Burkini: Plagget har vært omdiskutert etter at en muslimsk kvinne ble tvunget til å ta det av seg av fransk politi denne uken. Foto: Abacapress.com
Burkini: Plagget har vært omdiskutert etter at en muslimsk kvinne ble tvunget til å ta det av seg av fransk politi denne uken. Foto: Abacapress.comVis mer

Vi trenger ikke kjøpe politiske pakkedealer

Det er forskjell på stat og strand. Og det finnes et rom mellom Fugelli og Hagen. 

Meninger

Få debatter i Norge koster flere spaltemeter og mer kontrovers enn når det diskuteres religion og integrering. Selv om debatten på mange områder er på vei inn i et mer konstruktivt spor enn for noen år tilbake mangler det ikke på forsøk på å få alle man er uenige med til å passe perfekt inn på motstanderlaget. I integreringsdebatten må man aldri anerkjenne at motstanderen kan ha mer enn en tanke i hodet på en gang.

Et eksempel er den frittalende buldremaskinen og gammelmarxisten Arild Rønsen som i dagens Klassekampen påstår at jeg har støttet Carl I Hagens forslag om et forbud mot såkalt burkini i Norge. Rønsen har i ettertid beklaget på sin egen blogg. Det står det respekt av. Begrunnelsen er allikevel verdt å merke seg: «For meg er forbud mot burkini den samme debatten som handler om forbud mot hijab i skolen». Altså: Siden jeg har ment en ting om barnehijab oversettes standpunktet til et helt annet standpunkt i en helt annen kontekst.

Manglende prinsipiell tenkning

Det mener jeg er å misforstå debatten på et ganske grunnleggende plan. Selvsagt er det legitimt å mene det samme i begge spørsmålene, men å mene at hijab i barneskolen og burkini på stranda er den samme debatten vitner om en manglende prinsipiell tilnærming til spørsmålene. Journalisten Mina Ghabel Lunde skriver godt og personlig om hvorfor dette er ulike problemstillinger på sin blogg i dag.

Det er nemlig to meget ulike spørsmål å vurdere om en sekulær stat skal ha noen retningslinjer i sine offentlige institusjoner og hvorvidt plagg som burkini bør totalforbys i Norge. Jeg mener personlig at foreldre bør gis klar beskjed om at hijabbruk i skolen er uaktuelt for de minste barna, at vi bør si nei Niqab i skolen og at dommere og politifolk ikke bør markere synlig religiøs tilhørighet på jobb.

En sekulær stat

Jeg mener allikevel ikke at vi trenger et klespoliti som regulerer folk på sin egen fritid. Det er et ganske viktig skille. Mange har latt seg opprøre over situasjonen i Frankrike der fire væpnede politimenn tvinger en muslimsk kvinne til å kle av seg på stranda(forbudet er ble forøvrig overprøvet av en fransk domstol i dag). Det er et eksempel på et forbud jeg er motstander av. En sekulær stat bør være nettopp det. Sekulær i offentlige institusjoner med retningslinjer der det trengs.

Arild Rønsen er kanskje er perifert eksempel, men hans misforståelse viser at det er mange som ikke forstår dette skillet. Verken Rønsen eller FrPs Aina Stenersen og Carl I Hagen som vil ha burkiniforbud virker i stand til å ta innover seg at debatten handler om mer enn hva man liker og hva man ikke liker.

Når det kommer til plagget burkini så liker jeg ikke plagget. Jeg synes det er et utrykk for en oppdeling av kvinner i rene og urene, verdige og uverdige og for at kvinners kropp er noe som må skjules av hensyn til mannen. Allikevel mener jeg ikke det bør være en politioppgave å sørge for at muslimske kvinner kler av seg heldekkende badetøy.

Også for motsatt fløy er det viktig å se forskjellen. At man skal få kle seg som man ønsker på sin egen fritid betyr ikke at det offentlige dermed ikke kan ha retningslinjer i sine egne institusjoner. Når det er snakk om de minste barna på skolen er det mange steder et spørsmål om det er skolens og det offentliges retningslinjer som skal gjelde eller de uformelle retningslinjene til konservative religiøse krefter i skolegården.

Ikke kjøp politiske pakkedealer

Ytterliggående og salafistiske muslimske miljøer er på fremmarsj i Norge. Organisasjonen Islam Net får til stadighet fremstå som en interesseorganisasjon for undertrykte muslimer og rekrutterer med stor suksess. Samtidig har vi flere modige stemmer innenfor minoritetsmiljøene som jobber for forandring enn noen gang før. Og vi skal heller ikke glemme de gamle stemmene. De som har stått i frontlinjen siden starten. De som lever med politibeskyttelse. De som blir utstøtt fra sine egne og ikke lenger kan leve frie liv.

Debatten om integrering og religion handler ikke lenger om man er for eller mot muslimer. Det handler om hvilke krefter man ønsker å støtte opp om, hvilke man vil motarbeide og hvilke prinsipper man mener veier tyngst.

Jeg gidder ikke å bli skyvet over på et av «lagene» i debatten. Dette er ikke en debatt mellom snille og slemme. Eller muslimer mot ikke-muslimer. Derfor trenger vi ikke å la en mening følge med en annen på lasset. Vi trenger ikke kjøpe politiske pakkedealer så lenge vi gidder å tenke selv.