KAN GI SVAR: Tvillingstudier viser at intelligens har en betydelig arvelig komponent, men vi vet ikke hvor mye før vi gjør studier der vi kontrollerer for fødselsvekt, skriver Nævdal. Foto: Berit Roald/Scanpix
KAN GI SVAR: Tvillingstudier viser at intelligens har en betydelig arvelig komponent, men vi vet ikke hvor mye før vi gjør studier der vi kontrollerer for fødselsvekt, skriver Nævdal. Foto: Berit Roald/ScanpixVis mer

Vi trenger en ny type forskere

Det er utrolig at samfunnsforskere sier at biologi er uten betydning for adferd, men biologer kan være like komiske i sin determinisme.

||| MED SIN PROGRAMSERIE har Harald Eia klart å dra i gang et ekte folkeopplysningsprosjekt og en spennende tverrfaglig debatt. Dessverre er debatten preget av at den stort sett blir ført av samfunnsvitere uten greie på biologi, og biologer uten greie på samfunnsvitenskap.

Dersom formålet skal være å komme nærmere an avklaring om hvor mye biologi kan bidra med når en skal forstå menneskelig adferd, hjelper det å kunne litt om både biologi og samfunnsvitenskap.

JEG JOBBER AKTIVT innen begge fagområder, og et nødvendig utgangspunkt for diskusjonen må være at biologiske forhold faktisk er med på å bestemme menneskelig adferd. Noe av det mest imponerende med Eias serie er at han faktisk har klart å finne folk med forskertittel som hevder det motsatte.

Disse forskerne fremstår som nokså komiske i sin standhaftighet, mens forskere med en mer biologisk vinkling blir fremstilt som balanserte og ettertenksomme. Dette gjør biologene mer tilforlatelige, men er en meget skjev fremstilling.

ALLE ER ENIGE om at biologer, og samfunnsvitere også for den saks skyld, sa mye rart om kvinner og natur den gangen man skrev kvinne med q. Men det ikke vanskelig å finne biologer i dag som er minst like komiske i sin biologiske determinisme, og mye av det som presenteres som biologisk adferdsforskning holder ikke mål.

Metoden i denne forskningen er å først observere en adferd som forkommer med en viss regelmessighet. Neste skritt er å konstruere en historie om hvordan denne adferden kunne ha hjulpet et steinaldermenneske å få flere barn enn andre steinaldermennesker. Etter å ha funnet på en slik historie, tilskrives adferden til et eller annet uspesifisert gen. Denne relativt tvilsomme vitenskaplige metoden har gitt oss gullkorn som voldtektsgenet, selvmordsgenet og, min personlige favoritt, eddorkoppskrekkgenet.

Nå skjønner jeg for så vidt godt at det er gøy å sitte på universitetets pub og klekke ut disse historiene, men vitenskap er det ikke. (For dem som lurer; For at det skal finnes et gen som induserer fobi for edderkopper bør steinaldermenneskene som et minimum ha blitt hyppig utsatt for dødelige edderkopper. Nå viser det seg imidlertid at de edderkoppene som faktisk tar livet av folk holder til i Australia og Amerika der deres evne til å indusere genetisk edderkoppangst hos norske husmødre må antas å ha vært begrenset.)

DISSE EKSEMPLENE er bevisst valgt av meg for å gjøre narr av biologisk fundert adferdsvitenskap, og jeg er nokså sikker på at den naive evolusjonære psykologien som produserte disse vitsene snart forsvinner på den akademiske søppelhaug.

Biologien har uendelig mye mer å bidra med. Selv ble jeg nesten rørt til tårer da jeg første gang så hvordan en brukte genetiske markører til å kartlegge folkevandringer flere tusen år før det finnes skriftlige kilder.

DET FINNES MANGE samfunnsfenomener som er vanskelige å forklare uten at en har biologi i bakhodet. For eksempel er det meste av samfunnsøkonomisk teori om rusavhengighet totalt meningsløs. Men det å blande samfunnsvitenskap og biologi er ekstremt vanskelig, siden det er nesten umulig å si hvor grensen mellom det genetisk betingede og det kulturelt induserte går.

Dessverre ligger det i vitenskapens natur at vitenskapsmannen/kvinnen bruker sitt eget fag når en skal studere noe, og at resultatene en finner kan være vel så avhengige av metodene en bruker som av hvordan virkeligheten faktisk fungerer. Jeg skal komme med to eksempler.

FOR EN SAMFUNNSVITER er det en relativt enkel sak å konkludere med at når fødselshyppigheter har sammenheng med barnetrygd og barnehagetilgjenglighet viser dette at beslutninger om å få barn er sosialt betinget, og at biologien er av mindre betydning.

Denne samfunnsviteren vil da ta feil. Biologisk teori er relativt klar på at reproduksjonsstrategier hos mange dyrearter er avhengig av ressursgrunnlag, og slik sett kan man som biolog konkludere med at mennesker ikke er særlig annerledes enn mange dyr. Selv har jeg ingen formening utover at beslutningen om å få barn ligger akkurat i skjæringspunktet mellom biologiske, sosiale og kognitive prosesser og at det i dag ikke funnes noen som vet hvordan man skal isolere disse effektene.

ET EKSEMPEL MED
motsatt fortegn er om intelligens er arvelig. Her kan biologen slå i bordet med studier av tvillinger skilt ved fødselen og vise at IQ er 90 prosent arvelig siden eneggede tvillinger har jevnere IQ enn toeggede. (Advarsel: Adoptér aldri en enkelt tvilling. Du vil tilbringe resten av livet med å rømme fra tvillingforskere.)

Dette høres jo tilforlatelig ut, hadde det ikke vært for at det også finnes vitenskaplige resultater som viser at fødselsvekt er viktig for blant annet IQ. Siden det er rimelig å anta at det er mindre variasjon i fødselsvekten hos eneggede tvillinger enn hos toeggede, er det ikke rart at det også er mindre variasjon i IQ. Og fødselsvekt er i høyeste grad påvirket av miljøet.

Nå tror jeg tilfeldigvis at intelligens har en betydelig arvelig komponent, men jeg vet ikke før en gjør tvillingstudier der en kontrollerer for fødselsvekt. Det har så vidt meg bekjent ikke blitt gjort.

MÅLET MED DENNE kronikken er å få frem tre hovedpoenger. Det første er ganske trivielt. Samfunnsvitenskapene har mye å lære av biologer dersom en bare husker at biologer, som alle andre, sier mye rart om menneskelig adferd og økologi som må tas med en god klype salt.

Mitt andre poeng er at hver for seg er både biologi og samfunnsvitenskap meget kompliserte fagområder. Jeg er i sterk tvil om disse fagene kan få fullt utbytte av hverandre ved tradisjonell tverrfaglig utveksling av idéer. Skal vi klare å forstå hvordan sosiale prosesser og biologiske mekanismer påvirker hverandre må vi utdanne en ny type forskere som har forskerkompetanse både i samfunnsfag og naturfag.

MITT SISTE POENG, som egentlig burde vært en egen kronikk, er at vår viten om dette er så begrenset at om en skal bruke biologisk kunnskap for å utforme for eksempel sosialpolitikk, kan man gjøre riktig stor skade.