Vi trenger et nytt FN En tid for fornyelse innen FN

FN kan bli et et mye mer effektivt instrument for å samarbeide om globale problemer dersom generalsforsamlingen organiseres bedre.

Da jeg mandag fremla min rapport «Under større frihet» («In larger freedom») for FNs generalforsamling, skjedde det på samme dag som regnes som årets første vårdag for mitt publikum i New York.

Jeg håper at denne rapporten på samme måte vil markere en ny begynnelse for den internasjonale orden og for FN. En del vil synes at et slikt utspill virker overraskende og kravstort, ettersom det kommer fra en organisasjon de ser på som en del av en foreldet verdensorden, som har hatt lite med frihet å gjøre.

Like fullt er ordene «under større frihet» hentet fra innledningen i de forente nasjoners pakt der åpningsordene -  «Vi de Forente Nasjoners folk» («We the peoples») var tittelen på tusenårsrapporten jeg la frem for fem år siden. I begge tilfellene ville jeg påminne verdens regjeringer - som ga meg min jobb og som jeg står ansvarlig overfor - om at de ikke er del av FN for å representere seg selv, men derimot sitt lands innbyggere, som i sin tur forventer at regjeringene samarbeider om målsetningene som er fastsatt i FN-pakten.

Disse målsetningene kan oppsummeres som fred, menneskeretttigheter, rettferdighet og utvikling. I 1945, var dette siste ordet ikke så moderne som det er idag. I pakten oppfordres det ordrett til «å fremme sosialt framskritt og bedre levevilkår under større frihet».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med denne storslagne ordleggingen ønsket grunnleggerne å formidle at utvikling kun er mulig dersom det finner sted under fredelige tilstander, og at mennesker kun kan nyte politisk frihet dersom de har en rimelig mulighet til å oppnå en anstendig levestandard. «Større frihet» kan også tolkes til å omfatte andre målsetninger. Eneste måten å være fullstendig fri, er dersom en sikres en tilværelse fri fra krig og vold, og dersom ens grunnleggende rettigheter og verdighet beskyttes av loven. Menneskerettigheter, utvikling og sikkerhet er gjensidig avhengige av hverandre, og sammen vil de resultere i større frihet.

Disse tre krever enkle og forståelige målsetninger, som er viktige for alminnelige mennesker, uansett om de bor i London eller New York i frykt for et nytt terror-angrep, eller i slumkvarterene i Sør-Amerika eller Afrika der sult, sykdom, ørkenspredning eller lokale konflikter utgjør de mer umiddelbare truslene.

Det er en selvfølge at FN ikke strekker til for å imøtekomme alle disse forhåpningsfulle målsetningene, ettersom FN gjenspeiler verdenspolitikkens virkelighet. Men politisk frihet har vært på fremmarsj i verden. I Afrika og Asia, der folk vant sin frihet fra kolonimaktene og blant stadig flere folkegrupper som har klart å kvitte seg med sine diktatur og å forsvare sin rett til å velge sine egne ledere.

For 20 år siden var det nesten utenkelig for FN å velge sider mellom demokrati og diktatur, eller å forsøke å gripe inn i medlemstatenes interne anliggende. I dag derimot, betrakter nesten alle FNs medlemstater demokrati som noe høyst ønskverdig, i det minste i teorien. FN gjør idag mer enn noen annen enkel organisasjon for å styrke demokratiske institusjoner og verdier. Bare i løpet av det siste året har FN vært med og organisert valg i mer enn 20 land, ofte i avgjørende historiske øyeblikk, som i Afghanistan, Palestina, Irak og Burundi. FN landene kan nå enes om å øke slik bistand og om å gjøre det internasjonelle maskineriet for å forsvare menneskeretighetene mer effektivt og mer troverdig. I min rapport gir jeg dem et forslag for hvordan menneskelige rettigheter bedre kan stilles på lik linje med sikkerhet og utvikling.

60 år med fred og økonomisk vekst i den industrialiserte verden har for første gang noensinne gitt menneskeheten en økonomisk og teknologisk evne til å overvinne fattigdommen og dens følger. Det finnes bred enighet om hva som bør gjøres og FNs tusenårsmål har blitt et slags manifest for fattige mennesker som nylig har fått sin frihet. Det finnes ikke lenger noen unnskylding for at mer enn en milliard av våre medmennesker fortsett lever i fattigdom. Alt som kreves er klare beslutninger av ulike regjeringer, i rike såvel som fattige land.

For fem år siden, virket fred og sikkerhet i større grad å være innenfor vår rekkevidde. Terrorangrep og bitre uenigheter vedrørende Irak har imidlertidig bidratt til å så tvil om muligheten til å oppnå det, og vi står idag overfor brutale konflikter i flere deler av Afrika. Men det hender at kriser avler muligheter. Det faktum at truslene truer alle på samme måte, gjør land mer bevisste på behovet for å kollektivt handle imot dem. Vi kan og bør fatte beslutninger for å styrke vårt kollektive forsvar mot ulike former for terrorhandlinger, kjernevåpen, organisert kriminalitet, epidemier, klimaendringer, borgerkriger og folkemord.

FN kan bli et et mye mer effektivt instrument for å samarbeide om globale problemer dersom organisasjonens styrende organ - generalsforsamlingen - organiseres bedre og gir oss i sekretariatet tydligere retningslinjer. Sekretariatet må i sin tur være fleksible nok til å gjennomføre disse retningslinjene, og må holdes fullstending ansvarlige for måten det gjennomføres. Sikkerhetsrådet bør også bestå av en bredere representasjon, men må være villig og i stand til å handle når handling det kreves.

Jeg har kommet med forslag til løsninger innen alle disse områdene, og utfordrer verdens ledere til å svare med handling under FN-toppmøtet i september. Innen den tid vil høsten nærme seg på den nordlige halvkule, men om verdens ledere sammen tar ansvar så vil vi bli vitne til innledningen på det som kan bli en gjenfødelse av FN, og med den - et nytt håp om en friere, mer rettferdig og tryggere verden.