Vi trenger et nasjonalt klimaforlik

KLIMA: Det må bli slutt på svarteperspillet mellom partiene om hvem som er best i klimapolitikken.

NÅR VI diskuterer sysselsettingspolitikk og helsepolitikk setter vi oss bestandig ambisiøse mål først, full sysselsetting og ingen syke i helsekø. Deretter finner vi frem til de virkemidlene som hjelper oss til å nå målene. Hvorfor skal det være motsatt i miljøpolitikken?Statsminister Jens Stoltenberg, akkompagnert av tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen (i Dagbladet 20. februar) og LO/ NHO er i mot å sette mål for norske klimagassutslipp før man har fått gjort en grundig analyse av hvilke virkemidler de mener vi har råd til å ta i bruk i kampen mot klimaendringene.

HELE DEBATTEN snus på hodet. Trusselen om farlige klimaendringer er vår tids største utfordring. Vi må sette oss de målene som skal til for å redusere denne trusselen til et minimum. Så må vi ta i bruk de virkemidlene som trengs for å nå målene. Vi er redd tilnærmingen Stoltenberg legger opp til betyr en fortsettelse av dagens politikk, som har gitt og vil gi store utslippsøkninger. Hans mantra er at det viktigste vi kan gjøre er å kjøpe kvoter fra andre land. I følge klimaforskerne må verden minst halvere sine utslipp av klimagasser innen midten av dette århundre. Det er innlysende at de rike landene må bidra til å sikre en velstandsvekst i u-landene, uten de samme miljøkonsekvensene som vår velstand har hatt, men å tro at dette er nok er helt feil. Selv med omfattende kvotekjøp og overføring av teknologi vil utslippene fra u-landene øke. Hvis verden skal klare å halvere sine utslipp innen 2050, og samtidig heve velstandsnivået i de fattige land, kommer vi ikke utenom at de største utslippskuttene må tas i de rike landene. Uten slike kutt blir det ikke rom for de økte utslippene en forventer vil komme fra den fattige delen av verden. For å få til en nogenlunde lik fordeling av ressursene i verden må utslippene i de rike land reduseres med 70-90 prosent i tillegg til omfattende klimatiltak i u-landene.

DET ER I LYS av denne utfordringen vi må diskutere norsk klimapolitikk. Norges Naturvernforbund tok ved starten av 2007 til orde for et bredt og ambisiøst klimaforlik. Målet må være at klimaforliket atter gjør Norge til et foregangsland i klimapolitikken. En halvering av våre utslipp vil sette oss i førersetet. Målet må følges opp av en bred enighet om hvilke tiltak som skal settes i verk for å nå målet. Norske politiske partier har tradisjon for å samles i brede forlik når det gjelder viktige spørsmål som berører flertallet av landets innbyggere og strekker seg over lang tid. Diskusjonen om pensjonsforliket er et eksempel på det. Her ønsker regjeringen å skaffe seg et bredest mulig flertall som sikrer at det kommende pensjonssystemet ikke endres etter stortingsvalget i 2009. Tilsvarende har man inngått brede forlik om gjenreisingen av Norge etter krigen og ved innføring av Folketrygden i 1967. Klimatrusselen er den største utfordringen menneskeheten står overfor. Det er derfor i tråd med norsk politisk tradisjon å få til et bredt politisk forlik som legger opp til en ambisiøs og forsvarlig klimapolitikk.

NORGE HAR TJENT seg søkkrike på eksport av olje og gass, som har gitt store utslipp og bidrag til å øke klimatrusselen. Derfor har vi et spesielt ansvar for å redusere utslippene og få det internasjonale klimaarbeidet ut av det dødvannet det nå befinner seg i. Vi er i dag verdens rikeste land. Hvis ikke vi klarer å redusere utslippene kraftig, hvem skal vi da forvente at klarer det? For å få fortgang i klimaforhandlingene må enkeltland gå foran og vise vei. Sverige kan i denne sammenhengen spille en viktig rolle ved at de har kuttet utslippene med langt mer enn Kyoto-forpliktelsen tilsa. Norges utslipp kan i 2010 komme til å ligge omtrent 20 prosent over våre forpliktelser i Kyoto-protokollen. En slik vekst viser ikke resten av verden en troverdig vei ut av klimaproblemet. Under klima-forhandlingene i Nairobi i 2006 tok Tyskland til orde for at EU skulle redusere sine utslipp med 30 prosent innen 2020. Selv var tyskerne villige til å kutte utslippene med 40 prosent.

I EU FOREGÅR det nå en drakamp om klimapolitikken. EU-kommisjonen har foreslått å redusere utslippene med 20 prosent innen 2020, uansett hva som måtte skje med en ny klimaavtale. Dersom det kommer på plass en ny avtale som følger opp Kyoto, foreslår kommisjonen å kutte utslippene med 30 prosent. EU-parlamentet foreslår at EU uansett skal kutte utslippene med 30 prosent. Den norske regjeringen består av to partier som mente at Norge måtte holde seg utenfor EU for å ha mulighet til å gå foran i blant annet miljøspørsmål. Nå har Sp og SV sjansen til å vise at de mente alvor i 1994. Tidligere sjefsøkonom i verdensbanken, Nicholas Stern har vist at det vil koste ca 1 prosent av verdens BNP å bringe utslippen ned mot et forsvarlig nivå. Kostnadene ved å la være å gjøre noe vil være langt høyere, hele 5-20 prosent av verdens samlede BNP. Storbritannias statsminister Tony Blair uttrykte det på denne måten: «For hvert pund vi investerer nå vil vi spare fem pund i fremtiden». Rene økonomiske hensyn tilsier altså at det vil være det fullstedige idioti å fortsette med økende utslipp og stadig mer truende klimaendringer.

NORGE BØR sette av minst 1 prosent av BNP hvert år til tiltak som får ned utslippene av klimagasser. Pengene kan blant annet finansiere satsing på energifrigjøring og energiomlegging, ny og miljøvennlig teknologi, kraftoverføring til sokkelen, utfasing av oljefyrer, investeringer i miljøvennlig drivstoff, bedre kollektivtransport og CO2-håndtering. Slike tiltak vil gi mange positive ringvirkninger og være billigere jo tidligere man kommer i gang. Vi må få slutt på svarteperspillet mellom partiene om hvem som er eller var best i klimapolitikken. Hvis vi ikke klarer å bli enige om en ambisiøs klimapolitikk risikerer vi alle å bli sittende med svarteper i form av et dramatisk endret klima. Både miljøvernministeren og Høyre, Venstre og KrF har gitt positive signaler til Naturvernforbundets forslag om et bredt klimaforlik. Dessverre synes det som om miljøvernministeren er ganske alene i regjeringen om å ønske en ambisiøs klimapolitikk. Det vises tydelig når hennes nærmeste allierte er i opposisjonen. Men vi tror statsministeren og resten av regjeringen må gi sin støtte til miljøvernministerens løfte om at vi skal være minst like ambisiøse som EU på klimaområdet. Hvis ikke var statsministerens sterke vektlegging av klima i sin nyttårstale kun hul retorikk.