ARABISK HØST: «I Egypt satt det ingen kvinner i den konstitusjonelle komiteen som ble utnevnt av hærens øverste råd, og i det siste parlamentsvalget gikk færre enn 10 av de 500 setene til kvinner», skriver artikkelforfatteren. Foto: Khalil Hamra / AP / NTB Scanpix
ARABISK HØST: «I Egypt satt det ingen kvinner i den konstitusjonelle komiteen som ble utnevnt av hærens øverste råd, og i det siste parlamentsvalget gikk færre enn 10 av de 500 setene til kvinner», skriver artikkelforfatteren. Foto: Khalil Hamra / AP / NTB ScanpixVis mer

Vi trenger en samlet kvinnebevegelse

Kvinnene har reist seg i millioner. Nå er stemmene deres iferd med å ble glemt og de risikerer de å miste rettigheter de hadde før opprørene.

Da jeg var barn fikk jeg den første opplevelsen av å være mindre verdt enn en mann. Det begynte med en sykkel. Min bror fikk en, jeg ikke. Da jeg var syv fikk jeg ikke lov til å eie en sykkel, fordi det var ansett som for farlig. Jenter bør ikke slå seg. Da står de i fare for å miste møydommen, noe som er risikabelt om de planlegger å bli gift en gang. Det å ha en sykkel eller å ri på en hest henger umiskjennelig sammen med tap av møydommen. Jeg for min del lagde mye bråk hjemme og maste om sykkel helt til jeg fikk en. Som voksen kvinne er ting derimot vanskeligere enn det å skaffe seg sykkel.

Da jeg begynte på skolen, og siden på høyskolen, ble det vanskeligere og vanskeligere ettersom det ikke lenger bare var på familienivå jeg ble hindret. Nå var det vanskelig på samfunns- og kulturnivå. Da de arabiske opprørene, optimistisk kalt Den arabiske våren, startet i 2011, var kvinnene på plass i gatene. Vi ropte slagord mot diktatoren og spilte en like viktig rolle som våre brødre. Vi ropte på likhet, rettferd og utdanning. Det var hundretusener av oss. Kulene traff oss like hardt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

La oss ikke glemme de jemenittiske kvinnene som ble drept, som Aziza, hvis siste ord til resten av oss var «Reisen begynner her». Flere andre jemenittiske søstre er også døde. Iman Taha, Jamila Achmed og Sahar Yahya sluttet seg til kampen på vegne av sine egyptiske, tunisiske, libyske og bahrainske søstre. Rollen disse kvinnene spilte i gatene var utvilsomt like viktige som mennenes. Spørsmålet er: Har de blitt tatt like alvorlig, eller blir de fremdeles oppfattet som mindre verdt enn menn?

Da opprørene i Libya begynte var det mange kvinner som deltok. Nå er de kanskje nødt til å betale for denne frigjøringen med rettighetene sine. Overhodet i den libyske overgangsregjeringen lover å bringe polygamiet tilbake. «Regelen som krever at man begrenser antall koner til én er imot Sharialoven og må bannlyses», har Abdel Jalil uttalt. Forslaget blir sett som et forsøk på å smiske med Libyas allmektige hær og få dem til å roe seg ned. Under Kadhafis styre var polygami forbudt, og det var forbudt for menn å begrense sine koners bevegelsesfrihet. Innen 2006 var mer enn en fjerdedel av Libyas kvinner i arbeid. Om polygami blir legalisert vil det ikke bare nekte kvinner rettigheter. Det vil også bane vei for ytterligere begrensninger i livene deres.

I Egypt satt det ingen kvinner i den konstitusjonelle komiteen som ble utnevnt av hærens øverste råd, og i det siste parlamentsvalget gikk færre enn ti av de 500 setene til kvinner. På den annen side har trakassering av kvinner i gatene vært et problem lenge før revolusjonen. Nå settes det søkelys på dette, og kvinner kan gå rettens vei for å ta sine overgripere. Kvinnene er i stand til å si fra i større grad og de har begynt å knuse sosiale og kulturelle stigmaer, som for eksempel dem rundt trakassering, voldtekt, møydomstesting og omskjæring av kvinner.

Fjorårets opprør åpnet manges øyne for de mange utfordringene som er knyttet til frigjøringen av arabiske kvinner. I April traff jeg mange inspirerende unge kvinner fra hele den arabiske regionen, fra Tunis, Marokko, Algerie, Egypt, Jemen, med flere. Vi hadde en felles oppfatning om at våre problemer er de samme, og at vi trenger en samlet arabisk kvinnebevegelse. En Facebook-side kalt «The Uprisings of women in the Arab world» ble startet opp i oktober 2011 og har satt dette arbeidet igang. Hva kan en slik bevegelse gjøre? Den kan få samfunnet til å forstå at flere kvinner i arbeid vil gjøre landet rikere. Hovedmålene vil være å utdanne flere kvinner, få flere i arbeid og flere engasjert i politikk.

Følg oss på Twitter

Kampen for jemenittiske kvinner henger for eksempel fremdeles langt etter. Sju prosent av kvinner over 25 har fullført videregående skole. Av parlamentets 301 representanter har én kvinne blitt valgt inn i løpet av de siste 10 årene. Dette er skremmende tall. Den lave politiske deltagelsen er en utfordring for kvinner og for arabere generelt. Disse kampene kan vinnes om vi står sammen. I land som Jemen, Saudi Arabia og Jordan er såkalte æresdrap et stort problem. I land som Tunisia, Algerie og Qatar har man fokusert mer på dette problemet, og tallene er lavere.

Det finnes ingen ære forbundet med drap. For å stoppe disse grusomme handlingene kunne en samlet arabisk kvinnebevegelse starte kampanjer mot for eksempel æresdrap. Disse kampanjene kunne bidra til at kvinner i land hvor tallene er høye tar lærdom av de grep som er tatt i land som er kommet lenger når det gjelder avskaffelsen av slik brutalitet. Det finnes lignende organisasjoner, men vi trenger et samlet tiltak, for hver dag blir ei jente drept i «ærens» navn.

Opprørene har vist at kvinner er sterke, villige til å kjempe og dø for en bedre fremtid for sine søstre. Nå renner alt de kjempet for ut i sanden, og kampen er dessverre langt fra vunnet. Én ting er imidlertid sikkert, og det er at kvinner har kjempet for sine rettigheter både før og under de arabiske opprørene, og de vil definitivt ikke gi opp etterpå, heller. Vi vil fortsette å motarbeide lover som undergraver kvinner og lar dem leve i skyggen av mennenes makt. Revolusjonenes drivkraft må verken gå tapt eller brukes mot oss. 

Tannlege og journalist Wojoud Mejalli vant Bjørnsonprisen forrige uke.
Tannlege og journalist Wojoud Mejalli vant Bjørnsonprisen forrige uke. Vis mer

Oversatt fra engelsk av Helga Borchsenius.