UNG STAT MED PROBLEMER: «De som slåss er de samme menneskene som for tre år siden feiret uavhengigheten og danset i gatene sammen med presidenter og utenriksministere, kronprins Haakon og jeg», skriver Solheim. Bildet er fra feiringen i 2011, da kronprins Haakon holdt tale. Foto: NTB Scanpix
UNG STAT MED PROBLEMER: «De som slåss er de samme menneskene som for tre år siden feiret uavhengigheten og danset i gatene sammen med presidenter og utenriksministere, kronprins Haakon og jeg», skriver Solheim. Bildet er fra feiringen i 2011, da kronprins Haakon holdt tale. Foto: NTB ScanpixVis mer

Vi tok grundig feil

Folket må vite hvordan oljepengene forvaltes. Først da kan det bli håp om fred i Sør-Sudan.

Meninger

Da Kiir mobiliserte dinkaene og Machar sine nuere, de to største folkegruppene i Sør-Sudan, satte de i gang en spiral av etnisk vold. De som slåss er de samme menneskene som for tre år siden feiret uavhengigheten og danset i gatene sammen med presidenter og utenriksministere, kronprins Haakon og jeg. De hadde oppnådd drømmen om sitt eget land og så lyst på framtida.

Når Utenriksminister Børge Brende og FNs nødhjelpssjef Valerie Amos inviterer til giverkonferanse for Sør-Sudan i Oslo i dag, kan vi håpe det er begynnelsen på slutten av et halvt års mareritt. Konflikten mellom topplederne i landet utviklet seg etter hvert til etnisk krig og humanitær katastrofe. En million mennesker er intern fordrevet, 300 000 har flyktet til nabolandene og titusener drept. Giverkonferansen er en mulighet for å støtte opp under prosesser som kan føre til fred.

Krisen i Sør-Sudan var politisk skapt og må dermed løses politisk. Det startet da president Salva Kiir i fjor sparket sin visepresident Riek Machar og andre toppledere fra frigjøringsbevegelsen SPLM. De to kjempet en gang sammen for frihet fra Sudan. Plutselig er de fiender. De drar sine respektive etniske grupper inn i striden. Forrige uke kom partene til enighet om en fredsavtale etter forhandlinger i Etiopia. Men det tok ikke lang tid før nye krigshandlinger brøt ut. Problemet er at avtalen er påtvunget utenfra og ikke gjenspeiler noen form for forsoning eller politisk enighet de to imellom. Forholdet mellom de to er iskaldt og begge tror trolig fortsatt at de kan vinne fordeler ved framgang på slagmarken. Under forhandlingene ble det gjort klart at president Kiir og Machar ville miste all støtte og mest sannsynlig ende opp i en internasjonal domstol dersom en våpenhvile ikke ble undertegnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En slik kunstig fredsprosess er skjør, men alternativet er å vente på et militært utfall. Det vil bli blodig og trolig ta lang tid. Langvarig krig vil sannsynligvis dra inn nabolandene og legge et av verdens fattigste land fullstendig i ruiner. Derfor var det riktig av nabolandene ledet av Etiopia og verdenssamfunnet ledet av USA å legge tungt press på partene for å få til en fredsavtale.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Siden våpenhvilen i Sør-Sudan er påtvunget utenfra vil det kreve utenlandsk militær støtte å opprettholde den. De fredsbevarende styrkene vil komme fra Etiopia og andre naboland. Disse landene er fattige og det vil ikke være populært at landets ledere bruker sårt tiltrengte midler for å hjelpe en oljerik nabo. Det vil heller ikke være riktig av oss å forvente det. Det internasjonale samfunn må ikke bare trå til humanitært, men med midler til en robust FN styrke med vidt mandat til maktbruk.

Hvorfor er det så vanskelig å leve sammen? Vi ser det i land etter land. Folk som har bodd fredelig sammen i årevis går til angrep på hverandre. Det skyldes krigsentreprenører som spiller på folks etniske og religiøse motsetninger. Ledere, som bruker vold for de snevreste egeninteresser, makter å piske kristne opp mot muslimer i Den Sentral Afrikanske Republikk, oppildne nuere og dinkaer til å drepe hverandre i Sør-Sudan og skape hat mellom sunnier og shiaer i Irak og Syria. Det internasjonale samfunnet må sørge for at også fredsentreprenører mottar midler til å fremme sin sak.

Få er i tvil om at folk flest i Sør-Sudan ønsker fred. Religiøse ledere er samlende krefter. Under forhandlingene i Etiopia nektet de to motstanderne å hilse på hverandre. Det måtte en erkebiskop til for å få presidenten og den tidligere visepresidenten til å stå skolerett og holde hverandre i hendene under en bønn for fred. Slike ledere må støttes. Bistandspenger kan brukes til å støtte medier som snakker om fred, religiøse ledere som oppfordrer til forsoning, naboland som stiller opp og frivillige grupper som jobber på tvers av etniske og religiøse skiller.

I det lange løp er det ikke penger Sør-Sudan mest trenger. De har nok olje til å finansiere sin egen utvikling. Men oljen vil og være en kilde til konflikt. Den som styrer landet får tilgang til stor rikdom og makt. Da visepresident Machar ble sparket trodde det internasjonale samfunnet at det ville ende godt. Ambassadører og ministere gjenkjente ikke en politisk krise og fokuserte på ting som pengefondets lånekriterier og perifere bistandsprosjekter.

Vi tok grundig feil. Mektige menn som står i fare for å miste alt gir seg sjelden uten en kamp. De hardeste kampene har funnet sted nettopp der oljen pumpes opp. Militæret finansieres av oljen og et par oljefat lønner mange soldater. For å opprettholde en skjør fredsavtale må oljepengene isteden bidra til forsoningsprosessen. Sør-Sudan trenger en troverdig forvaltning av oljen hvor alle kan se hvor mye olje som pumpes opp. Folk må kunne se nøyaktig hvor pengene går og hvordan de brukes. Alle må vite at deres politiske motstandere ikke beriker seg og kjøper våpen med underslåtte oljepenger.

Bistandsgiverne må kreve en mekanisme for åpen forvaltning av oljeressursene. Norge har nyttige erfaringer å bidra med. EU, Kina og USA og nabolandene inkludert Sudan har alle interesser av at oljevirksomheten i Sør-Sudan skal fungere. Åpenhet om oljepengene er nøkkelen til en fungerende statsdannelse. Det gir ikke mening at resten av verden gir bistand hvis oljepengene brukes til våpen og forsvinner i korrupsjon. Da har vi bare fulgt oppskriften på evig konflikt. Giverne må handle mer samlet enn før. På dette punktet må vi være resolutte.

Giverkonferansen i Oslo kan hjelpe Sør-Sudan å unngå sult og humanitær katastrofe. Den kan også bli starten på prosesser som kan føre til fred. Da må vi få på plass en robust FN styrke, støtte fredsentreprenørene i landet og sikre en helt ny forvaltning av oljeinntektene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook