasjonelle argumenter for at kun en del av studentene skal ha gode sikkerhetsnett ved sykdom. Nå synes ikke studenter synd på seg selv av den grunn. Jevnt over får norske studenter mye fra den norske stat. Selv ikke de studenter som ikke får reisestipender og rabatt, synes synd på seg selv. Men norske studenter føler imidlertid at slike ordninger ganske enkelt er blodig urettferdige, og at politikerne burde rydde opp. Lik rett til utdanning er godt fundamentert i det norske samfunnet. Nettopp derfor skal vi ikke motarbeide dette prinsippet.

Norsk utdanning er et statlig ansvar. Utdanning er det viktigste virkemidlet vi har for å øke det generelle kunnskapsnivået i samfunnet. Slik sikrer vi kunnskapsutviklingen, behovet for arbeidskraft og den enkeltes rettigheter. Samtidig har staten et ansvar for å sikre at utdanningssystemet ikke blir statisk, men utvikler seg i tråd med samfunnet. Kunnskap og kompetanse vil alltid være dynamiske elementer. Det innebærer bl.a. at norsk utdanning alltid kan og skal forbedres og fornyes. Her vil den politiske uenigheten alltid være stor.

Hvilke grep kan og bør utføres for å sikre at norske utdanningsinstitusjoner i større grad blir dynamiske samfunnsinstitusjoner? Innad i den store gruppen av studenter, blant de vitenskapelig ansatte og blant politikerne diskuteres dette selvfølgelig hyppig. Bør institusjonene operere etter bedriftsøkonomiske prinsipper eller bør en styrke dannelsesperspektivet i norsk utdanning? Uansett hvilke politiske prinsipper som ligger til grunn - for at diskusjonen skal bli best mulig, er det viktig at alle involverte får mulighet til å delta. Studentenes Landsforbund er fornøyd med at vi hele tiden får ta del i de aktuelle politiske prosesser, selv om vi ofte kan være uenig i de prioriteringene som blir gjort. Vi synes ikke synd på oss selv. Snarere tvert imot.

I tillegg er vi svært fornøyd med at så mange av våre årelange kampsaker på vegne av studentene nå endelig er kommet med i kvalitetsreformen. Johan Galtung skal en gang ha sagt at eksamen er det eneste som kun ligner på seg selv. Det er lenge siden han sa dette, og studentorganisasjonene har hele tiden ønsket alternative vurderingsmetoder.

Videre har studentene alltid ment at vi trenger en internasjonalisering av norsk høyere utdanning. Synet på hva det innebærer har selvfølgelig endret seg, det har også motivasjonen for internasjonalisering, men studentene har uansett tatt del i denne prosessen lenge før det ble interessant i det politiske miljøet.

Kvalitetsreformen vil også resultere i en sterkere tilknytning mellom den enkelte student og institusjonen. For en studentorganisasjon er det meget positivt at det politiske miljø har sett verdien av at hver enkelt student får tettere faglig oppfølging. Det er selvfølgelig ikke opplagt at dette til enhver tid er den beste måten å lære på for alle studenter, men det gir muligheter for læring på den måten som passer hver enkelt student best.

Dette er for øvrig også tanken bak den såkalte mappevurderingen som nå kan innføres. Studentens mappe skal gjenspeile den læringsprosessen studenten har vært gjennom. På denne måten blir det studentens styrker og kvaliteter som kommer til syne gjennom vurderingen. Dette er bare noe av kvalitetsreformens innhold studentene har jobbet for. Så det er klart vi ikke synes synd på oss selv.

Selvsagt er det sider ved høyere utdanning vi ikke er fornøyd med. Men det utløser verken sutring eller selvmedlidenhet hos den norske gjennomsnittsstudenten. Vi ønsker intet annet enn hva alle politikere som er opptatt av norsk utdanning ønsker. Kvalitet!

Når f. eks. studentene i høst ga uttrykk for at vi trengte en bedre studiefinansiering, så har det intet å gjøre med at vi vil ha mer penger å bruke. De fleste studenter jobber ved siden av studiet for å opprettholde sin personlige økonomi. Når studenter i dag har muligheten til å tjene 100000 kroner ved siden av studiet, har vi i og for seg ikke noe økonomisk problem. Vi har et tidsproblem.

Rent samfunnsøkonomisk er det mer lønnsomt å gi studenter en best mulig studiefinansiering. Hvis studenter hadde anledning til å bruke tiden på å studere i stedet for å jobbe, ville flere fullføre studiet innenfor rammene av det som blir kalt for normert tid. Slik får den enkelte student raskere ta del i verdiskapningen i samfunnet. Dette har både nåværende og tidligere statsråd lagt vekt på. Om noen ut fra dette opplever studentene som lite intellektuelle, men svært egoistiske når de krever en bedre studiefinansiering, så er det faktisk disse samfunnsøkonomiske prinsippene som ligger til grunn. Studenter ønsker å studere i stedet for å jobbe i studietiden.

Problemet er selvsagt, som Clemet påpeker i intervjuet, at dette lett kan bli sett på som en hardbarket effektivitetsreform. Studentenes Landsforbund er enig med statsråden i at dette ikke er riktig, men hvis det ikke bevilges tilstrekkelig penger til å styrke studentens ulike faglige tilnærminger, er risikoen stor for at reformen vil fremstå slik kritikerne frykter. Jeg tror statsråden går i en felle når hun insinuerer at årsaken til at studentene henger langt etter, er at de ikke bruker tiden effektivt.

Spørsmålet er heller om ikke studentene i altfor stor grad må tilpasse seg institusjonene, og at institusjonene i altfor liten grad tilpasser seg studentmassen. Rektor ved Høgskolen i Telemark, Arvid Gjengedal, sa ved et av våre arrangementer at «når en student stryker, kan årsaken ofte være at institusjonen ikke har klart å tilpasse seg studentene». Jeg må si meg enig med Gjengedal. Å ensidig legge skylden på studentene er ikke bare urettferdig, det er også skivebom!

Statsråden uttrykker at hun ikke på noen måte har medlidenhet med norske studenter. Vi i Studentenes Landsforbund har heller ikke det. Det vi derimot deler med Clemet, er et ønske om en best mulig utdanning. Når vi går i tog for bedre studiefinansiering, eller støtter forslaget om alternative undervisningsformer i høyere utdanning, er dette politiske ytringer og ikke offentlig klagesang. Hvis noen fortsatt skulle være i tvil - studenter synes ikke synd på seg selv!