Vi tar ham nå!

STØRE: I Dagbladet 21.2 går Thor Øivind Jensen og Trond Blindheim (J&B) til et sjeldent ondskapsfullt bakholdsangrep på en offentlig enkeltperson, Jonas Gahr Støre. Bakholdsangrep, fordi det er et innlegg han ikke selv har mulighet til å forsvare seg mot. Hva er så galt med Gahr Støre, ifølge J&B? Han er velutdannet (i likhet med Jensen og Blindheim), han har formue, han er pen, sier de, og de mener også at han er presentabel. Hva nå det måtte bety. Det er påfallende når noen bruker så småborgerlige kategorier for å betegne en person de ikke kjenner. De stiller superdiagnosen ved å trekke en direkte parallell mellom Jonas Gahr Støre og François Mitterrand. J&B skriver at Gahr Støres bakgrunn er nesten overmenneskelig. Hva betyr det? En populistisk insinuasjon, et forsøk på karaktermord?

NÅR J&B anklager Støre for å tilhøre salongen og ikke være en av folket, løftes komedien til barokke høyder. For hvor hører de selv hjemme? I en perifer salong der man kan harselere med alt og slippe unna med alt? Eller kanskje de representerer «folket» gjennom en hittil ukjent valgordning? Det hele er sørgelig diffust.Retoriske plattheter lesses oppå hverandre i et språklig korthus som ulykkeligvis stadig raser sammen under sin egen mangel på tyngde. Hva med denne: «Politikerne styrer ikke havet, de vet heller ikke hvor skuta skal. De har nok med å holde den på vannet.» Briljant! Og vi må formode at «folket» til enhver tid vet bedre, at «folket» kan styre havet og at «folket» vet hvor skuta skal hen. Bedårende, henrivende talekunst i det abstrakte «folkets» tjeneste.

J&B PRØVER å rive Gahr Støre ned fra en pidestall han neppe noen gang har ønsket å være i nærheten av. Samtidig konstruerer de sin egen kunstig opphøyde pidestall ved å sette seg selv til dommere over flere generasjoner av politikere i norsk arbeiderbevegelse: «De siste generasjoner av broilere i arbeider-«bevegelsen» har hatt lite kontakt med flammende taler og felles kamp mot nød». Er ikke dette noe de har felles med J&B? Eller føler J&B et særlig sterkt og intenst slektskap med Marcus Thrane, Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, siden de skriver dette? Var de, i motsetning til andre broilere, til stede under deres flammende taler? Opplevde de den samme nød og fattigdom? Eller var de ikke, som andre broilere, født for seint til å oppleve nøden?Ytringen føyer seg uelegant inn i en autoritær populistisk tradisjon, samtidig som den oser av posørenes infantile behov for å bli sett og hørt.