«Det virker som en del gamle, moralske dommer står for fall om dagen» sa Aksel Braanen Sterri til Vårt Land på lørdag. Han gir ut bok om aktiv dødshjelp til våren. Jeg er ikke like sikker på at vi er der ennå, men jeg håper han har rett.
Ulike former for dødshjelp er institusjonalisert og legalisert i flere land det er naturlig for Norge å sammenlikne seg med, som Nederland, Belgia og Canada. Norge har lenge vært konservativt i bioetiske spørsmål, men det er jammen på tide at vi også tørr å ta steget inn i det 21. århundret.
De vestlige samfunnene har forandret seg dramatisk bare de siste 70 åra, med økt levestandard og levealder, delvis forårsaket av framskritt i den medisinske teknologien. Vi dør ikke lenger av de samme sykdommene som før, svært mange lever med kronisk sykdom, og alvorlig syke mennesker kan holdes i live lenger på tross av organsvikt, sykdom og lidelse.
Dette er jo først og fremst positivt, men perioden som forlenges, ved hjelp av symptomdempende medisiner og kunstig opprettholdelse av organer, kan ofte preges av dårlig livskvalitet og en degenererende kropp. I noen tilfeller oppleves ikke en slik livsforlengelse som en utvidelse av livet, men snarere som en eksistens uten mening, en fortvilende forlengelse av dødsprosessen.
Før moderne medisin var det rimelig å snakke om «naturlig død», og alvorlig syke eller skadde mennesker hadde ingen mulighet for å leve særlig lenge. I dag har vi teknologi og økonomi som gjør at dødsprosessen teknisk sett kan strekkes «i det uendelige». Når virkeligheten endres, må vi også endre spillereglene.
Vi ser det som en selvfølge at vi har en rett til å bestemme over vårt eget liv. I en sykdomssituasjon forsvinner ofte mye av denne kontrollen. Pasienter i Norge har en rett til å avstå fra å få medisinsk behandling, og de som møter visse kriterier burde også ha muligheten til å få aktiv dødshjelp. Det bør derimot ikke være et tilbud for alle, kun dem som uansett skal dø, akkurat som at cellegift ikke tilbys alle.
I Norge støtter et flertall av befolkningen samt et flertall av alle partienes velgere aktiv dødshjelp, bortsett fra dem som stemmer KrF, men det har vært en berøringsangst blant norske politikere, både på høyre- og venstresiden, mot å ta et standpunkt til støtte for eutanasi.
Mange av ungdomspartiene har nå gått inn for aktiv dødshjelp og det er flust av eksempler på at det ungdomspartiene vedtar blir politikk hos moderpartiene noen år seinere. Men jeg tror det vil ta lengre tid i akkurat dette spørsmålet. Det blir ingen legalisering før de to store statsbærende partiene, Høyre og Ap sier ja.
Temaet er kontroversielt fordi det å ta et liv vanligvis blir tenkt på som galt. Det finnes ikke noe verre å ta fra noen enn livet selv. De fleste vil likevel mene at det finnes noen unntak fra det strenge forbudet mot å ta liv. Vi spiser dyr, vi tillater drap i krigssituasjoner og i selvforsvar. Jeg mener eutanasi også bør være et slikt unntak.
Vi er tjent med at abortvurderingen fortsatt tas av den enkelte kvinne og ikke av staten
KommentarEn naturlig innvending mot eutanasi er at vi har gode tilbud om hjelp og omsorg for dem som er døende, og at et strengt forbud mot å ta liv er nødvendig for å vise hvor høyt vi som fellesskap verdsetter livet. Skal vi uthule denne universelle verdien fordi noen uheldige enkeltindivider synes det er vanskelig å leve?
Jeg mener at vi ved å åpne for å velge døden nettopp respekterer livets verdi – livet til den som med gode grunner ikke ønsker ei framtid. Vi som fellesskap bør beskytte enkeltmenneskets selvbestemmelsesrett, og avvise en paternalistisk regulering av folks liv til siste sukk.
Partiene vil nok bli mer villige til å diskutere aktiv dødshjelp hvis dette blir et mer uttalt krav fra folket. Hvis en endring skal skje må debatten varmes opp – det må bli et enda større engasjement, slik som var tilfelle med abort.
Vi trenger en historisk, kulturell prosess i Norge, slik de hadde i Nederland. En vedvarende debatt som gjør at alle i Norge presenteres for argumentene og eksemplene, slik at de blir nødt til å tenke over hva som står på spill, hva det vil kunne si for dem og deres nærmeste om aktiv dødshjelp blir legalisert eller om loven forblir uendret. Enten vi velger å beholde loven slik den er i dag, eller legaliserer eutanasi, vil det ha noen negative konsekvenser.
En større debatt vil innebære at kompleksiteten i eutanasispørsmålet blir synliggjort, gjennom personlige erfaringer og moralske intuisjoner, teoretiske argumenter, empirisk forskning og sammenlikninger med andre lands politikk. Jeg håper det skjer.
