Vi trenger et solid NRK!

Det ville være alvorlig om man skulle få en sjef uten full forståelse for at NRK har bredere mål og forpliktelser enn andre mediebedrifter, og er ulik all kommersiell næringsvirksomhet.

Det krevet årtiers arbeid, som Høyre lenge måtte drive alene, å skape forståelse for at et monopol på radio og fjernsyn ikke hører hjemme i et demokratisk samfunn. Lars Roar Langslet spilte en viktig rolle i dette arbeidet, som stortingsrepresentant og som statsråd i et meget kraftigere kulturdepartement enn man har nå. Når det klages over at Kulturdepartementet i dag er for lite og derfor for svakt, bør man huske at det er redusert meget i forhold til det kulturdepartement som ble opprettet i 1981.

Et tilbakeblikk på denne saken bekrefter et forhold som man kan se på flere områder: Det er de som tror at de selv er radikale, som kjemper seigest mot forandringer. Arbeiderpartiet var i denne sak, som i andre spørsmål som gjaldt reduksjon i statens makt, en klar representant for hva man godt kan kalle reaksjonære krefter: Staten skulle efter dets syn kontrollere den påvirkning som kunne skje gjennom etermediene. Det var straffbart å ha parabolantenne. Efter at lovforbud mot privat kringkasting måtte oppgis i første del av 1980-årene, prøvet monopoltilhengerne å forsinke tiltak som var nødvendige for at NRKs konkurrenter skulle kunne få tilfredsstillende økonomi.

Idag er dette fjern historie for mange. Men det bør ikke glemmes helt hva striden stod om: De som var mot monopol for NRK, var slett ikke mot NRK. Målet var å få private kanaler for radio og TV ved siden av, men ikke i stedet for den statlige kringkasteren. Oppfatningen var at vi trenger NRK, men i livlig konkurranse med andre. Ingen vet idag hvor lenge denne mening vil holde seg, men utfra dagens forhold kan det gis sterke grunner for den.

Noen vil hevde at den konkurransen man omsider fikk i eteren, ikke har virket efter hensikten. Det er vanskelig å motsi at den har fått både uheldige og gode virkninger. Men overvekten av positive resultater av overgang fra monopol til konkurranse er hittil klar. Viktig er blant annet at konkurransen tvang NRK til å gi opp sin favorisering av ett bestemt politisk parti. Da NRK hadde monopol, betydde dets slagside til fordel for Arbeiderpartiet meget for bevaring av partiets sterke stilling. Dette varte til og med valgkampen i 1985. Det ser ut til å være bred enighet om at det nå er slutt på dette. Det er interessant at det falt på Einar Førde å avvikle denne ensidigheten. Det er en oppgave han har hatt sans for. Men reelt sett spilte nok konkurransen fra andre radio- og TV-stasjoner en avgjørende rolle.

Men oppslutning om NRK må ikke hindre at man hele tiden vurderer nøkternt om det som folket får fra NRK, er verd det man betaler for det. Mitt svar er altså at institusjonen så langt har vært verd prisen. Det nasjonale eierskap er en del av begrunnelsen. I globaliseringens tid kan man ikke være sikker på at private TV-kanaler ikke havner som underbruk av utenlandske mediegiganter. Meget tyder på at noen av de største internasjonale medieeierne ikke vil vike tilbake for å bruke sitt eierskap til å fremme egne synspunkter på samfunnsspørsmål og kultur, ved å velge redaktører som passer inn i deres tankegang, og avsette dem som måtte bli for selvstendige.

Det er innvendt mot dette at vi hittil ikke har høstet uheldige erfaringer med utenlandsk eierskap til medier. Men man har ikke hittil høstet erfaring som sier hvorledes situasjonen kan bli hvis utenlandsk eierskap på dette område blir dominerende. Antakelig gjelder her som på mange andre områder at noe utenlandsk eierskap virker bra, men for meget kan svekke norske interesser. I en situasjon med både utenlandsk eide og norskeide kanaler, blant dem en statsdrevet kringkaster som NRK, kan man regne med at kanalene påvirker hverandre, og at en slik konkurransesituasjon gjør misbruk av etermediemakt vanskeligere. En situasjon hvor alle viktige etermedier blir eiet av utlendinger, kunne bli helt annerledes. I et lite land som vårt, med et lite språk og en sårbar kultur, kunne det bli særlig alvorlig å tillate en situasjon som gir utlendinger store muligheter for å påvirke norsk meningsdannelse, og derved innflytelse over norske forhold. Det kunne bety en svekkelse av vårt herredømme i eget hus, i tillegg til alle de andre påkjenningene for det nasjonale som globaliseringen innebærer. Dette er en såvidt alvorlig fare at vi bør beholde NRK som ett av forsvarsverkene mot den.

Det gir grunn til ekstra bekymring at endog regjeringen har vist mangel på interesse for slike problemer, ved at den ville selge retten til å drive TV2 til høyestbydende, som gjerne kunne være utlendinger. Kulturdepartementet trodde visst at det likevel kunne sikre det nasjonale ved et regelverk som eventuelle utenlandske eiere skulle måtte rette seg efter. Det er efter mitt skjønn naivt. Saken illustrerer at oppgivelsen av ideologisk forankring skaper ustøhet i standpunkter, med fare for bevegelse fra en ytterlighet til en annen, i dette tilfelle fra fortidens ekstreme statsdirigering til like ekstrem liberalisme.

Men skal NRK dekke det behov som er skissert her, må det innebære gjennomtenkte krav om hva folk kan få se og høre fra den, og en drift basert på realistiske forestillinger om hvor meget folk flest vil betale for dette. Det viktigste som kan bli udekket hvis vi får bare private kanaler, er antakelig allsidig informasjons- og nyhetsstoff, og norsk kultur. Et rent kommersielt TV-marked kan nok også bety mindre kultivert underholdning, og mer destruktiv spekulasjon i fremstilling av svik og vold som om dette var normal og akseptabel opptreden. Sport vil vi derimot få god dekning av uansett om NRK står for den eller ikke.

Det blir ikke enkelt for NRK å hevde seg i det nye mediebildet, som også vil kreve betydelige investeringer. NRK får en belastning ved overgang fra analog til digital sending. Fordi NRK har en særlig forpliktelse til å dekke hele landet, og må gjøre det på begge måter i lang tid, blir dette dyrere enn for dem som kan konsentrere seg om det nye og/eller om de tettest befolkede deler av landet. Krevende oppgaver oppstår også ved sammensmeltningen av TV og Internett, med mere.

Men man bør være på vakt mot blant annet følgende to typer mulige strategiske feil: Den ene er å gjøre NRK så lik de reklamefinansierte kanalene at folk flest vil tenke at de kan klare seg med det som er gratis for dem, og avskaffe lisensen. En annen fare er å heve NRK-lisensen så meget at man får en reaksjon, som når den er begynt, lett kan vokse og føre til at lisensen blir helt borte. Det virker heller ikke realistisk å tenke seg at Stortinget kan finne plass til betydelige bevilgninger til NRK i tillegg til lisensen. Eventuelle tilsagn om dette kan vise seg å være som mange andre politiske løfter: skrift i sand, som blåser bort ved det første vindpust. Sterke grunner taler derfor for å satse fullt ut på å dekke allmennkringkasterens oppgaver med de ca. 3 milliarder kroner om året i lisensavgift som betales i dag, pluss indeksregulering i årene fremover. Det kan styrke både kanalens kompetanse og dens økonomi om den får anledning til å gjøre mer forretning av sin produksjon, i tillegg til å vise den på skjermene. Men reklamefinansiering vil være i strid med grunnideen for virksomheten.

Tallenes viser klart at NRK gjennom lang tid har utvidet sin virksomhet mer enn inntektene vil tillate i det lange løp. Derfor har man heller ikke i behold tidligere oppsamlet kapital, som man nå kunne trenge sårt til viktige investeringer. Dette betyr at en gjennomgripende rasjonalisering av virksomheten, for å frigjøre nok midler til armslag for gode programskapere, og satsninger på norsk kultur, er blitt avgjørende for utviklingen. Erfaring fra andre store konserner viser at det er meget vanskeligere for en «gammel» sjef enn for en ny å få dette til. Derfor er den unødige forsinkelsen av valg av ny kringkastingssjef en alvorlig sak. Men alvorlig ville det også være om man skulle få en sjef uten full forståelse for at NRK har bredere mål og forpliktelser enn andre mediebedrifter, og er ulik all kommersiell næringsvirksomhet.