DUMAS PLUSS MUNCH: «Måneoppgang» er tittelen på Munchmuseets utstilling med den sørafrikanske kunstneren Marlene Dumas denne høsten. Dumas og Munch skildrer begge menneskets grunnleggende fysiske og eksistensielle erfaringer, i figurative malerier. FOTO: MUNCHMUSEET
DUMAS PLUSS MUNCH: «Måneoppgang» er tittelen på Munchmuseets utstilling med den sørafrikanske kunstneren Marlene Dumas denne høsten. Dumas og Munch skildrer begge menneskets grunnleggende fysiske og eksistensielle erfaringer, i figurative malerier. FOTO: MUNCHMUSEETVis mer

Høstutstillingene:

Vi tar pulsen på den norske kunsthøsten

Fra klassisk amerikansk pop-konseptualisme i Bergen via lydkunst i Stavanger og organiske materialobjekter i Tromsø til eksistensialistisk maleri på Tøyen.

Er du som meg er det omtrent nå at den første, store høstnostalgien melder seg. Tida for tomme innbokser i e-posten og varme, lange kvelder med slummer på svabergene, hvitvin på balkongene og putrende stormkjøkken utenfor teltåpningene er snart over. Vi må reforhandle livskontrakten og igjen se meningen i arbeid og hverdag, være ytere heller enn nytere, og igjen glede oss over innelivet i det varme lyset fra peis og stearin.

Før vi vet ordet av det, ligger den første snøen her.

Men stopp en hal! Lenge før den tid skal vi naturligvis blåse i hornene for kunsthøstens komme. Vi gir her en oversikt over hva vi kan vente oss de kommende månedene i Norge, med et par avstikkere til det store utland.

2018 er ikke året for de store biennalene og samleutstillingene. Den slags gjorde man fra seg i fjor, i og med at både Momentum i Moss, Lofoten internasjonale kunstfestival og Norsk skulpturbiennale har lagt seg på samme årlige frekvens. Er du reiselysten og sugen på å oppdatere deg på den internasjonale samtidskunstens status, og ikke finner de store, kuratorstyrte samleutstillingene for utmattende, er det fremdeles mulig å rekke både biennalen i Berlin og Manifesta – sistnevnte arrangeres denne gangen i Sicilias hovedstad Palermo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er to herlige byer vel verdt et besøk, selv om tilbakemeldingene fra utstillingene har vært blandet – slik det jo ofte er. «Det beste med Manifesta er Palermo selv», skrev for eksempel The Guardian-kritiker Adrian Searle. Og på nettstedet Kunstkritikk kan vi lese at Berlinbiennalen «ikke er like ille som Documenta», noe som vel må sies å være en ganske lunken respons på en utstilling som, ifølge kritiker Anthea Buys, gjør seg altfor lite tilgjengelig for publikum. Det er bare én måte å finne ut om dette stemmer eller ei, og det er som alltid å se selv. Berlin-biennalen er åpen ut første uka i september, mens Manifesta kan studeres helt til 4. november.

Vi satser på at informasjonsmaterialet blir mer oppstemt og tilrettelagt på den hjemlige arena. Blant høstens potensielle blockbustere burde nemlig muligheten til å nærme seg materialet med et forståelig og entusiastisk språk være til stede.

Av større museumsutstillinger er det særlig Munchmuseets presentasjon av Marlene Dumas vi ser fram til. Da det stormet som verst rundt Munchmuseets mannstunge «+Munch»-serie for et par år siden, manglet det ikke på gode forslag til kvinnelige kunstnere det kunne være like naturlig å pare med Munch som Bjarne Melgaard og Robert Mapplethorpe. Sørafrikanske Dumas var ett av navnene som gikk igjen, også fra meg, og nå får vi altså sjansen, i utstillingen «Måneoppgang. Marlene Dumas & Edvard Munch».

DOBBEL STANDARD: I Bergen kan man blant mye annet få bedre kjennskap med den Los Angeles-baserte kunstneren Ed Ruscha. Han har siden sekstitallet laget ikoniske tolkninger av amerikansk kultur, som trykket «Double Standard» fra 1970. FOTO: KODE-MUSEENE / UBS ART COLLECTION
DOBBEL STANDARD: I Bergen kan man blant mye annet få bedre kjennskap med den Los Angeles-baserte kunstneren Ed Ruscha. Han har siden sekstitallet laget ikoniske tolkninger av amerikansk kultur, som trykket «Double Standard» fra 1970. FOTO: KODE-MUSEENE / UBS ART COLLECTION Vis mer

I likhet med Munch selv, har Dumas gjort seg kjent gjennom å skildre menneskets grunnleggende fysiske og eksistensielle erfaringer i figurative malerier, som, ifølge den alltid leseverdige kritikeren Peter Schjeldahl i The New Yorker, er så tunge på innhold at de når som helst «kan falle fra veggen og knuse gulvet».

Apropos mannstung – Astrup Fearnley Museet trengte ikke ett år engang fra den siste «+Munch»-utstillingen stengte dørene på nyåret i fjor til å legge fram sitt eget, nesten like gubbetette program for 2018. Det satte sporenstreks i gang den både humoristiske og institusjonskritiske kampanjen #mangekvinner på sosiale medier, inspirert av en klønete formulering i annonseringen av museets utstillinger.

OPPMÅLING: Fredrik Værslev får sin første større museumsutstilling i Norge i høst, med «Fredrik Værslev as I Imagine Him» på Astrup Fearnley Museet. Maleriet «Untitled» er laget i 2014. FOTO: STANDRADR (OSLO)
OPPMÅLING: Fredrik Værslev får sin første større museumsutstilling i Norge i høst, med «Fredrik Værslev as I Imagine Him» på Astrup Fearnley Museet. Maleriet «Untitled» er laget i 2014. FOTO: STANDRADR (OSLO) Vis mer

I høst skal Astrup Fearnley-skuta på Tjuvholmen fylle dekkene med en unggubbe som jeg uansett gleder meg til å se, uavhengig av den bisarre kjønnsbalansen ellers i huset. Maleren Fredrik Værslev (født 1979) har opplevd en bratt karrierekurve på den internasjonale kunstscenen, men er fremdeles forholdsvis lite kjent blant et større publikum i Norge, festspillutstillingen i Bergen i 2016 til tross. Værslev blander klassisk minimalisme med forstadsestetikk fra hjemmesfæren, og benytter seg av alt fra mekaniske maleverktøy for veier og fotballbaner til den munchske «hestekuren» – å la lerretene ligge utendørs i vind og vær – for å oppnå ønsket visuell dynamikk.

I Nasjonalgalleriet slår man til med en gubbe av den riktig gamle sorten, med «Uendelige landskap» og nærmere 60 malerier av Harald Sohlberg. Gjør klar for «Vinternatt i Rondane», «Sommernatt» og «En blomstereng nordpå», og det som antakeligvis blir høstens norske publikumsvinner.

For de mer samtidskunstinteresserte nevner vi den franske multimedia-kunstneren Pierre Huyghe på Kunstnernes Hus, en internasjonal berømthet kjent for magiske og fantasieggende filmer og installasjoner.

MENNESKEMASKE: På Kunstnernes Hus kan du se fire filmer av den anerkjente franske kunstneren Pierre Huyghe, blant annet «Human Mask» fra 2014. FILMSTILL PIERRE HUYGHE
MENNESKEMASKE: På Kunstnernes Hus kan du se fire filmer av den anerkjente franske kunstneren Pierre Huyghe, blant annet «Human Mask» fra 2014. FILMSTILL PIERRE HUYGHE Vis mer

Blir dette for mange gubber på ett brett, anbefales en tur til Stavanger. Der kan man foruten den allerede pågående og bredt anlagte «Kvinne. 1970-tallets feministiske avantgarde» på Stavanger Kunstmuseum, med verk av over 50 sentrale kunstnere fra Sammlung Verbund i Wien, se fram til den poetiske lydkunstneren Hanne Lippards utstilling, med den klingende tittelen «Ulyd» på Kunsthall Stavanger.

I et grovt sveip videre over landet tar vi med «NATURvitenskap» på Trondheim Kunstmuseum, med flere «mellomgenerasjonskunstnere» som har vist interesse for forholdet mellom objektiv og subjektiv analyse og tolkning av naturlige fenomener, med favoritter som Ane Graff, Torill Johannessen og duoen Stian Ådlandsvik og Lutz Rainer-Muller. I Tromsø får vi en omfattende presentasjon av Aslaug Juliussens materialobjekter, i utstillingen «Skjæringspunkter» på Nordnorsk Kunstmuseum. 64-årige Juliussens kunst handler om samspill mellom natur og kultur, og kjennetegnes av en utstrakt bruk av naturmaterialer, som kan finne referanse i en samisk kunstner som Iver Jåks.

I Bergen er Ed Ruscha på KODE-museet definitivt ett av høstens trekkplastre. Ruscha, som fyller 81 i år, er å regne som et av samtidskunstens referansenavn, med beina plantet i 1960-åras popkunst og konseptualisme. Han er viden kjent for sine tekstbilder og fotografier, som har blitt ikoniske tolkninger av amerikansk kultur – bensinstasjoner, Hollywood-skilt og det arketypiske amerikanske landskap. En sentral utstilling å få med seg, samtidig som man naturligvis også følger med på alltid viktige Bergen Kunsthall, som i slutten av august åpner dørene for «Shepards and Kings» av den tyske kunstneren Andrea Büttner.

Og så er det naturligvis kunstsentrene, galleriene, de kunstnerstyrte visningsstedene – blant annet alltid vitale 1857, som flytter fra det gamle trelastlageret på Grønland til nytt lokale på Oslos vestkant, og med det strekker enda litt på Oslos geografiske kunstscene.