NÅR VI diskuterer sysselsettingspolitikk og helsepolitikk setter vi oss bestandig ambisiøse mål først, full sysselsetting og ingen syke i helsekø. Deretter finner vi frem til de virkemidlene som hjelper oss til å nå målene. Hvorfor skal det være motsatt i miljøpolitikken?Statsminister Jens Stoltenberg, akkompagnert av tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen (i Dagbladet 20. februar) og LO/ NHO er i mot å sette mål for norske klimagassutslipp før man har fått gjort en grundig analyse av hvilke virkemidler de mener vi har råd til å ta i bruk i kampen mot klimaendringene.

HELE DEBATTEN snus på hodet. Trusselen om farlige klimaendringer er vår tids største utfordring. Vi må sette oss de målene som skal til for å redusere denne trusselen til et minimum. Så må vi ta i bruk de virkemidlene som trengs for å nå målene. Vi er redd tilnærmingen Stoltenberg legger opp til betyr en fortsettelse av dagens politikk, som har gitt og vil gi store utslippsøkninger. Hans mantra er at det viktigste vi kan gjøre er å kjøpe kvoter fra andre land. I følge klimaforskerne må verden minst halvere sine utslipp av klimagasser innen midten av dette århundre. Det er innlysende at de rike landene må bidra til å sikre en velstandsvekst i u-landene, uten de samme miljøkonsekvensene som vår velstand har hatt, men å tro at dette er nok er helt feil. Selv med omfattende kvotekjøp og overføring av teknologi vil utslippene fra u-landene øke. Hvis verden skal klare å halvere sine utslipp innen 2050, og samtidig heve velstandsnivået i de fattige land, kommer vi ikke utenom at de største utslippskuttene må tas i de rike landene. Uten slike kutt blir det ikke rom for de økte utslippene en forventer vil komme fra den fattige delen av verden. For å få til en nogenlunde lik fordeling av ressursene i verden må utslippene i de rike land reduseres med 70-90 prosent i tillegg til omfattende klimatiltak i u-landene.