Vi trenger en ny boligpolitikk

Boligpolitikken er foreldet, og kan føre til fortetting og gjeldskollaps.

EKSTREME PRISER: «En må en regne med ekstremt høye boligpriser og økende forskjeller mellom øst og vest i byen», skriver kronikkforfatteren. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
EKSTREME PRISER: «En må en regne med ekstremt høye boligpriser og økende forskjeller mellom øst og vest i byen», skriver kronikkforfatteren. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer
Debattinnlegg

Norske boligeiere subsidieres med 55 milliarder NOK i året, mens fem milliarder går til boligmarkedets vanskeligstilte. Dette er det mest markante utsagnet i Stortingsmelding 17 (2012-13) «Byggje - bu - leve». Det lønner seg ikke å leie bolig i Norge, boligpolitikken er til fordel for oss boligeiere. Meldingen foreslår ingen grunnleggende nye boligpolitiske grep. «Eierlinjen» følges opp. Målet er at enda flere enn de 80 prosent som er eiere i dag skal få fordeler av eiersubsidiene.

Den overveiende støtte til boligsektoren er skattefradrag for renter på lån, og ved at vi praktisk talt ikke har eiendomsskatt og formuesbeskatning av boliger. I Danmark og Sverige er beskatningen på bolig større enn skattefradraget for lånerenter, og i begge disse landene gis det betydelig mer bostøtte til vanskeligstilte. Norge er eierlandet og det ser ut til å være politisk umulig å øke eiendomsskatten, som ville vært samfunnsøkonomisk fornuftig, slik at det ble mer lønnsomt å investere i aksjer og produktiv næring enn i boliger og hytter.

Verre er det at den ensidige eierlinjen kan føre til gjeldskollaps. Det henger sammen med de klare endringer i bostedspreferansene som nå preger den voksende befolkningen. I 1970- og 1980-åra var trenden «moturbanisering»: flytting og langpendling til eneboligdrømmen i byenes omegnskommuner. Men siden 1990-åra har det skjedd en kraftig «reurbanisering»: De store byene har fått en betydelig befolkningsvekst. Bergen kommune hadde stagnerende folketall fra 1970 til 1990, mens omegnskommunene vokste raskt. Siden 1990 har bykommunens folketall vokst fra 215 000 til 265 000. Og Oslo kommune økte sin andel av hele byregionens folketall fra 40,7 til 42,2 prosent mellom 2002 og 2012. Byenes omegnskommuner vokser, men ikke så raskt som den sentrale bykommunen. SSB?s prognoser gir fortsatt vekst i hele landet, men en betydelig større prosentvekst i de større byene.

I Oslo må det bygges 7000 boliger per år for å holde tritt med den forventede befolkningsveksten fram til 2020. Per i dag bygges det årlig ca. 4000 boliger i Oslo. Ny boligbygging skjer nesten bare i Oslo Øst. En må en regne med ekstremt høye boligpriser og økende forskjeller mellom øst og vest i byen. Likevel har ordfører Fabian Stang sagt at han «vil ha en by for alle», og håper at økt boligbygging i Oslo Øst vil føre til lavere priser som gjør det mulig for «folk flest å kjøpe».

Alt tyder på at dette er et «drømmescenario» som bare kan virkeliggjøres om en klarer å flytte ut tunge serviceinstitusjoner til mindre byer som Lillehammer eller Tønsberg!Undersøkelser av boligpreferanser tyder på at en betydelig del av befolkningen vil flytte fra enebolig til leiligheter i framtida. Noen analyser viser en underdekning på nesten 237 000 leiligheter, men en overdekning på ca. 340 000 eneboliger og småhus. Over- og underdekningen korresponderer ikke med de geografiske bostedspreferansene. Underdekning er det først og fremst i storbyene.

Dette slår ut i boligprisene. Boligprisveksten 2007-2012 var 30 prosent i Oslo og Trondheim og hele 50 prosent i Stavanger og 17 prosent i Bergen (BT 2.11.2012). Stavanger har så sterkt økende boligpriser at det blir stadig vanskeligere å skaffe lærere til kommunens skoler. Intervju med lærerskoleelever i Stavanger i NRK 3.11.2012 bekrefter at de fant det umulig å søke jobb i byen på grunn av boligkostnadene. Hvorfor har vi fått denne utviklingen?Moderne, urbane familier har ikke friheten til å velge mellom bolig «utenfor trengselen» og bolig i byen. Hvis både mor og far er høyt utdannet og ønsker heldagsjobb, er bolig i byen nærmest en «must». Sentralt beliggende bolig gjør det mulig å minske tidsklemma. Boligetterspørselen sentralt i byene skyldes også økningen i én-personhusholdninger og antall eneforsørgere med barn.

En kjøpekraftig gruppe er den økende andelen i alderen 65+ som vil bytte enebolig i byens ytterområder med leilighet sentralt, ofte kombinert med sekundærbolig ved Middelhavet. En annen viktig årsak til utvikling mot «kompakt by» er innvandringen fra utlandet. Innvandrere vil helst bosette seg i de større byene hvor det er mulig å skape egne kulturfora. Det fører til spesielle utfordringer for byenes skole-, kultur- og boligpolitikk, utfordringer vi er nødt til å ta alvorlig.

Den innvandrergruppen som øker sterkest nå kommer fra land som Polen, Litauen og Sverige og de søker primært leieboliger. Så lenge Norge kan tilby arbeidsplasser, kommer europeisk ungdom hit for en bedre framtid og bidrar til å opprettholde en voksende boligboble. En fjerde faktor og utfordring er opphopningen av sosialklienter og bostedsløse i byene; noe som er umulig å unngå om en ikke vil tvangsflytte folk. Det trengs langt flere kommunale sosialboliger.

Eierlinjen har vært den bærende idé i norsk boligpolitikk. Men det er blitt et faktum at ikke alle kan bli eiere i de store byene. Studenter og de nye arbeidsinnvandrerne fra Europa møter, og bidrar til, ågerpriser i leiemarkedet, et problem som bare øker og gjør det umulig å spare til bolig. De som får lån blir hektet i en gjeldsboble som kan bli farlig. Folk med kapital kjøper andels- og sameieleiligheter for spekulativt videresalg eller framleie. Framleie er et økende problem i blokkbebyggelse fordi det underminerer eierskapsansvar og dugnadsånd. Det er behov for betydelig økning i antall studentboliger via studentsamskipnadene og et ikke-kommersielt leiemarked som antakelig best kan driftes av boligbyggelagene.

Hensikten må være å minske unge menneskers gjeldsbelastning, og skape et alternativ som kan dempe leieprisene i det private markedet. Dette bør kobles med reduksjon i fradragsretten for boliglånsrenter og noe eiendomsskatt. Den nåværende boligpolitikken er foreldet fordi den ikke har tatt hensyn til de nye, fundamentale endringer i boligpreferanser, fortettingsbehov sentralt i de store bykommunene og nye boligkjøperes farlig økende gjeldsbelastning.

Kronikken er basert på Arild Holt-Jensens Res Publica-rapport «Bolig for alle? Problemer og visjoner for norsk boligpolitikk», som lanseres i dag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.