ETTERLYSER MANGFOLD: Folk må få være som de er. Noe annet er uakseptabelt. Det er historiene jeg vil at skal være litt mer nyanserte, skriver Harald Lassen. Foto: Privat
ETTERLYSER MANGFOLD: Folk må få være som de er. Noe annet er uakseptabelt. Det er historiene jeg vil at skal være litt mer nyanserte, skriver Harald Lassen. Foto: PrivatVis mer

Vi trenger flere stemmer

Det er ille å tenke på hvor lite rom dette miljøet har for annerledestenkende.

Meninger

Jeg har vært gjennom to tøffe døgn etter å ha publisert min kronikk «Mitt navn er Harald og jeg er skeiv homofob» på tirsdag. Responsen har vært hinsides både på sosiale medier, telefoner og mail.

Det har overraskende nok vært mange friske tolkninger og folk tolker den tydeligvis i den retningen de føler seg mest enig i, eller uenig i eller mest krenka av.

Men for å hjelpe dem som ikke har lest teksten litt på vei:

Dette handler ikke om Prides eksistens. Pride er en festival som må bestå. Noe annet ville vært et stort steg i feil retning.

Dette handler heller ikke om at noen uttrykksformer og mennesketyper er bedre enn andre. At jeg vil de som skiller seg ut til livs. At de skal bli som meg.

Dette handler om at Pride og alle viktige kanaler – ikke minst media, må være med og fortelle en andre historier. At mangfoldet er større enn som så.

I så måte er motsvarene fra Adam Schjølberg, «Ikke skam deg på mine vegne», og Øystein Langeland, «Vi fortjener å føle oss stolte», totalt skivebom.

De antyder i sine motsvar at jeg skammer meg over egen legning og at det er synd på meg. Jeg er forvirra, flau og hater meg selv. Dermed underbygger de bare min kronikk med sine fordommer mot dem som ikke identifiserer seg med dem og hva som er forventet. Fint for meg som kronikkforfatter, men veldig trist for alle skeive mennesker og veien videre.

Blant hundrevis av støtteerklæringer fra inn- og utland, skeive og streite, gamle og unge, er det tankevekkende få av dem som ytrer seg offentlig. Det meste av det kommer inn i ulike private innbokser og over telefon.

«Jeg er ikke hardhudet nok til å støtte deg offentlig», skrev en fullt åpen homofil mann til meg i natt.

Det er ille å tenke på hvor lite rom dette miljøet har for annerledestenkende. Etter noen år på baken som musiker i en beintøff bransje, tåler jeg heldigvis litt motstand og kritikk.

Jeg ser dere og mange andre som mener det jeg skriver er historieløst og respektløst. Det har faktisk vært den vanskeligste biten ved det hele.

Kanskje spesielt etter Orlando-massakren, men også etter å ha bodd lengre perioder i Øst-Afrika – et område med dødsstraff, forfølgelse og endeløs skam. I en verdensdel hvor skeives rettigheter er ikke-eksisterende. Men jeg har denne gangen valgt å skrive fra et norsk perspektiv.

Jeg tenker at jeg lever NÅ og er et barn av samtiden og fremtiden. Det er jo takket være de grenseløse kjemperne og de enorme endringene de har fått til at jeg nå med full frihet kan skrive, mene og velge det jeg gjør. Jeg ser heller på det som en videreføring av kampen mot å «normalisere» det å være skeiv – så kan folk tolke det begrepet slik det passer dem og deres livsstil.

Selv bruker jeg noen sterke virkemidler i kronikken. Uten det får man ikke noe på trykk, og i alle fall ikke oppmerksomhet rundt et tema. Men jeg bruker bevisst noen eksempler som jeg mener bør tåle det. Personer og organisasjoner som er så profilerte, har lang fartstid, har enormt med støttespillere og som er institusjoner i seg selv.

Og for å igjen referere til kronikken min: folk må få være som de er. Noe annet er uakseptabelt. Det er historiene jeg vil at skal være litt mer nyanserte.

Det sterkeste øyeblikket var i går da det tikket inn en melding om en ung gutt som har brukt min kronikk til å stå frem som den han er. Da gråt jeg. Alene. På kjøkkenet. Det er i slike tilfeller kritikken blir så uviktig, mens verden blir hakket mer inkluderende.