KORREKSJON: Tiden for de nye, store velferdsreformene som omfatter alle er forbi. Vi må prioritere det viktigste først, skriver kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i dette innlegget. Foto: Endre Vellene / Dagbladet
KORREKSJON: Tiden for de nye, store velferdsreformene som omfatter alle er forbi. Vi må prioritere det viktigste først, skriver kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i dette innlegget. Foto: Endre Vellene / DagbladetVis mer

Debatt: Politikk

Vi trenger et annet syn på hva politikk er og bør være

Det å forandre og det å bevare synes å være motsetninger, men det er bare tilsynelatende.

Meninger

Politikk er å ville, sa Olof Palme. Politikk er en kamp mellom godt og ondt, sa Margaret Thatcher. Men i Vestens politikk for tiden er det både for mye vilje og for mange som tror det handler om en kamp mellom godt og ondt.

La meg understreke at noen politiske kamper selvsagt handler om godt og ondt: Mellom demokrati og diktatur, terror eller trygghet, sivilisasjon eller barbari. Dette er kamper, de må kjempes. Det holder ikke med vasne ord om dialog eller forståelse. Men nettopp fordi vi lever i en mer polarisert tid, tror jeg vi også trenger et annet syn på hva politikk er og bør være.

Et typisk syn på politikk som er særlig framtredende på venstresiden og blant liberalister, er at den alltid må ta utgangspunkt i en ideologi. Da Olof Palme sa at politikk er å ville, var det fordi sosialdemokratiet nettopp hadde som mål å støpe om samfunnet etter sosialistisk tankegods (med demokratiske virkemidler). Tilsvarende vil en hardbarket liberalist alltid starte med ideen om at mennesket må ha maksimal frihet, og så utlede politikken av dette. Men ideen om at ideologien må komme først innebærer at utgangspunktet for politikken ikke er samfunnet eller mennesker slik vi faktisk er, men teorien om hvordan det burde være. Et slikt syn på politikk levner lite rom for erfaring, tradisjon eller realiteter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som konservativ har jeg et annet utgangspunkt. Det er ingen fasit og har sine svakheter, men det er en korreksjon mot det skråsikre, ideologiske verdensbildet. «Politisk virksomhet er som å seile på et grenseløst og bunnløst hav; her finnes verken havner hvor man kan søke ly eller et ankerfeste, verken et avreisested eller et fastsatt bestemmelsessted. Oppgaven er å holde seg på rett kjøl, for havet er både venn og fiende, og sjømannskap dreier seg om å bruke de ressursene som ligger i tradisjonelle fremgangsmåter, til å bli herre over enhver fiendtlig situasjon.»

Slik beskriver den engelske filosofen Michael Oakeshott et konservativt syn på politikken. Oakeshotts poeng er ikke at politikken er unødvendig, heller ikke at politikken bare innebærer å sette på autopiloten, lene seg tilbake og la det stå til. Det er snarere at utgangspunktet for politikk ikke kan være skrivebordsteorier, men det samfunnet som eksisterer her og nå. Og målet for politikken er ikke å skape et paradis på jord eller en utopisk verden.

Politikeren er ikke arkitekt, men vaktmester. Jeg tror at min generasjon kanskje er den første på mange tiår som lurer på om barna våre vil få de samme mulighetene som vi hadde selv. Bare siden 2013 er verden blitt mer usikker og mer uforutsigbar. Ustabile stater og terror skaper utrygghet, og gir større migrasjon og større press på Europa.

Samfunnet blir mer mangfoldig, men det blir også vanskeligere å finne ut hva som forener oss. Økonomien er i omstilling og det er mer i vente! Raske teknologiske endringer gir oss enorme muligheter, men vil samtidig true mange av arbeidsplassene vi har i dag. Tiårene som kommer vil kreve mer av oss enn de foregående. Inntektene fra oljen vil bli mindre, pensjonsforpliktelsene større, prioriteringene i offentlig sektor hardere, men forventningene kanskje høyere. Hvis vi skal sikre bærekraften må vi vise moderasjon. Staten kan ikke være alt for alle.

Tiden for de nye, store velferdsreformene som omfatter alle er forbi. Vi må prioritere det viktigste først. Tette hullene i velferdssystemet vårt. I kjernen av konservativ tankegang ligger et tilsynelatende paradoks oppsummert i slagordet «forandre for å bevare». Det er et paradoks. Et samfunn uten evne til å endre seg har heller ikke mulighet til å bevare noe. Men vi blir aldri ferdige. Vi er hele tiden på vei.

Innlegget er basert på et foredrag på Litteraturhuset.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook