-Vi trenger flere barn

Ufrivillig barnløshet er ikke bare en privat sorg - det er også et samfunnsproblem, skriver Jan Bøhler

Å ønske seg barn, men ikke kunne få det, kan være en veldig belastning for de som rammes. Mange barnløse sliter med psykiske problemer som depresjon. Men ufrivillig barnløshet er ikke bare en privat sorg - det er også et samfunnsproblem og en sykdom, slik både EU og Verdens Helseorganisasjon definerer det.

Det handler om mye mer enn om at «det er en menneskerettighet å få barn», og om at de som ikke ønsker seg barn ikke er fullverdige mennesker. Selvfølgelig er de det. Men det er på tide å komme oss ut av dette fastlåste stadiet i debatten. For det dreier seg om grunnleggende spørsmål som økende alder for førstegangsfødende, retten til nødvendig helsehjelp for ufrivillig barnløse, og betydningen av en offensiv likestillings- og familiepolitikk.

Foreldre trenger barn. Det samme gjør samfunnet.

Riktignok har vi høyere fødselsrate (nær 1,9 pr. par) enn de fleste andre land det er naturlig å sammenligne oss med. Italia har for eksempel en fødselsrate på 1,2. Det er et faktum at de landene i Europa som sliter mest med lave fødselsrater, er de landene som tradisjonelt sett er minst likestilte. Politikken i disse landene preges ofte av en holdning om at det å få barn er en privatsak for familien, og ikke noe staten skal blande seg inn i.

Artikkelen fortsetter under annonsen

 
Vi trenger en mer helhetlig tankegang for å løse utfordringene med for lav fødselsrate og økende ufrivillig barnløshet eller infertilitet. For å opprettholde befolkningstallet i Norge må vi komme opp i en fødselsrate på minst 2,1.

Vi har flere veier å gå: Den medisinske, den likestilingspolitiske og den familiepolitiske. Jo mer likestilling, desto bedre fødselsrate viser sammenligningen mellom landene. Det norske systemet med lange fødselspermisjoner, barnetrygd, full barnehagedekning med makspris osv, gjør det mulig og attraktivt å få barn. Gjennom å forbedre ordningene kan vi stimulere til flere barnefødsler.

Det er viktig at gleder og belastninger ved å følge barnets utvikling tilfaller begge kjønn - derfor bør fødselspermisjonen fordeles mer rettferdig. Når det forhåpentligvis blir flertall for å veksle kontantstøtte inn i nye familiepolitiske tiltak, bør disse også innrettes mot mer likestilling.

Antall barn som fødes i Norge ved hjelp av assistert befruktning var 2,6 prosent av alle nyfødte i 2006. Det utgjorde totalt 1532 babyer. Til sammenligning var tallet ca. 7 prosent i Danmark. De har et bedre utbygd system for behandling av barnløse med større tilgjengelighet, høy kvalitet, kort ventetid, mindre egenandeler og mer liberal lovgivning. Blant annet er eggdonasjon tillatt og man vasker spermen for å unngå svært alvorlige arvelige sykdommer.

-Vi trenger flere barn

Danskene har ikke samme strenge begrensinger i antall forsøk som oss, og aldersgrensen er inntil 41 år i det offentlige helsevesen og 45 år ved private klinikker. Dette er noe mange norske barnløse vet, og turen til «storken» og Danmark er et velkjent begrep blant de som vurderer å oppsøke hjelp for barnløshet. Det er ingen grunn til å moralisere over dem - det vi trenger er en bedre helsepolitisk strategi i Norge mot infertilitet. Som kjent skal alle ha rett til nødvendig helsehjelp. Dermed må også de som rammes av barnløshet få all hjelp de trenger med hensyn til assistert befruktning.

Det må etableres et bedre og mer tilgjengelig behandlingsapparat, køene må bli kortere og vi må tilby de beste behandlingsmetodene. Herunder bør eggdonasjon tillates på lik linje med sæddonasjon. Den forskjellen som ble innført av Bondevik-regjeringen er diskriminerende og bygger på fortidas holdninger til farens og morens betydning og rolle.

Vi bør også revurdere begrensningen på inntil tre forsøk med assistert befruktning, og mer legge medisinske analyser til grunn for om det bør gjøres flere eller færre forsøk i det enkelte tilfelle. Hvis man tenker seg at vi introduserer en dansk modell i Norge med vel dobbelt så høy aktivitet som idag, vil det rundt regnet bli født om lag 2000 flere babyer pr. år, og totalt ca. 3500 barn etter assistert befruktning i året.

I Slovenia går de den danske veien og har nylig innført inntil seks forsøk fullt dekket av det offentlige, blant annet fordi de er bekymret for den lave fødselsraten. I Tyskland har de gått motsatt vei av Danmark og halvert den økonomiske støtten til behandling av barnløse, noe som har hatt en direkte påvirkning på fødselsraten. Der fødes det nå bare halvparten av det antall barn som tidligere ble født etter hjelp fra assistert befruktning.

Verdens Helseorganisasjon anslår at så mange som ett av seks par på verdensbasis sliter med infertilitet, og vil trenge medisinsk hjelp for å få barn. Dette har forskjellige årsaker. Skadelig forurensing og miljøgifter spiller inn og vil sannsynligvis komme til å bety mer framover. Men viktigst er det at høyere alder blant potensielle foreldre øker hyppigheten av medisinske hindringer for å få barn - som eggløsningsproblemer og nedsatt sædkvalitet. Dermed blir det et samfunnsmedisinsk problem at stadig flere utsetter tidspunktet for når de får sitt første barn.

Gjennomsnittlig alder for førstegangfødende kvinner i Norge var 28 år i 2006. For kvinner i Oslo og omegn var den over 31 år. Til sammenligning var den på 1960-tallet 23 år. Vel å merke skyldes denne utviklingen stort sett positive endringer i samfunnet, og det er ikke mulig eller ønskelig å skru klokka tilbake. Vi har trygge og sikre prevensjonsmetoder. Flere vil «leve livet» med reiser og tid for seg selv, før de får barn. Mange velger å gjøre ferdig utdanningen og jobbe en stund før de etablerer seg. Dette gir trygge rammer når man skal forsørge en familie. Vi som politikere har imidlertid et ansvar for å skape et samfunn der man føler det trygt å sette barn til verden, uansett livssituasjon. Det bør ikke gi ekstra belastning eller ulempe å få barn under studietida eller før man er etablert i fast jobb. Dette handler om å utvikle et arbeidsliv som blir stadig bedre tilrettelagt for småbarnsfamilier, og finne stimuleringstiltak som kan gjøre det mer attraktivt å få barn tidligere.

Trass i at vi har store utfordringer ligger fødselsraten i Norge i det øvre sjiktet i Europa. Forbedringen siden 1980-tallet må i stor grad tilskrives vår offensive familie- og likestillingspolitikk, og vi slår mannsdominerte latinske land som Italia ned i støvla. Hvis vi går videre på denne veien og samtidig utvikler tilbudet om assistert befruktning opp mot dansk nivå, vil vi fort kunne innta Europatoppen i fødselsrate. Dette handler om bedre balanse mellom unge og eldre, lavere alder for førstegangsfødende, livskvalitet for ufrivillig barnløse, tiltak for unge småbarnsfamilier - kort sagt er fødselsrate en viktig og undervurdert målestokk på et godt og bærekraftig samfunn.

NØDVENDIG: Ufrivillig barnløshet er ikke bare en privat sorg - det er også et samfunnsproblem, skriver Jan Bøhler.
JAN BØHLER: