DEBATT

Vi trenger en ny samfunnskontrakt

Når du skal forhandle med næringslivet, så ha en sekk med penger i den ene hånda og en revolver i den andre.

NY KONTRAKT: - Jeg har et råd til Danmarks folkekjære sosialdemokratiske statsminister Mette Frederiksen. Når du skal forhandle med næringslivet, så ha en sekk med penger i den ene hånden og en revolver i den andre, skriver Carsten Jensen. Bildet er tatt da statsministeren var i bilaterale forhandlinger i Frankrike før jul. Foto: AP Photo/Michel Euler, Pool/NTB Scanpix
NY KONTRAKT: - Jeg har et råd til Danmarks folkekjære sosialdemokratiske statsminister Mette Frederiksen. Når du skal forhandle med næringslivet, så ha en sekk med penger i den ene hånden og en revolver i den andre, skriver Carsten Jensen. Bildet er tatt da statsministeren var i bilaterale forhandlinger i Frankrike før jul. Foto: AP Photo/Michel Euler, Pool/NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
LES ALT OM CORONA

På bare et par måneder har verden endret seg fullstendig. Vi ser tilbake ei uke eller to som om dagene den gang tilhørte et annet århundre, og en dør har lukket seg for alltid.

Selv de mest trivielle hverdagsbegivenheter, å handle dagligvarer, turen med tog eller buss til jobb, er plutselig omgitt av et forskjønnende, nostalgisk skjær. Tidligere var det bare innkjøp man skulle få overstått. Nå drømmer vi om den gang vi dro på butikken uten å bli hjemsøkt av indre engstelse. Hvem har tatt på varene jeg tar ned fra hyllene? Står jeg for nær de andre i køen foran kassa?

Vi har ikke bare en ubekvem opplevelse av andres nærhet, men også av vår egen kropp. Den tilhører plutselig ikke oss selv lenger, men er like utsatt som et hus uten låser.

Situasjonen vår er den motsatte av situasjonen til flyktningene, som verden overveldes av. De har mistet husene sine og må søke ly i det fremmede. Vi har fortsatt boligene våre. Men bare det. Det er verden utenfor som lukker seg for oss. Vi har ikke noe sted å flykte.

Vi venter i avmakt. Vi håper at verden nok en gang skal bli som før. Først og fremst håper vi at menneskene som omgir oss fremdeles vil være der når viruset har gått tom for krefter. En bestefar, en mor, en ektefelle, gamle venner som har fulgt oss hele livet. De er alle i faresonen. Tenk om vi plutselig mister dem, og det åpner seg store hull i livet vårt som ikke kan leges.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer