Vi trenger flere teknologer

Den lange prosessen som endte med at NTH ble nedlagt, har uten tvil bidratt til å svekke norsk teknologisk utdanning og forskning, hevder Viggo Mohr.

MER ENN TI år er gått siden Norges tekniske høgskole (NTH) ble lagt ned som selvstendig institusjon. Vi sliter fortsatt med virkningen av denne beslutningen. Grunnen er at viktige deler av arven etter NTH ikke er blitt videreført. Dette har svekket norsk teknologisk utdanning og forskning og betyr et tilbakeslag for Norge som teknologinasjon.Vår velferd og velstand avhenger av bred kompetanse på de fleste teknologiområder. Dette burde gi oss grunn til å ta godt vare på vårt teknologiske fagmiljø. Men gjør vi det? Vedtaket om å legge ned vårt eneste høyere lærested med teknologisk utdanning og forskning som hovedoppgave, tyder ikke på det. Beslutningen står også i sterk kontrast til utviklingen i våre naboland. Både Danmark, Finland og Sverige har beholdt sterke tekniske høgskoler eller tekniske universiteter ved siden av sine ordinære universiteter. Norges løsning setter oss i en særstilling. Hva var årsaken, og hvilke følger har det fått?

DE SOM KJENNER historien, vet at NTH ble lagt ned etter en lang og ødende strid om en samling av universitetsmiljøet i Trondheim. I denne kampen trakk forsvarerne av et selvstendig NTH det korteste strå. NTH var et av våre store læresteder med nær 8000 sivilingeniørstudenter og 1300 uteksaminerte sivilingeniører hvert år, hvilket tilsvarte 80 prosent av alle sivilingeniører utdannet i Norge. Institusjonen hadde i tillegg en betydelig forskningsaktivitet i tett samspill med SINTEF - Stiftelsen for Industriell og Teknisk Forskning ved NTH. Vedtaket som satte sluttstrek for universitetsstriden i Trondheim, førte til at NTH ble strøket av kartet, delt opp i sine enkelte elementer og virksomheten spredd på ulike fakulteter i det nyopprettede Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet (NTNU). Dermed var det satt effektiv stopp for NTH som selvstendig institusjon, og som sentral aktør og forsvarer av nasjonale interesser for teknologisk utdanning og forskning. I ettertid er det et tankekors at kravet om å sikre en samlet universitetsløsning lokalt i Trondheim fikk så stor gjennomslagskraft at viktige, nasjonale hensyn knyttet til norsk teknologisk utdanning og forskning åpenbart ble satt til side.

NTNU ER FOR lengst en realitet. Har det da noen hensikt å rippe opp i gammel strid? NTH disponerte store faglige, materielle og intellektuelle ressurser. Det er derfor all grunn til å se kritisk på hvordan NTNU har forvaltet arven etter NTH. Det er også grunn til å vurdere hvordan NTNU har fylt rollen som vårt nasjonale hovedmiljø for teknologisk utdanning og forskning. Bakgrunnen er at NTNU ikke bare har forpliktelser knyttet til teknologi og realfag, men i tillegg sitter med ansvar for en rekke andre områder, som samfunnsvitenskap, humanistiske fag, medisin, arkitektur og kunstfag. Den store faglige spredningen reiser tvil om NTNU virkelig har fått den klare teknisk-naturvitenskapelige fagprofil som navnet signaliserer. Det er også spørsmål om NTNU ivaretar sine forpliktelser som et nasjonalt senter for teknologisk utdanning og forskning på en betryggende måte.

BEKYMRINGEN PÅ det siste punktet er høyst reell. Teknologifagene er i dag spredt over flere fakulteter i NTNU-systemet, og teknologene er i mindretall i viktige beslutningsorganer. Det eksisterer heller ikke noen organisatorisk overbygning som sikrer et samlet faglig- og budsjettmessig ansvar for teknologifagene, slik tilfellet var da NTH fantes. Teknologimiljøene er i tillegg sårbare for virkningene av sentrale beslutninger som berører ressurstilgang og faglig aktivitet, slik som dragkampen om en samling av NTNU innenfor én campus. Hovedinntrykket er at NTNUs prioritering og profilering av de teknologiske fag ikke er sikret gjennom robuste ordninger, og at skjebnen til disse fagene avhenger av innstillingen til de personer som til enhver tid sitter i styresystemet og universitetsledelsen. Det burde være et selvsagt krav at teknologifagene blir sikret de nødvendige faglige, økonomiske og styringsmessige rammebetingelser som kreves for å ivareta NTNUs nasjonale oppgaver på teknologiområdet.

DET ER NÅ mer enn 10 år siden NTH ble nedlagt og oppgavene overtatt av NTNU. Hvilke følger har dette fått? Hittil er det ikke foretatt en kritisk gjennomgang av omveltningen på midten av 90-tallet. Det er imidlertid ikke tvil om at NTNU kan vise til glimrende fagmiljøer og viktige synergier på en lang rekke områder. Men problemene er også lett synlige. Det er kommet et alvorlig signal fra Norges Tekniske Vitenskapsakademi om at teknologifagene ved NTNU er på vikende front budsjettmessig. Det er dessuten et faktum at utdanningen av teknologer på universitetsnivå har stagnert, og faktisk ligger på samme nivå eller lavere i dag enn da NTH ble lagt ned for mer enn 10 år siden. En fersk, internasjonal evaluering av ingeniørvitenskapene i regi av Norges forskningsråd slår fast at det kreves betydelig innsats for å sikre nødvendig kompetanse på sentrale teknologiområder ved NTNU. Situasjonen er så alvorlig at viktige teknologimiljøer faktisk står i fare for å forvitre dersom det ikke settes inn effektive tiltak for å styrke rekrutteringen særlig til toppstillingene. Signalene fra den internasjonale evalueringen er viktige, fordi søkelyset her rettes spesifikt mot ingeniørfag og teknologi. I den offentlige debatt er det særlig realfagene og mangelen på realister som har stått i fokus, mens den like truende kompetansebristen på teknologiområdet har fått mindre oppmerksomhet. Den manglende fokus kan kanskje skyldes at vi i Norge ikke lenger har et høyere lærested med teknologi som hovedansvar, og med dette en institusjon som kan være pådriver for teknologi i faglig, politisk og mediemessig sammenheng.

DEN LANGE prosessen som endte med at NTH ble nedlagt, etterfulgt av perioden med uklare rammebetingelser for teknologifagene ved NTNU, har uten tvil bidradd til å svekke norsk teknologisk utdanning og forskning. Det kreves derfor rask handling for å bringe utviklingen inn på et trygt spor. Dette gjelder både utdanningen av de teknologer norsk nærings- og samfunnsliv allerede har et akutt behov for, og den mer langsiktige oppgaven for å sikre det nasjonale kompetansegrunnlaget. Kunnskapsministeren bør ta initiativ til en bredt forankret gjennomgang av ambisjoner, mål og nødvendige tiltak rettet mot høyere teknologisk utdanning og forskning. Aktiv medvirkning fra næringslivet og arbeidstakerorganisasjonene er en viktig forutsetning. Siktepunktet må være å legge klare premisser for hvordan nasjonale ressurser skal mobiliseres og koordineres for å møte de utfordringer Norge har som moderne teknologinasjon.