ÅPEN FOR DEBATT: – Et stort politisk flertall sitter stilltiende og slutter seg til alt Brussel krever, slår Christian Tybring-Gjedde (Frp) fast. Han mener det er på høy tid å diskutere EØS-avtalens framtid. Foto:  Jørn H. Moen / Dagbladet
ÅPEN FOR DEBATT: – Et stort politisk flertall sitter stilltiende og slutter seg til alt Brussel krever, slår Christian Tybring-Gjedde (Frp) fast. Han mener det er på høy tid å diskutere EØS-avtalens framtid. Foto:  Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Debatt: EØS-avtalen

Vi trenger en debatt om EØS-avtalens framtid

EØS-avtalen har vist seg å få konsekvenser man ikke forutså den gangen avtalen ble inngått for nær 25 år siden.

Meninger

Stadig flere ledende politikere i Europa uttrykker skepsis til et mer sammenvevd Europa. De ønsker mer nasjonal frihet og mindre rettsliggjøring av politikken. I Norge fortsetter derimot alt som før, og et stort politisk flertall sitter stilltiende og slutter seg til alt Brussel krever.

De som ønsker en bredere politisk debatt om EØS-avtalens konsekvenser blir raskt anklaget for useriøs synsing. Eliten vil det slik. Mantraet er at EØS-avtalen tjener Norge godt og at det ikke finnes noen mulighet for et alternativt europeisk handelssamarbeid. Elitens konklusjon bygger på premisset om at det som hevdes å være bra for norsk næringsliv automatisk er bra for nordmenn flest. Så enkelt er det imidlertid ikke. En slik konklusjon forutsetter at alle former for makroøkonomisk vekst samtidig gir mikroøkonomiske fordeler for den enkelte. Det er ikke gitt.

Alle land har økonomisk vekst som overordnet mål. All økonomisk politikk baseres på en slik målsetting. Antakelsen er at økonomisk vekst innebærer mer lønnsomme bedrifter, flere i arbeid og dermed større skatteinntekter til staten. Inntekter som staten på ulikt vis kan benytte til å øke folks velferd. Det er liten tvil om at EØS-avtalen har bidratt til økonomisk vekst. Handel over landegrensene har gjort Norge betydelig rikere.

Bedrifter har gjennom europeisk konkurranse måttet fokusere på effektivisering, markedstilpasning, konkurransedyktige innsatsfaktorer, lønnsmoderasjon og kvalitet for å nå frem i konkurransen. En dynamisk skattepolitikk har også bidratt. Også de fleste andre land i Europa har opplevd betydelig økonomisk vekst. Konklusjon har derfor vært at alle som trekker EØS-avtalens fortreffelighet i tvil enten er kunnskapsløse eller nasjonalromantikere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utfordringen er imidlertid at et økende antall europeere ikke kjenner seg igjen i det rosenrøde økonomiske bildet som tegnes. Det som presenteres er en makroøkonomisk solskinnshistorie som i liten grad berører dem. Snarere tvert i mot. Deres realitet er at lønningene stagnerer og jobbene forsvinner. De opplever at effektivisering, automatisering og utenlandsk arbeidskraft stjeler arbeidsplasser. De ser samtidig forfall i sine nabolag. De føler seg fremmedgjort grunnet høy og ukontrollert innvandring, økt utrygghet – og ikke minst opplever de at samholdet reduseres. Nasjonalstaten blir omgjort til et «flerkulturelt» lappeteppe. Derfor er de sinte og fortvilet. De er sinte på sosialdemokratene og de er sinte på de konservative, partier som i etterkrigstiden vekselvis har styrt landene i Europa.

Disse partiene har lovet, men ikke evnet å levere. Partiene har ved valg forsikret folket om at bare vi får enda litt mer europeisk integrasjon og overnasjonalitet, så vil hverdagen bli bedre. Folk flest tror ikke på dem lenger. Derfor blir de straffet ved valg både i USA og i Europa. Det er disse sinte menneskene norske medier og andre stempler som populister, eller aller helst høyrepopulister. Da blir de forståelig nok enda sintere.

EØS-avtalen har vist seg å få konsekvenser man ikke forutså den gangen avtalen ble inngått for nær 25 år siden. Eksempelvis kan det være at fri bevegelse av arbeidskraft ikke er en påkrevet forutsetning for vellykket internasjonal handel, men tvert i mot en kilde til frustrasjon og manglende nasjonal tilhørighet. Videre bør vi bli flinkere til å fordele gevinstene av effektivisering og automatisering. Ikke ved å øke Nav-utbetalinger, men ved omgjøre overflødig arbeidskraft i privat sektor til nødvendig arbeidskraft i offentlig sektor. Vi trenger flere ansatte i omsorgsyrker; flere leger, sykepleiere og hjemmehjelpere. Vi trenger flere lærere, flere soldater til å forsvare landet og flere politifolk. Det vil vi ha råd til dersom vi evner å finne en styringsform som gjør at gevinsten av effektivisering favner bredere.

Prinsippene for europeisk konkurranse vil måtte reforhandles. Som en konsekvens vil også EØS-avtalen endres. Det er med et slikt bakteppe at mange i Fremskrittspartiet ønsker en debatt om EØS-avtalens fremtid.

Det er ikke useriøst, slik mange vil hevde. Det er ansvarlig og helt nødvendig, og en diskusjon som også andre partier vil måtte ta.

Når kartet ikke stemmer med terrenget, så er det kartet som må endres.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook